Destinasjon: Europa

Destinasjon: Europa
Engasjement: Den påfølgende debatten etter Lampedusa-ulykken har ført til demonstrasjoner i flere tyske storbyer. Foto: Rasande Tyskar/Flickr Creative Commons
Engasjement: Den påfølgende debatten etter Lampedusa-ulykken har ført til demonstrasjoner i flere tyske storbyer. Foto: Rasande Tyskar/Flickr Creative Commons

 

For mange mennesker på flukt fra Afrika og Midtøsten er de sørlige landene porten inn til Europa. Den arabiske våren har ført til en økning i antallet som tar sjansen på å krysse Middelhavet, der en bølge av syrere nå flykter fra borgerkrig. Mange finner seg selv i en uholdbar situasjon og velger heller å begi seg ut på en lang og risikofylt reise for å unnslippe forfølgelse og søke etter håpet om frihet.

 

Konsekvenser

I oktober så vi hvor galt det kunne gå da over 300 mennesker omkom utenfor øya Lampedusa i Italia, da en overfylt båt med flyktninger kantret. De fleste av disse kom fra Eritrea og Somalia. En av årsakene til at mange velger å reise fra Eritrea er at alle innbyggere der er pliktige til å tjene militæret i ubegrenset tid, noe menneskerettighetsorganisasjoner betegner som slaveri. I Somalia har krig herjet i lang tid og store deler av landet er kontrollert av islamistiske militanter kalt al-Shabab. Båttragedien i Lampedusa er dessverre ikke en uvanlig situasjon, og omtrent 19 000 personer har, ifølge BBC, møtt sin skjebne på sin ferd over Middelhavet siden 1988. Lampedusa er som en flaskehals inn til Europa der antallet asylsøkere som befinner seg på øya ofte er høyere enn innbyggertallet; som for øvrig teller rundt 6000. Det sier seg selv at dette er en utfordrende situasjon.

 

Dublin-forordningens skjeve fordeling

Dublin-forordningen er en avtale mellom medlemslandene i EU og i tillegg Island og Norge. Den handler om hvilket land som har ansvar for å behandle en asylsøknad. Mange flyktninger ønsker å dra videre til andre europeiske land.  Men den såkalte «førstelandsregelen», som er det mest brukte kriteriet i Dublin-forordningen, gjør at det første landet flyktningen kommer til er forpliktet til å behandle asylsøknaden. Dersom flyktningen drar videre til et annet land i Europa, etter å ha blitt registrert i Italia, kan det landet velge å sende flyktningen tilbake til Italia som står ansvarlig for behandlingen. Ifølge Vigdis Vevstad og Jessica Schultz, dr.jur. sonconsult og stipendiat ved universitetet i Bergen, sendte Norge 788 personer tilbake til Italia i 2012. Gjennom registrering av fingeravtrykk i Eurodac kan det avdekkes om asylsøkeren har oppholdt seg i et annet Dublin-land, og dersom det skulle være tilfellet, vil en ofte tidtakende prosess med kommunikasjon mellom de to landene og en eventuell overføring bli satt i gang.

Ordføreren på Lampedusa, Giusi Nicolini, ber EU om å endre Dublin-forordningen da det blir lagt for stort press på steder som Lampedusa. Europas ytterpunkter vil naturligvis være der flyktingene først ankommer og gir land som Italia, Hellas, Malta og Spania det største ansvaret i å håndtere flykningestrømmen. Ifølge den italienske regjeringen kom det fra januar til oktober i år over 35 000 flyktninger, hvorav 73 prosent av dem dekket de juridiske kravene for asyl. FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) mener at retur til et land som en asylsøker bare har passert gjennom medfører en ytterligere byrde for folk på flukt og er totalt upassende.

