– En tale holdt av Bjørnar Moxnes i Bystyrets møte den 22. oktober
Kjære alle sammen, kjære politikere, kjære befolkning, kvinner, menn, medmennesker. Vi er her i dag for å snakke om noe som i 2014 føles ganske absurd å måtte snakke om.
I Norge er vi raske til å kritisere andre lands kvinnesyn, men realiteten er at vi her hjemme har et stort problem med vold mot kvinner. Jeg står i dag foran dere som et medmenneske som ikke har alle svarene, men som er i en unik posisjon til å formidle et viktig budskap. I dag står jeg ikke foran dere som Rødt-politiker, i dag er vi alle forent.
Vold mot kvinner handler om så mange kvinners liv, deres hverdag, deres helse og deres følelse av verdi. Samtidig er dette en sak som gjelder oss alle sammen. For det viktigste, det aller viktigste, er at vi sammen må endre holdning. Når tallene på antall voldshendelser ikke har gått ned på 10 år er det opplagt at vi ikke lenger kan leve i et naivt drømmeland hvor vi fortrenger hvor ekstremt alvorlig dette er.
Vi har et ansvar som politikere, og jeg er sikker på at vi er enige om at det er saker som dette som gjorde at vi engasjerte oss i politikken til å begynne med. Men vi har også alle sammen et ansvar som mennesker å aktivt endre våre holdninger, å aktivt kreve av oss selv og andre at kvinner og menn er like mye verdt. Dette er ikke gjort over natta, men et sted må vi begynne, og det første steget må tas i dag.
Fra ung alder blir jenter fortalt at hvis en av guttene i skolegården har vært slemme mot dem, er det bare fordi de «er litt forelska i deg». Fra tidlig av begynner gutter å snakke om «å få seg noe». Noe? Dette er bare to eksempler fra den norske dagligtalen som representerer en stygg objektifisering og et ideal i samfunnet som fordrer et skummelt kvinnesyn. I seksualundervisningen lærer vi de unge om penetrering, kondomer, kjønnssykdommer, men ikke hvordan man skal behandle hverandre. Vi gir våre unge verktøykassen, men ingen bruksanvisning.
I Sigmund Freuds begrepskatalog finner vi noe han kaller for «der unheimliche» – som betyr det uhjemlige. Denne følelsen beskriver at det ekleste og verste man kan oppleve er at når det som er hjemlig, det som skal være familiært og trygt, er det motsatte. Når det hjemlige er uhjemlig, når det kjente og trygge oppleves som ukjent og panikkpreget. Dette er hverdagen for mange. For store deler av volden mot kvinner utøves innenfor hjemmets fire vegger. Hver dag frykter noen å komme hjem, hver dag frykter noen de lukkede gardiner. Og hver. eneste. dag. frykter mange kvinner det mest hjemlige av alt: sitt eget hode og sine egne tanker. Hvis du hver dag blir fortalt at du ikke er verdt noen ting, begynner du til slutt å tro det. Du kan ikke hate den du elsker, derfor begynner du å hate deg selv. Kvinner som opplever at deres egne tanker gjør dem vondt på grunn av psykisk eller fysisk vold er vårt ansvar som samfunn å ta vare på, men mørketallene ulmer bak stengte dører.
Derfor må nettopp disse mørketallene være et fokuspunkt. Vi må se på hvorfor de eksisterer! Noen er redde for å si ifra i frykt for sin egen, eller sine barns trygghet. Noen unnskylder og bagatelliserer overgrepene av ulike grunner. Og, sist men ikke minst, er det paradoksalt at når du er sterk nok til å si ifra, når du er modig nok til å melde i fra, blir du en del av en statistikk over voldsofre. Og det å aktivt måtte innta rollen som offer, å bli tvunget til innta en posisjon som fremstår som svak, er tungt. Om vi lar det forbli slik, er det et stort svik. Derfor blir vi nødt til å endre våre begreper og fjerne dette svake stempelet.
Hvis du tør å si ifra, hvis du er modig nok til å kreve at du fortjener å bli behandlet bedre, så er du ikke et voldsoffer, du er en ambassadør mot vold, du er en lykt i natten, et lys i et hav av mørketall, du er en voldsoverlever!
Skrevet av: Tore Brendryen, Axel Sæther, Steinar Klouman Hallert, Emilie Teige Skrattegård