Det normative kulturbegrepet

Det normative kulturbegrepet
2
Illustrasjon:
Erla Audunsdottir/Remiss

Kulturbegrepet er et av de mest kompliserte ordene vi har i språket vårt. Det er flere grunner til dette. For det første har kulturbegrepet gått gjennom en historisk utvikling, med påfølgende utvikling av ordets konnotasjoner. For det andre har kultur blitt tatt opp av akademia og blitt et forskningsfelt innenfor flere akademiske disipliner, hvilket fører til en begrepsmessig definisjonskamp. For det tredje blir begrepet brukt i dagligtale uten en videre utbrodering av hva som menes, og begrepet dekker slik flere ulike konsepter.

I akademia er det særlig tre disipliner som har gjort forskning på kultur, med hvert sitt kulturbegrep:

Det humanistiske kulturbegrepet, frontet av kulturkritikere som Matthew Arnold på 1800-tallet, forstår kultur som ”det beste som har vært tenkt og sagt”, hvor dannelsesaspektet ved kulturen blir viktig, og kulturbegrepet legitimerer diskusjoner
om høy- og lavkultur. Vi finner med andre ord en normativ dimensjon innenfor kulturforskningen, og et ideal om at kulturen skal fungere kultiverende. Adorno og Horkheimer fra Frankfurterskolen kom i sin tid med en kraftig kritikk av massekulturen som et ideologisk apparat som pasifiserer publikum og hindrer publikum i å tenke selvstendig. Også den britiske litteraturkritikeren F.R. Leavis kritiserte massekulturen, med sitt argument om at massekulturen var en trussel fordi den virket ødeleggende for høykulturen.

Det antropologiske kulturbegrepet representerer et brudd med den humanistiske og elitære kulturforståelsen. Raymond Williams og Birminghamskolen forstod, og forsket på kultur som ”a whole way of life”. Kultur representerte med andre ord ikke en kulturproduksjon forbeholdt en kulturell elite, men heller hvordan vi mennesker lever livene våre i fellesskap. Eller som Hylland Eriksen sier; ”kultur er de ferdigheter, oppfatninger og væremåter personer har tilegner seg som medlemmer av samfunn”. I den antropologiske forskningstradisjonen er kulturen forbeholdt alle.

Det sosiologiske kulturbegrepet forstår kultur som det symbolske aspektet ved samfunnslivet. Den sosiologiske kulturforståelsen har sprunget ut av den humanistiske og antropologiske kulturforståelsen, og inspirert av blant annet semiotikken søker sosiologien å gripe meningsinnholdet i de symbolske elementene i det sosiale liv.

Til tross for distinkte forskjeller i hvilke perspektiver de tre disiplinene anlegger, kan ingen av kulturbegrepene anses som hverken isolerte, eller beskyttede i noen av disiplinene.

Den norske sosiologen Dag Østerberg har gjort et analytisk-metodologisk grep gjennom sin todeling av kulturbegrepet. Det vide kulturbegrepet er inspirert av den sosialantropologiske disiplinen som omfatter all forming av tilværelse; skikk og bruk, ritualer og institusjoner av alle slag. Det smale kulturbegrepet er inspirert av den humanistiske disiplinen, og omfatter virksomheter og ordninger som gjenspeiler, uttrykker og bedømmer i den vide forstand symbolske uttrykk.

Det er ingen dualisme i de ulike kulturbegrepene. Begge betegner kultur, og det ene begrepet utelukker ikke det andre. På den andre siden er det viktig å være klar over distinksjonen og å anlegge en bevissthet om hva det er man snakker om, når man snakker om kultur.

Et eksempel som illustrerer dette er journalisten Jon Hustad sin kronikk ”Ikke min kulturminister” i Aftenposten i januar 2013, som skapte stor debatt i etterkant. Da Hustad i kronikken sin kritiserte daværende kulturminister Hadia Tajik for hennes beslutning om å ikke definere hva norsk kultur er, gikk Hustad i nettopp; en definisjonsfelle. I følge regjeringens egne hjemmesider har kulturministeren ansvar for kulturpolitikk, kirke-, tros- og livssynssaker, mediepolitikk, idrettspolitikk, spill- og lotterisaker, og å koordinere statlig politikk i forhold til frivillig sektor. Hadia Tajik hadde altså et ansvar for å delegere midler til kultur i snever forstand; for kulturproduksjonen og kulturprodukter.

