Det er forskjell på folk flest

Det er forskjell på folk flest. Også i FrP. Foto: FrP/ Flickr Creative Commons
Det er forskjell på folk flest. Også i FrP. Foto: FrP/ Flickr Creative Commons

Med det tok han lokket av en liten trykkoker, for det er mange som har meninger om hva
slags parti det egentlig er som nå er på tur inn i regjering for første gang i Norge. Påtroppende
statsminister, Erna Solberg, mente Holmås skyldte FrP en unnskyldning. «Jeg tenker at Heikki
burde holdt seg for god for det», sa hun til Dagbladet. Også i utenlandsk presse har det norske
valget fått mye oppmerksomhet. Utenriksdepartementet har kartlagt hvordan utenlandske
medier har skrevet om valget, og gjennomgangen viser at medier i 12 land knytter FrP til
terrordømte Anders Behring Breivik. Dette førte til at FrP ba Utenriksdepartementet om
bistand til å «rette opp» inntrykket av partiet i utlandet. Et inntrykk som de selv mener er feil.

Av de mange begrepene som FrP har blitt stemplet med den siste tiden, kan vi vel være enige
om at partiet verken er ultranasjonalistisk, rasistisk eller høyreekstremistisk. Men om vi
legger statsvitenskapelig definisjonsmakt til grunn, kan vi da gi et svar på om Heikki Holmås
bør ta halen mellom bena og gi partiet den unnskyldningen som Solberg mener at de
fortjener? La oss prøve. Jeg vil her ta utgangspunkt i statsviter Anders Jupskås definisjoner fra
boka «Ekstreme Europa». Jupskås skiller her mellom høyreekstreme-, høyreradikale- og
høyrepopulistiske partier. Førstnevnte kan vi som nevnt ovenfor med en gang slå fast at ikke
er en treffende karakteristikk av FrP, da kjennetegn på høyreekstreme er at de er etniske
nasjonalister, antidemokratiske, autoritære, rasistiske, preget av fremmedfrykt og villig til å
bruke vold for å oppnå sine politiske mål.

Men hva så med høyreradikal? Jupskås’ definisjon på et høyreradikalt parti er at de er
moderate sammenlignet med høyreekstreme partier. Slike partier er ofte opptatt av nasjonen –
de vil bevare en tradisjonsbestemt nasjonal identitet og de er tilhenger av kulturperspektivet.
Kulturperspektivet, kort fortalt, vil si at man er en del av en nasjon i kraft av å tilhøre en
bestemt kultur, og ikke fordi man tilhører en bestemt biologisk rase. Men som Jupskås skriver,
så er slike partier ofte preget av autoritære impulser og etnisk nasjonalisme. FrP som parti
passer ikke inn under en slik beskrivelse, men enkelte vil nok hevde at flere av merkelappene asser godt på noen av partiets talsmenn og sympatisører. Dette gjelder spesielt i saker knyttet til innvandring og integrasjon, og ifølge Jupskås så er ofte skillet mellom høyreradikale og
høyrepopulister vanskelig å definere.

Men som Jupskås skriver, så er høyrepopulistiske partier enten i tillegg eller i stedet
utpreget populistisk. «Populisme kan i denne sammenhengen beskrives som en forestilling om
at den mest grunnleggende konflikten i samfunnet er mellom «folket» og «eliten» – mellom
sunt folkevett på den ene siden og elitistiske bedrevitere på den andre siden. Populisme er en
appell til «vanlige folk». «Folket» har større og bedre forståelse av samfunnets virkemåte enn
det eliten har». Populister fremstiller seg som folkets representanter, som partier som alltid er
opptatt av det folket er opptatt av. Her kan vi trekke en direkte link mellom definisjonen
Jupskås gir, og FrPs eget slagord «For folk flest». Om vi legger denne definisjonen av
høyrepopulisme til grunn, burde vel ikke dette være noen kontroversiell definisjon på partiet
som Carl I. Hagen gjorde til ett av landets største?

