I 2012 mottok den europeiske union Nobels fredspris for å ha «bidratt i over seks tiår til utviklingen av fred, forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa». Fire år senere truer høyreekstreme partier med å reversere denne utviklingen.
Til tross for deres antiinnvandring – og populistiske agenda er det ytre høyre på frammarsj i mange europeiske land. Unionens samlende effekt er truet, og de åpne grensene –og det frie markedet er noe mange europeere ikke lenger ønsker. Hvorfor har det seg sånn at europeiske velgere sympatiserer med høyreradikale partier, og hvordan klarer disse partiene å appellere til det europeiske folk? Forskere og politikere har sagt sitt om fenomenet, men hva mener egentlig folket? Vi har snakket med den 25 år gamle briten Elliot Holman, pensjonerte Stanley Mattsson fra Sverige, og 24 år gamle franske Emilie Loriot.
Konservativ kulturarv
« Vi ble lurt i 1973, og vi kan ikke tillate at det skjer igjen! ».
– Nigel Farage tidligere leder i UKIP
Selv om Storbritannia fikk merke konsekvensene av den økonomiske krisen i 2008 ble landet allikevel en stor økonomisk bidragsyter til langt mer rammede land som Spania, Italia og Hellas. Landet opplevede samtidig en økende innvandring. Dette har skapt misnøye i Storbritannia og har utfordret premissene for britenes unionsmedlemskap. Nigel Farage, den tidligere lederen i UK Independence Party uttalte at «Vi ble lurt i 1973, og vi kan ikke tillate at det skjer igjen!». Mange høyreorienterte velgere i Storbritannia deler hans syn, og mener at det europeiske fellesmarkedet ikke gagner den britiske økonomien. UKIPs velgere forenes i meningene om at fordelene de ble lovet av et EU-medlemskap har kun ført til at Storbritannia har endt opp som en finansiell støtte, og velkomstland til mindre velstående europeiske land og innbyggere. Den 25 år gamle britiske studenten Elliot Holman er kritisk til UKIPs politikk, og mener at partiets fremgang kommer av andre grunner enn et godt partiprogram.
– Jeg tror UKIPs støtte i Storbritannia stammer fra en fremmedfrykt som eksisterer i den britiske kulturen. Det faktum at alle andre kommuniserer til oss på vårt morsmål, og vår kompetanse i fremmedspråk er særdeles lav, og at vi bor på vår lille øy separert fra kontinentet har skapt en distanse mellom Storbritannia og resten av Europa. Jeg tror de færreste briter ser på seg selv som europeere. Vi er med på leken så lenge vår kultur og tradisjoner forblir uberørt. Men i disse tider med dårlig økonomi, høy arbeidsledighet og ikke minst flyktningstrømmen tror jeg briter har en tendens til å sympatisere med partier som UKIP som spiller på vår fremmedfrykt, og utnytter vår konservative kulturarv for å skape et uvitende og fiendtlig samfunn.
Misnøye med etablerte partier
I motsetning til UKIP i Storbritannia kjører det svenske partiet Sverigedemokraterna en klarere antiinnvandringspolitikk. Partiet fikk ikke noe betydelig politisk makt før etter det svenske kommunevalget i 2006, hvor de gjorde suksess i flere svenske kommuner. I 2010 ble partiet for første gang representert i det svenske parlamentet, Riksdagen, og sitter i dag(etter valget i 2014) med 49(14%) av 349 seter. De øvrige partiene i Riksdagen motsetter seg partiets politikk, og Sverigedemokraterna blir stengt ute fra forhandlinger. Partiet er det eneste uten en integreringspolitikk, og det er bred enighet mellom medlemmene at innvandrere ikke har en positiv effekt på det svenske samfunnet. De har også uttrykt misnøye og kritikk mot de spesielle rettighetene gitt til samene i Nord-Sverige. Før partiet modererte seg var møterommene ofte dekorert med naziflagg og symboler, og utsagn som «muslimer kan sammenlignes med en stor kreftvekst i vår verden», og «Immigranter er de verste når det kommer til stjeling, svindling og manipulering» var ikke uvanlig. Den pensjonerte sivilingeniøren Stanley Mattson mener at Sverigedemokraternas støtte stammer fra det politiske Sveriges mangel på åpne og nyanserte debatter om innvandring og integrering.
«Jeg tror at mange svensker vil se sterkere handling i innvandringsspørsmålet av de etablerte partiene.»
– Stanley Mattson, pensjonert (svensk) sivilingeniør
– Vi har sett en økning av kriminalitet i de svenske storbyene, og dette har en klar sammenheng med innvandrere født utenfor Sverige som mislykkes i å lære seg ett nytt språk og tilpasse seg en ny kultur. Jeg tror at mange svensker vil se sterkere handling i innvandringsspørsmålet av de etablerte partiene, men siden saken i Sverige ofte har vært knyttet til rasisme unngår alle partier utenom Sverigedemokraterna å ta opp innvandringsdiskusjonen. På grunn av dette tror jeg partiets velgere kan deles i to grupper: en konservativ gruppe som ønsker at Sverige skal være for svensker og ønsker å begrense innvandringen. En annen gruppe består av velgere som ikke nødvendigvis er enig med alt Sverigedemokraterna står for, men som er misfornøyd med de etablerte partiene og velger derfor å stemme på Sverigedemokraterna som et tredje alternativ istedenfor å stemme blankt. Hvis Sverigedemokraterna får økt støtte i framtiden tror jeg dette kommer til å tvinge de etablerte partiene til å fornye sin egen poltikk, samtidig som Sverigedemokraterna må jobbe hardere med å få fjernet sitt rasistiske stempel. Et parti i opposisjon kan protestere så mye det vil, men så fort det får politisk makt må det moderere seg og inngå kompromiss på lik linje med alle andre politiske partier.
Partileder i Sverigedemokraterna, Jimmy Åkesson. Foto: News Øresund/flickr creative commons
Tradisjonelle verdier og uvitenhet
Det europeiske landet der et høyreekstremt parti kanskje har fått mest støtte er Frankrike, med Marine Le Pens parti Nasjonal Front(Front National). Nasjonal Front ble det største franske partiet etter europaparliamentsvalget i 2014 og sitter med makten i en rekke franske kommuner og distrikter. Partiet er sterkt kritisk til EU, og Le Pen har sammenlignet unionen med den Sovjetiske Union, og har også beskrevet EU som et «ekstremt ødeleggende og udemokratisk monster». Nasjonal Front ønsker å nedkjempe islamisme, og motsetter seg spesielt innvandrere fra tidligere franske kolonier i Nord-Afrika og Midtøsten. Marine Le Pen har distansert seg selv og partiet fra hennes fars, Jean-Marie Le Pen, antisemittiske poltikk fra da han var partileder. Likevel opprettholder Nasjonal Front fremdeles et rasist preg utfra de mange utsagnene mot den muslimske befolkningen i Frankrike, og tiltakene partiet ønsker å gjennomføre for en mer kontrollert innvandring. Franske Emilie Loriot mener Nasjonal Front spiller på tradisjonelle verdier og uvitenhet for å sanke stemmer.
« Det er ikke muslimer som truer det franske samfunnet, men ekstremistene ».
– Emilie Loriot (fransk) student
– En naturlig del av det globaliserte samfunns utvikling er at det tradisjonelle samfunnet med sine normer og skikker forsvinner på bekostning av andre kulturers påvirkning. De religiøse og den eldre generasjonen i Frankrike liker ikke dette, og ønsker å bevare samfunnet slik som det alltid har vært. Nasjonal Front lover å reversere det de mener er en farlig utvikling av det franske samfunnet, og dette appellerer til mange franske velgere. Men partiet har også klart å få stor støtte fra unge franskmenn. De lover dem å eliminere arbeidsledighet ved å kaste ut utlendinger, og da spesielt muslimer. Det folk ikke forstår er at de menneskene Nasjonal Front vil kaste ut har kanskje bodd i Frankrike hele sitt liv, og deres foreldrene – eller besteforeldre kommer fra tidligere franske kolonier. De er ikke noe mindre franske enn hvilken som helst hvit franskmann med fransk pass. Det er også en stor forskjell mellom muslim og ekstremist, en forskjell Nasjonal Front ikke klarer å skille mellom. Det er ikke muslimer som truer det franske samfunnet, men ekstremistene.
Partileder Nasjonal Front, Marine Le Pen. Foto: Remi Noyon/flickr creative commons
Begynnelsen på slutten?
I en måling gjort av Aftenposten etter terrorangrepene i Paris gikk høyekstreme – og høyreorienterte partier kraftig frem i Europa. Selv Fremskrittspartiet, som ikke er å anse som en del av den høyreekstreme partifamilien, fikk en økning på 4,5%. Enten man støtter, eller tar avstand fra disse partienes meninger må man nesten berømme deres evne til å utnytte tragiske situasjoner til sin fordel. Høy arbeidsledighet, økonomisk krise, terrorangrep og mangel på partier som har holdt en åpen og nyansert debatt om innvandring og integrering har ført til disse partienes suksessrike fremgang. Oppslutningen for Europas innvandringskritiske og nasjonalistiske partier er rekordhøy, og det er tydelig at det ytre høyre stadig får sterkere fotfeste i det politiske Europa. Spørsmålet som gjenstår, som kun framtiden vil kunne svare på, er om dette er begynnelsen på slutten for den europeiske union, og det stadig tettere samarbeidet mellom de europeiske nasjoner siden unionens opprettelse i 1952.