Å definere hva norsk kultur er per se, er et mye større prosjekt som omfatter flere nivåer og dimensjoner av samfunnslivet, enn hva som kan forventes av en kulturminister. For å ha en mulighet til å definere hva norsk kultur er, må man bevege seg fra det smale, til det vide kulturbegrepet, hvilket er en oppgave for sosiologer, antropologer, humanister og andre disipliner innenfor samfunnsforskningen. Både det smale og det vide kulturbegrepet blir brukt i dagligtale, og det er lett å havne i en definisjonsfelle, selv som kronikkforfatter i Aftenposten.

Generelt i Norge har vi sett en tendens til å vektlegge det vide kulturbegrepet. Diskusjoner om høy- og lavkultur og snakk om at kulturen skal ha en normativ funksjon blir avfeid, og erstattet av høyere diskusjoner om den store middelkulturen og at alle skal få være med. Kultur blir forstått som noe kollektiv, noe som samler mennesker, og noe vi alle skal ha tilgang på. Populærkulturen har en dagsordenfunksjon, og er tilgjengelig for alle som ønsker det. Gullrekka er lettbeint og opplysende på samme tid, samtidig som underholdningen ikke stiller noen krav til publikum. Kulturens hovedfunksjon er ikke å kultivere det norske folk. Eller er den det?

Det finnes tre måter å regulere andre menneskers handling på. Du kan bruke tvang, insentiver, eller du kan skape en kultur. Adorno og Horkheimer var inne på nettopp dette, da de snakket om kulturens funksjon. Man kan bevisst bruke kultur for å regulere handling. Men hva betyr egentlig det?

Ruters nye, tegnede holdningskampanjer, eller skal vi kalle dem handlingskampanjer for skikk og bruk på kollektivtransport illustrerer nettopp hvordan kulturbegrepet kan brukes normativt for å regulere handling. De sier det så enkelt: Vis køkultur!
Ruter ser seg nødt til å lære opp sine passasjerer til riktig etikette på kollektivtransporten, og gjør det ved å ta i bruk kulturbegrepet. Kultur blir brukt for å vise til en viss type oppførsel, som skal forstås intuitivt av brukerne av kollektivtransport. Noe vi strengt tatt også gjør. Når du har kommet deg av trikk/buss/bane, og utvist køkulturen Ruter forventer, er det kanskje tid for studier, jobb eller trening – og kulturen fortsetter å forfølge deg.

Det er nemlig på tide å ta del i en prestasjonskultur! Begrepet blir brukt i toppidretten, på studier, og i arbeidslivet. For hva er vel bedre for en arbeidsgiver, eller trener for den saks skyld, enn å ha klart å opprette en kultur av prestasjoner? Prestasjonskultur skaper jo storytelling på øverste nivå. Å skape en kultur som initierer et visst handlingsmønster er mye mer effektivt enn å innføre tvang, eller insentiver.

Illustrér ønsket kultur med noen mennesker som innehar egenskapene som best representerer ønsket handlingsmønster, skap et felles narrativ for kulturen, og bruk symboler og ritualer for å fremme de riktige verdiene – og du skal se at du oppnår kulturen, eventuelt handlingsmønsteret du ønsker, uten å møte motstand. Hvem vil vel ikke være en del av en prestasjonskultur? Og hvem vil møte på de sosiale sanksjonene man risikerer ved å ikke utvise køkultur?

På den politiske venstreside har det vært et prosjekt å gjøre alle typer kultur tilgjengelig for folket – inkludert den som tidligere ble sett på som for «vanskelig» for folk flest. Høyreregjeringen har nå uttalt at de ønsker å åpne opp for at kulturen kan støttes mer av det private næringsliv, og at staten ikke bør legge føringer på hva slags kultur folket bør like.

I landet hvor Skavlan og Bourdieu blir referert til side om side, og alle skal samles på midten, ser vi likevel flere tendenser til en normativ kulturforståelse; hvor kultur blir forstått som et verktøy for dannelse, enten det er snakk om handling, eller smak og preferanser.

Av: Maria Jones

Leave a reply