Kontroversielt har det likevel blitt. Og en forklaring på dette kan vi også finne hos Jupskås.
For ifølge han, blandes høyrepopulisme ofte sammen med høyreradikalisme. Han skriver
videre at grunnen til dette kan være at flere av de mest fremgangsrike høyreradikale partiene i
Vest-Europa også har vært sterkt preget av populisme. Det er forståelig at FrP og Erna Solberg
reagerer når partiets ideologi blir definert på lik linje med ideologien til Dansk Folkeparti,
Front National og Sverigedemokratene, som åpenbart kjører en mer radikal linje enn det FrP
noen gang har gjort. I tråd med Jupskås begrepsdefinisjoner, så er FrP veldig langt unna å
være et ekstremt parti og langt unna å være et høyreradikalt parti. Men partiet er klart innenfor
definisjonen av å være et høyrepopulistisk parti.

Til tross for dette er det lett å skjønne at FrP vil kvitte seg med høyrepopulisme-stemplet nå
som de står på terskelen til regjeringsmakt. Det er også klart at det er ulike fløyer i partiet som
har ulikt syn på hvor langt til høyre partiet skal ligge i det politiske landskapet. På den ene
siden har vi partiledelsen, med Siv Jensen i spissen, som har prøvd å legge partiet nærmere en
liberalistisk tradisjon enn den klassiske ytre-høyre-orienterte. På den andre siden har vi de
som mener at innvandringsspørsmål og bevaring av den norske kulturen er det som er viktigst
for partiet. Her har leder for FrP i Oslo, Christian Tybring-Gjedde, markert seg spesielt. Med
uttalelser som «Det er ingen som har kontroll. 25-30 prosent av Oslos befolkning har i dag
afrikansk eller asiatisk bakgrunn», og «Dagens innvandringspolitikk fører til at norsk kultur delegges. Jeg har ikke samvittighet til å se på at denne utviklingen fortsetter», viser han at det finnes krefter innad i FrP som ligger lenger til høyre enn det Siv Jensen kanskje ønsker å
vedkjenne på oppløpssiden mot regjeringsmakt. Disse får også støtte av tidligere partileder
Carl I. Hagen, som har uttalt at han deler synspunktene til Tybring-Gjedde.

Dagbladets kommentator Marie Simonsen, er av dem som mener det ikke er noen tvil om
at FrP er et høyrepopulistisk parti. Hun skriver i en kronikk at «FrP har aldri tatt et oppgjør
med sin historie på dette området, eller reagert når sentrale tillitsvalgte forfekter
høyreekstreme ideer». Så lenge det ikke skjer, må også Erna Solberg leve med at det farger
hennes regjering, mener hun. Simonsen mener derfor at Heikki Holmås slett ikke trenger å
krype til korset for sine uttalelser, og mange vil nok være enig. Noen på vitenskapelig
grunnlag og andre på politisk. For definisjonen av FrP er også viktig politisk, og det er ingen
tvil om at det er opportunt for politiske motstandere å klistre en klar høyreideologisk
merkelapp på partiet som nå er på tur inn i regjering. Det er heller ingen tvil om at FrP tilhører
en ytre-høyre-tradisjon i norsk politikk, og så lenge partiledelsen og sentrale partipolitikere
ikke er enige om hvor langt til høyre partiets politikk skal ligge, må de tåle å bli sammenlignet
med andre høyre-fløy partier rundt om i Europa.

Partiet for folk flest er i hele sin natur et klassisk populistisk parti. Og det er også i hele sin
natur bygd på ideer som ligger langt til høyre i politikken, men FrP er langt fra høyreekstremt.
Helt klart, på samme måte som det også er helt klart at det blant folk flest er noen som er mer
ekstreme enn andre. Og det er mulig at FrPs største merkevareproblem ligger akkurat der.

Av Andrea Sofie Nilssen

Leave a reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *