Gjennom historien har det neppe vært lettere å engasjere seg enn det er i dag, men er alle fremgangsmåter like riktige og viktige, og hvilke motiver er det egentlig som motiverer oss?
Foto: SumAll / Flickr
Mål og midler
For å kommunisere et budskap er solidaritet, informasjonsspredning, kunnskapsløft og pengeinnsamling avgjørende mål, mens midlene varierer. Det står ikke på kreativitet, men muligens på gjennomslagskraft og troverdighet, avhengig av hvordan budskapet blir formidlet gjennom ord og handling.
Blackout
På sensommeren i år sendte Den islamske staten ut en video der den amerikanske journalisten James Foley ble henrettet. I løpet av et døgn gikk Facebook i svart i form av et kvadrat som profilbilde. Utgangspunktet var at journalister skulle minnes en kollega, ta avstand fra den brutale handlingen og verne om fri informasjon. Likevel fanget aksjonen oppmerksomheten til langt flere enn de som var tilsiktet, og det hele eskalerte fort, noe som da også ble oppfordret. Bente Kalsnes, forsker på politisk engasjement på sosiale medier, sa i august til NRK at «Det er et såkalt lavterskel-engasjement, en enkel måte for folk å kunne vise sympati med en sak». Hva dette i realiteten resulterer i gjenstår å se. Viktigere enn at vestlige ledere bekrefter noe vi visste fra før, at slike handlinger er uakseptable, er at det ikke skjer igjen. Da må vi stille spørsmål ved om Facebook-engasjementet vil avverge lignende handlinger i fremtiden.
Iskaldt
Det kan virke som oppmerksomheten ble mer rettet mot mennesket som utførte utfordringen enn mennesket som lever med den
Nylig har vi også vært vitne til at det å kaste en bøtte iskaldt vann over hodet skal rette oppmerksomheten mot Amyotrofisk lateral sklerose (ALS), en sykdom som rammer nervesystemet i ryggmarg og hjerne, og dermed menneskets motorikk. Dette grunnet i et berettiget ønske om bevisstgjøring om en relativt ukjent sykdom, med humoraspektet som en uheldig og forhåpentligvis utilsiktet konsekvens. Bevisstheten ble rettet mot videoene av de som deltok – videoer som gjerne er illustrert med skrekkblandet fryd og latter, noe som står i kontrast til sykdommens utfoldelse. Det å reflektere rundt sykdommen kom for mange i andre rekke, som en naturlig følge av et fokus på å dele det iskalde øyeblikket med omverdenen før aktualiteten smeltet bort. Det kan virke som oppmerksomheten ble mer rettet mot mennesket som utførte utfordringen enn mennesket som lever med den, samtidig som pengene har strømmet inn i form av donasjoner siden kampanjen begynte. Nå som The ALS Association sitter med pengene på konto, spiller det kanskje ikke så stor rolle hvordan de havnet der. Midlene muliggjør tross alt videre forskning og man er med det et skritt nærmere nye og bedre behandlingsmåter, selv om man kan sette spørsmålstegn ved deltakernes motivasjon og hva som veide tyngst – ønsket om å fremme bevisstheten rundt ALS eller ønsket om å fremme seg selv?
Et spill for galleriet
Det føles godt å strekke ut en hånd, samtidig som det alltid er problematisk å gjøre noe aktivt for å endre andres uheldige situasjon. Hvordan man bør gå frem finnes det ingen fasit på, men man må passe på å ikke tråkke andre på tærne og i tillegg forvente stående applaus for innsatsen. Intensjonene er én ting, konsekvensene kan bli noe annet. Når man tar stilling til så mye at man ikke tar stilling til noe som helst kan resultatet fort bli mindre vellykket, for ved å gå halvhjertet inn i noe som krever ens fulle oppmerksomhet, har man på mange måter allerede tapt. I hvert fall troverdigheten. Spørsmålet er da hvorfor man gjør det. Er det hele et spill for galleriet, der målet er å iscenesette seg selv etter alle kunstens regler? Eller kan det være et resultat av at man aldri kommer seg unna samvittigheten? I en verden der man til stadighet føler seg hjelpeløs, bidrar man der man kan. Lettvintløsningen er for de fleste en god nummer to, for med å lette litt på samvittigheten har man det bedre med seg selv. Dessuten sies det at engasjement er bra for helsen. Ens egen helse, vel og merke, ikke nødvendigvis andre sin.
Riktige og viktige motiver
Mye tyder på at motivene ikke alltid er riktige, men at de likevel er viktige. I sammenheng med Facebooks «blackout» sa SINTEF-forsker Petter Bae Brantzæg følgende til NRK.
– Klassisk «slacktivism» har fått mye negativ kritikk, men forskning viser at effekten ikke er så ille. Det er bedre med noe oppmerksomhet enn ingen, og det gjør at samfunnsengasjementet får lavere terskel. Nå kan flere være med og delta siden det koster så lite.
Symbolengasjement er i tiden, men om man har tid til det er heller usikkert.
Få kan argumentere mot at et lite skritt i riktig retning, faktisk er et skritt. Man ser at aksjoner som Earth Hour, en verdensomspennende markering for miljøvern, trekker til seg stor oppmerksomhet og engasjement. Man slukker lyset i en time – det er bidraget. Paradokset er at den vestlige verden, som sitter på ressursene, én gang i løpet av et helt år, prøver å sette seg inn i de ressurssvakes virkelighet. Man liker å tro at det er nok, og dermed kan mye tyde på at man ofte går ett skritt frem og to tilbake. Likevel er fokuset på temaet viktig, faktisk helt avgjørende, for endring. Symbolengasjement er i tiden, men om man har tid til det er heller usikkert.
Å møte seg selv i døren
Det kan se ut som at noe engasjement er bedre enn intet, hvis det er alternativet. Faren med høye ambisjoner er tross alt at man risikerer å ikke nå målene sine, men historiebøkene vitner ikke om at storheten i mennesket har vært å la seg skremme av det. De store gjennomslagene som førte til revolusjonerende endringer fant aldri sted fordi noen ga tommel opp, og det kan være viktig å ha i bakhodet når man møter seg selv i døren.