 

«Svartebok over norsk asylpolitikk»

Rune Berglund Steen, ansatt hos Antirasistisk Senter, er ikke nådig i sin beskrivelse av EUs asylpolitikk i sin bok «Svartebok over norsk asylpolitikk».  I boken karakteriserer han Hellas som en oppbevaringsplass til avlastning for landene lengre nord. «Det er en skitten jobb, men Hellas’ økonomiske avhengighet av EU er sterkere enn alle motargumenter. Hellas’ svar er å unnlate å registrere asylsøkere og å skremme dem unna med stort sett alle midler de har til disposisjon». Retur til Hellas fra andre Dublin-land ble imidlertid stoppet etter en dom fra Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg høsten 2010 etter en klage fra en afghansk asylsøker sendt fra Belgia til Hellas. Hellas ble da dømt for brudd på flere artikler i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og det investeres nå betydelige EU/EØS-midler for å forbedre asylsystemet.

Presidenten i EU-kommisjonen, José Manuel Barroso, erkjenner problemet og ønsker et system som fordeler utfordringene jevnere. Men et nytt system forutsetter at de enkelte medlemslandene støtter opp om det, og det er lite som tyder på at medlemslandene, spesielt de nordlige landene, ønsker en tettere integrert asyl- og innvandringspolitikk. Vevstad og Schultz mener det kunne være solidaritet i praksis dersom landene i nord nå lar være å bruke førstelandsregelen på syriske asylsøkere.

 

Nytenkning i flyktningspørsmålet?

Responsen til utfordringen fra EU har så langt vært å forsterke grensekontrollen for å oppdage ulovlige båtlaster med migranter raskere, slik at de kan tvinges til å snu. Mye ressurser brukes for å skjerpe sikkerheten rundt grensene, og det er ifølge Berglund Steen dobbelt så mange som jobber med overvåking av grensene, som antallet som søker asyl per år i EU (henholdsvis 400 000 og 200 000 i 2010). Kunne ressursene vært brukt mer hensiktsmessig, og kunne antallet som prøver å komme seg over Middelhavet begrenses på en annen måte?

Noen menneskerettighetsgrupper mener at Europas asylpolitikk er en medvirkende årsak til de gjentakende båttragediene i Middelhavet. Daniela Enzler, asylrådgiver i Amnesty International, sier til BBC at det er en tragedie at folk ikke lenger kan søke om asyl på ambassader, og tror at dersom det hadde vært mulig ville det kunne forhindret at mange bega seg ut på den risikable reisen, og at flere liv da kunne bli berget.

De landene som tar i mot flest flyktninger er de som er geografisk nært konfliktområder. Omtrent 80 prosent av flyktningene søkte i 2012 tilflukt i utviklingsland, og Pakistan var det landet flest dro til. De får ansvaret for å oppfylle flyktningenes rettigheter, og er avhengige av hjelp fra det internasjonale samfunnet for å overholde dem. Det er ikke etablert noe regelverk som sier hvordan andre land skal hjelpe vertslandene. Et annet problem er at flere av landene, deriblant Pakistan, ikke har ratifisert flykningekonvensjonen og dermed ikke har forpliktet seg til å beskytte flyktninger.

Italias FN-ambassadør, Antonio Bernardini, har foreslått at migrasjon skal være en del av utviklingsmålene som erstatter FNs milenniumsmål etter 2015. Dette innebærer et fokus som er bredere enn flyktningeproblematikken. Ifølge FN utgjør asylsøkere bare fem prosent av migrantene, og migrasjon spiller en stor rolle for fattigdomsreduksjon. Penger som migranter sendte hjem utgjorde i 2012 over 1180 milliarder kroner, og er et høyere beløp enn den kombinerte bistanden gitt i verden. Pengene kan ikke erstatte tradisjonell bistand da de ikke fører til bygging av skoler og lignende, men de fører til bedre økonomi og skolegang for enkeltfamilier. Et eksempel er Senegal, der penger sendt hjem fra migranter utgjør over ti prosent av landets brutto nasjonalprodukt. Akkurat hvordan migrasjonsspørsmålet vil behandles dersom det blir en del av de nye utviklingsmålene er uklart, men et mål er at det skal føre til økt internasjonalt samarbeid der rettighetene til migranter forbedres. Kanskje kan vi håpe at innovative løsninger, som tar de positive og negative sidene ved migrasjon i betraktning, vil tre frem.

 

Av Kjersti Dalfest

Leave a reply