Intrikat håndverk: Vertsfar, til høyre, holder opp et fiskenett det har tatt en måned
på å lage. Omtrent alle bruksgjenstander er hjemmelagede og materialene er produkter
av byttehandel eller funnet i nærmiljøet. Reisevennen min, Giorgio Molinas, hjelper til.
Foto: Arlene S. Styles
I en alder av 24 gikk jeg igjennom min første periode som arbeidsledig. Økonomien ble kvelende. Jeg så meg nødt til å låne penger av venner og familie, og jeg gikk på min første ”Mastercard smell”. I etterkant satt jeg igjen med noe erfaring, litt modnere og enda litt sikrere, sikker på at det ville gå bra. For jeg tok ikke innover meg hvor hardt det kan være. Hvor mye jeg tar forgitt, uten å helt skjønne hvor ”lett” det egentlig er å være norsk i et pengesterkt Norge. I alle fall ikke sett i lys av resten av verden. Situasjonen krevde det rett og slett ikke av meg. Det gikk bra, det gjør det alltid – for jeg hører til glasurgenerasjonen.
Jeg bestemte meg for å dra bort. Mye for å lære om dette stedet og tilstanden det er i, litt for å lære om meg selv. Det er ikke mange jeg har snakket med som har hørt om dette lille landet, og færre kan plassere det på et kart. For ordens skyld ligger Nicaragua i den smale delen mellom Mexico og Colombia. Nicaragua har en lang og dramatisk historie. Det er Mellom-Amerikas nest fattigste land, kun slått av Haiti. Det jeg vil fram til er at vi får vite lite om denne delen av verden. Når vestlige medier dekker regionen, brukes vanligvis ressursene på nyheter som omhandler fotball, kokain eller brasilianske badekropper. Grovt estimert bor hvert tolvte menneske i Latin Amerika. Til tross for dette har vår eneste norske utenrikskorrespondent som dekker verdensdelen base i USA.
Reisen fra vest til øst
Transportmiddelet flest bruker er opprinnelig fra USA. De store gule skolebussene er av merket Blue Bird, som man ofte ser på film. Bussene brukes i statene til de anses som uforsvarlige, og i stedet for å vrakes sendes de til blant annet Nicaragua. Langdistansebussene ”forsterkes” med tre tynne jernstolper som er der ene og alene for å hindre at taket kollapser over alle familiene og arbeiderne inne i det rustne karosseriet. De drives som regel av omlag fem menn. Alle har sine roller og er like
essensielle for drift. Den mangetonns fullastede bussen vi sitter i raser gjennom landskapet, kjører sikksakk for å unngå dumper i veien. Dumper man ikke kommer seg ut av. Sjåføren manøvrer bussen som om han sitter på ryggen til en løve i angrep. Den raser avgårde og bykser ut av gjørmehull med snuten en meter over bakken. Veggene svaier faretruende inni, sjåføren er iskald, mens reggaemusikk spys ut av høyttalerne. Passasjerene sitter tre og tre på toseterplasser. De opp mot 50 resterende som ikke har fått sitteplass står i midtgangen. Summingen av stemmer er normal. Ikke oppjaget eller nervøs. Jeg sitter bakerst i bussen, klamret fast i en stolpe, med et neongult hørselvern fra Claes Ohlson på ørene, i et labert forsøk på å holde ute de knusktørre lydene fra taket, tårene drypper fra haken og jeg ser for meg at glasset i vinduene splintrer og at taket kollapser under vekten av oljetønnene på toppen.
Vi valgte å betale for en ny billett og ta en annen buss. Med vår nye rute tok reisen 41 timer, mens med den opprinnelige bussen skulle det tatt 9 til 11. Etter to dager i byen Bilwi møtte vi resten av passasjerene. De hadde akkurat ankommet. For oss var den
lange reisen en opplevelse, for dem er det tapt levebrød. Og denne veien, denne gjørmete, jævlige, ubrukelige veien er den eneste forbindelsen mellom øst- og vestkysten. Det er ikke meningen at det skal være lett å være fattig i Nicaragua. Senere på turen befant vi oss i hovedstaden, Managua, der vi valgte å hoppe på en buss som skulle ta oss med til Lagona de Nicaragua. Som en direkte konsekvens av tunge sovehjerter havnet vi på endestoppet, i landsbyen Puerto Diaz. Det første som møtte oss var en enorm bar. For det er ikke mangel på vannhull i Nicaragua. Den billige alkoholen blir en flukt fra tilværelsen. Dette er et problem som preger befolkningen, da det fører med fulle menn som gjennom vold og økonomisk svikt ødelegger familiene sine.
