Det glemte folket

Det glemte folket

Myanmars sikkerhetstyrke har drept, torturer og voldtatt tusenvis av muslimer, ofrene inkluderer barn og babyer så små som åtte måneder. Tre år senere har lite blitt gjort. En konflikt få snakker om lenger, og som mange har glemt fortsatt eksisterer.

tekst og bilder: Fay Laith, Internationale studier bachelor

Denne artikkelen handler om den grufulle rensingen i Myanmar som fremdeles foregår, og som dere alle nesten har glemt at fortsatt foregår. Menneskerensingen startet førstiaugust 2017 med dødelige angrep fra Myanmars hær mot Rohingya-muslimer. Det førte hundretusener av dem på flukt over grensen til Bangladesh. De risikerte alt for å unnslippe, enten de flyktet til fots eller via sjøveien. Militærstyrkene i Myanmar har påstått at de kjemper mot Rohingya-militante og nektet for å ha målrettet sivile. FN har imidlertid beskrevet deres militæroffensiv som «et lærebokeksempel på etnisk rensing». Landets leder, Aung San Suu Kyi, som før var et menneskerettighets ikon, har benektet påstanden om at et folkemord finner sted.

Beskrevet av FNs generalsekretær Antonio Guterres som «et av, om ikke det, mest diskriminerte folket i verden», er Rohingya en av Myanmars mange etniske minoriteter. Rohingya-muslimer representerer den største andelen muslimer i Myanmar, med et flertall bosatti staten Rakhine. De har sitt eget språk og kultur og sier at de er etterkommere av arabiske handelsmenn og andre grupper som har vært i regionen i generasjoner. 

Tenk deg at du bor i et land som ikke anerkjenner deg som borger, på tross av at folket ditt har levd der i flere århundrer. Om ikke det var ille nok; se for deg at du, på bakgrunn av din rasemessige-, etniske-og religiøse identitet blir ansett som «bosetter fra et annet land». På samme tid blir du sett på som bosetter – også av andre etniske grupper, som kjemper den samme kampen mot det samme brutale militærregimet, for egen selvbestemmelse og rettigheter.

Når det går opp for deg at halvparten av folket ditt, drøyt to millioner mennesker, er blitt tvunget på flukt ut av landet, og du fort kan bli nestemann til å stå der og prøve å søke en vei ut av dette samfunnet drevet av levende helvetes fremmedfrykt, diskriminering, intoleranse, rasisme og fordrivelse. 

Ofrene i denne historien er Rohingya-folket i Myanmar. På bakgrunn av deres religion, rase, etnisitet, farge og språk er dette i dag de mest diskriminerte og forfulgte menneskene i verden. Noen vil også hevde at de er noen av de mest bortglemte folkeslagene. Myanmars militære regime nekter dem rettigheten til statsborgerskap. Regimet begrunner dette med at Rohingyaene er ulovlige bosettere fra det nærliggende Bangladesh, og har flyttet inn via Arakun, under britenes okkupasjon av Burma på 1800-tallet. 

Men er dette egentlig sannheten? Ville militærjuntaen brukt den samme lakmustesten over for etniske og religiøse grupper når det kommer til statsborgerskap? Hva er grunnlaget for nasjonens krav om selvbestemmelse? Må folk vandre i villmarken i to årtusener og lide gjentatte forfølgelser, ydmykelser og folkemord for å kvalifisere seg? Hva med rettighetene foret minoritetssamfunn til å kunne leve med sin kultur og tradisjoner intakte? Trenger dem å være «barn av en høyere Gud» for å kvalifisere seg? Hva får barna til en «mindre» Gud til å bli helt bort glemt og nektet den samme type behandling og privilegium som hittil har blitt gitt til folk i andre nasjoner?

Opp igjennom store deler av Myanmars historie, har nasjonen vært styrt av militæret. Som det nylig har blitt demonstrert, er de brutale, barbariske og tyranniske i sine handlinger. Militærvesenet har ignorert folkets dom i valgresultatene og fengslet ledere og arbeidere av demokratibevegelsen. De er ikke garantister eller beskyttere av menneskerettighetene til noen, enn si religiøse og etniske minoriteter.

Nesten en million Rohingya bor i leirer i Bangladesh etter å ha flyktet fra militærets «rensekampanje»som startet i August 2017. De 600.000 anslått gjenlevende Rohingyaene i Myanmar lever under ytterst tøffe forhold, utsatt for myndighetsforfølgelse, vold, depriverte mat-og helseforhold og vanvittigerestriksjoner på bevegelse.

