I sommer har vi vært vitne til at bloggeren Eivind Berge har blitt frifunnet for å ha oppfordret til drap på polititjenestemenn. Frifinnelsen skyldes blant annet at det norske lovverket på dette området kan sees på som foreldet, i og med at ytringer fremsatt på internett ikke faller inn under definisjonen av «det offentlige rom». Norsk rettspraksis forhold til EDB oginformasjonsteknologiske fremskritt gjort på 1980-tallet vil dessverre ikke vies mer oppmerksomhet her, da jeg anser dette som en oppgave for bedre og mer seriøse skribenter enn meg selv. Det er likevel interessant å konstatere at man dømmes strengere for kakekasting på politikere enn man gjør for å oppfordre til drap på offentlige tjenestepersoner.
En annen sak som kan sees i forlengelsen av dette er det mangfoldet av meninger som florerer rundt på diverse debattfora og i kommentarfeltene under nyhetssaker på nettet. For min egen del har jeg aldri tatt disse videre seriøst, men jeg har fått med meg at mange ønsker strengere regler for hva som er akseptert innhold og meninger som ytres på slike sider. Med rette vil nok mange hevde, i og med at det er blitt utformet en slags «lov» for fenomenet hatske ytringer på nettfora. Godwins lov forteller oss kort og godt at det før eller siden vil dukke opp en sammenlikning eller referanse til høyreekstremisme dersom man lar en slik diskusjon holde på lenge nok. Det at slike nettfora opptrer med denne «lovmessigheten» kan jo i seg selv være en begrunnelse for sterkere opp- og innstramminger av regelverket som regulerer meningsutvekslingen på den digitale tidsalders agora (eller torg på norsk målføre).
Klistremerker og glansbilder versus ytringsfrihet. De som er sterkt i mot en slik innstramming av regler for anonymitet og ytringer på nettet, roper raskt på ytringsfriheten og hevder at man er ved sin fulle rett når man legger ut ekstreme ytringer på nettet. Her kommer vi altså til sakens kjerne. Selvfølgelig kan man fritt legge ut det man måtte ønske av meninger på det store internettet, men om det er en klok ting å gjøre er et ganske så annet spørsmål. Det er riktig nok ingen som stopper deg i å legge ut hatske utspill mot personer på nettet, men om dette derimot er en god grunn til å gjøre det kan man stille spørsmålstegn ved. For å ta ett nært eksempel hentet fra blindernstudentens kjente verden, er det ingen som hindrer deg i å gå ned på Akademika samme dag som studielånet omsider er kommet på konto for å begi deg inn på en ellevill kjøpefest der du bruker opp hvert eneste øre på klistremerker og glansbilder. Om dette derimot er en lur ting å gjøre er et helt annet spørsmål (jeg vil håpe at flertallet av leserne er enige i at dette er lite hensiktsmessig bruk av penger selv om det kan resultere i opptil flere bonuskort med verdi 100 kr dersom kjøpet gjennomføres i starten av semesteret). I likhet med full råderett over egne, sårt tiltrengte stipendkroner, er også ytringsfriheten noe som må benyttes med en viss selvkritisk sans. I begge tilfeller kan man fort ende opp i sterkt uønskede situasjoner, men studenten vil kun ende opp uten mat og husrom (dog med et stort lager av klistremerker og glansbilder). I den andre situasjonen vil de potensielle problemene kunne bli noe større. For hva hjelper det å kalle på ytringsfriheten som individuell rettighet, når hele den muslimske verden står på døra og er krenket over at bilder av deres profet er bruk som illustrasjon for en nettartikkel.Selvfølgelig sier norsk lov at du kan gjøre det, men dersom man tenker noe lenger enn sitt eget tastatur, vil man fort se at dette i seg selv kanskje ikke er begrunnelse nok når alvorets time kommer. Krenkelser og uthenging for provokasjons skyld er neppe kompatibelt med god og harmløs underholdning.
Faktabasert argumentasjon En annen ting en kan lure på er hva som får enkelte til å tro at deres meninger er så interessante at de for en hver pris må deles med verden. Kanskje er det bare jeg som anser forskere og fagpersoners faktabaserte påstander for noe bedre enn hva «Sinnamann 67» måtte mene om saken på et eller annet diskusjonsforum. Nå kan dette selvsagt skyldes min nær sagt perverse trang til faktabasert argumentasjon og bevisførsel, men når alternativet ser ut til å være en argumentasjonsrekke som har påstander av typen «jeg har rett fordi du er dum» som bærende premiss, vil jeg si at selv en artikkel basert på dårlig formidlede forskningsresultater om hulebjørners parringssyklus i Tibet er mer leseverdige enn tvilsomme utfall mot offentlige personer under et minimalt dekke, der ytringsfriheten nærmest er benyttet som fikenblad.
De fleste som har hatt befatning med elektronisk sambandsutstyr av typen «walkie-talkie» vil en eller annen gang sannsynligvis ha blitt introdusert for begrepet «tenk, trykk, tal» (for våre yngre lesere kan det opplyses om at denne «walkie-talkie»- teknologien stammer fra en historisk epoke som fant sted kort etter juratiden). Kanskje dette korte, men akk så vakre, uttrykket fra en svunnen tid kan være noe å tenke på neste gang lysten til å skrive en flåsete eller hatsk kommentar i et tilfeldig valgt kommentarfelt melder seg? Husk at det er egentlig ingen som bryr seg om hva du mener.