Symbiotisk korrupsjon
Vi måtte finne husly for natten. I Nicaragua kan man spørre mennesker man møter på gaten om å få bo hos dem. Se for deg at du blir spurt av et vilt fremmed utenlandsk par i Oslo, om mulighet til å overnatte hjemme hos deg. Jeg hadde sagt nei. Jeg hadde
avfeid, og ønsket dem lykke til. For sånn er det for de fleste av oss. Vi er redde for det ukjente. Vi stoler sjeldent på andre mennesker. Spesielt mennesker som ikke har noe vi anser som så enkelt som en seng å sove i. Etter ti minutter ble vi innlosjert i vårt midlertidige hjem. En herlig familie med fem medlemmer under taket. Foreldrene i huset var 71 og 73 år, men hadde fysikk lik spreke 40-åringer. Vertsfar viste oss hagen sin. Familien høstet godt av den. Det var ikke mangel på mat, og de var kjærlige overfor hverandre. Det latet ikke til at de drakk noe særlig alkohol. Vertsforeldrene satte pris på samtaler med oss om hvordan de har det. Det er varmt og lummert, myggen stikker, og vi lytter intenst. For de vet ikke hvordan jordkloden ser ut, eller at USA er plassert over dem på kartet, men de vet at de blir behandlet urettferdig av president Daniel Ortega som burde ta vare på dem.
Innbyggerne i landsbyen har det tilsynelatende godt. Men likevel lever de et hardt liv. Blir hovedforsørger skadet, har de ikke økonomi til å betale for mat. Vertsfamilien forteller om at kinesere har hatt fri tilgang på fiske vannet Laguna de Nicaragua, noe
som har ført til overfiske. Det er kun små fisk igjen, og innbyggerne må nå lage sine egne nett med store masker for å bevare fiskebestanden. Å knytte disse nettene tar en måneds tid. De forteller hva de må gjøre hvis noe går galt. Går for eksempel taket i
stykker, kan de få nytt av presidenten, i bytte mot sin stemme ved valg. Som bevis for avtalen har de en plakat med bilde av presidenten på. Den skal henge synlig på veggen. Og presidenten sluntrer ikke unna. Han har egne agenter som drar fra hus til
hus og sjekker at plakaten henger der den skal. Er den ikke der, blir familien fratatt taket sitt. En korrupt symbiose. Samme smøremiddel bruker han på andre nødvendigheter for befolkningen, som for eksempel mat.
Sønnen i huset har gått på universitet. Dette er uvanlig, for mange barn i Nicaragua lever livene sine uten fødselsattester. Dette fører til at immatrikulering er umulig. De går da glipp av sin rett til videreutdanning, og til å gjøre egne og mer lukrative valg
senere i livet. Men de får gått på barneskole, såfremt familien, og deres økonomi, tillater det. Skolene er statsdrevne, og proppfulle av propaganda. Etter sandinistrevolusjonen på slutten av 70-tallet ble det innført undervisningsreformer,
som førte til at hele 85,2% av befolkningen mellom 15 og 25 år kan lese og skrive. De skulle ”forspanskes”. Som en direkte konsekvens ble mange av urspråkene vannet ut, og dermed ble en del av identiteten deres ble borte. Propaganda på TV snurrer og går i ethvert hjem. Sendingene er seksualiserte og religiøse. Aktørene er, nesten uten unntak, hvite, selv om kun 17 % av befolkningen går under beskrivelsen ”hvit”. Statskanalen, altså gratiskanalen, er katolskorientert, og religionen blandet med
uvitenhet brukes aktivt til å kue folket. Alvorligheten av dette maktmiddelet viste seg spesielt godt i 2012, da en 12 år gammel jente ble gravid etter en voldtekt. I 2006 innførte presidenten en ekstrem anti-abortlov. Med loven kjøpte han landets katolske
stemmer, som var nødvendige for valgseier. Jenta ble satt i ”husarrest” på sykehuset til hun fødte, med landets helseminister Sonia Castro ved sin side. Barnets fødsel ble forherliget som Guds gave. Det eneste rette. Hun ble feiret i de tusen hjem av familiene som fulgte med på TV.
Jeg kan ikke få med meg alt i denne artikkelen. Ikke alt jeg elsket med landet, og ikke i nærheten av alt som er feil. Men kanskje fikk du lyst til å oppleve. Til å se litt flere nyanser av et menneskeliv. Kanskje å dra på en egen reise, eller lese og lære mer. Jeg håper i det minste at du ofrer en tanke på hvor heldig du er. At du vasser i glasur. At du kan velge. I stedet for å irritere deg over de som står for tett på bussen, størknet tannkrem på tuben, og for dårlig kvalitet på nedlastede filmer. For uansett hvor lange vintrene er, eller hvor tunge studiedagene kan bli, har du valget, og taket du sitter under nå, når du leser, er det du som har valgt.
Av: Arlene Sarah Styles