Med over en halv million Rohingya anslått fortsatt boende i Myanmars nordlige Rakhine-provins, har FNs rettighetsforsker advart om at det er en «alvorlig risiko for et folkemord nå og kan forekomme igjen».

Situasjonen som førte til drap, voldtekter, gjengtekt, tortur, tvungen fordrivelse og andre alvorlige rettighetsbrudd i 2017, forble uendret. Myanmar har fullstendig utelukket å etterforske den påståtte folkemordsituasjonen, og å kriminalisere folkemord. Hva da med resten av verden? Lite er gjort for å gi rettferdighet til disse menneskene.

Ved ett øyeblikks varsel kunne denne humanitære katastrofen vært over; hadde stormaktene tatt det moralske ansvaret for katastrofen. Stormaktene kunne for eksempel ha truet Myanmar med straffer og sanksjoner dersom de fortsetter å konstruere den verste flyktningkrisen på flere tiår. Men dette er ikke verden vi lever i. Dette virker som en «done deal». Hver og en av dem, med det enkle valget om å stoppe katastrofen, ser ut til å være tilfreds med å bare stirre ned klokka til saken er over.

Så, hva livshåp har Rohingyaeneå vente på? Det virker usannsynlig at de noen gang vil kunne komme tilbake til Myanmar. Alle deres byer og landsbyer, deres hjem, markeder, virksomheter, og tilbedelses steder er blitt brent ned til grunnen, i en kynisk organisert, og systematisk kampanje. I tilfelle det er noe rom for tvil, skal Myanmar-hæren ha lagt miner ved grensen til Bangladesh for å sikre at ingen Rohingya kan krysse denne grensen tilbake hjem til Myanmar.

I det minste vil forholdene i Bangladesh være mye tryggere for Rohingyaene. Ingen prøver aktivt å drepe dem i Bangladesh – i hvert fall ikke ennå. Det ser likevel ikke ut som Rohingyaene i Bangladesh vil finne et nytt hjem der heller. Regjeringen i Bangladesh har bygget nye flyktningeleirer designet for å holde Rohingya atskilt fra sin egen øvrige befolkning og ser ut til å ønske eller å håpe, at Rohingya én dag kan bli returnert til Myanmar. Dette er også grunnen til at regjeringen i Bangladesh motsetter seg så mye som overhodet mulig, ved å gi flyktningstatus til de nyankomme.

Rohingyaene befinner seg altså i en situasjon som ikke er ulik den de flyktet fra: en regjering som marginaliserer befolkningen fra den øvrige befolkningen, ikke gir dem den juridiske statusen og anerkjennelsen de skylder i henhold til internasjonale lover, og som gjør Rohingyaene uønsket av alle omkring dem. For Rohingyaene høres det ut som begynnelsen på en kjent historie.

Ingenting kan unnskylde oss fra den kriminelle tausheten vi praktiserer når vi ikke gir utrykk for vår bekymring for Rohingya-folkets situasjon.■

Visste du følgende om Rohingyaene?
Rohingyaene står overfor ekteskapsbegrensninger på hvem de kan gifte seg med.
Rohingyaer som vier seg uten myndighetens godkjenning, blir stilt ut nakne på gata.
Rohingyaene har ingen lovlig rett til å eie land eller eiendom
Rohingyaene er begrenset i å reise utenfor landsbyene sine
Rohingyaene er begrenset i å få utdannelse, arbeid og medisinsk hjelp
Rohingyaene utsettes for landkonfiskering, tvangsutsending og ødeleggelse av hjem, kontorer, skoler, moskeer, butikker osv. og møter religiøs forfølgelse på daglig basis
Rohingyaene er ofre for iscenesatte opptøyer, tvungen sult, vilkårlig beskatning, utpressing, arrestasjon, tortur og utenrettslige drap 
Rohingyaene tvinges til å utføre slavearbeid for etablering av regjeringsinfrastruktur, nye buddhistiske bosetninger, pagoder og klostre på bortviste land med regjeringens hensikt å endre landskapet og demografien til Arakan
Rohingyaene tvinges til å konvertere til buddhisme og/eller tilbe Buddha
Og ikke overraskende: visste du at når det gjelder Rohingya-folket, opprettholder ikke den myanmarske regjeringen ikke én eneste av artiklene i FNs Verdenserklæringen om menneskerettigheter?