Det tøffeste folket på jord

Om det er en ting jeg har lært av å være norsk, så er det hvor utrolig tøffe og modige vi nordmenn er og alltid har vært. 

Tekst: Henrik Berger, Historie 

Norge, fedrelandet, 17-mai, fjord og dal, de høye tinder, home of giants. Ja, dette fantastiske, raggete, tøffe landet hvor fred og demokrati blander seg i de forfrosne vinder og blåser liv i de patriotiske sjeler over det ganske land. Kjakan, Nansen, Gerhardsen, Heyerdal; hvilket land som kan fostre slike sjeler. 

Vi er et land av barske helter, vi bryr oss ikke om sludd, snø og temperaturer helt nede i 8 minus. Nei! For er du nordmann, er du tøff. Vi stammer jo fra selve erketøffingene. Vikingene. De er kjent og beundret verden over. Fra Vikings til Hårek den hardbalne. Vår gamle gud Tor med hammeren har til og med gått hen og blitt super-duper-helt i Marvel-universet. Nå trur jeg jaggu det er et flunka nytt videospill ute om oss vikinger også. Det er enda godt for verden at de holder legendene i live, så vi slipper å nok en gang dra ut i verden og vise dem hvem som er sjefen! For det er der vi nordmenn har det. Vi kan være myke utenpå – for vi vet av vår historie at vi er knallharde inni. 

«Ja i England skar de gjennom horder av munker og nonner som en varm kniv gjennom ubevæpnet smør og hjem kom de med saltmat og søtmat og penger og gull.»

For helt siden en skjeggete hurv med bønder satte horn på lua, kvesset øksa og dro til England for å sette seg i respekt, har det vært mot i brøstet, vett i panne, stål i både her og der. Ja, i England skar de gjennom horder av munker og nonner som en varm kniv gjennom ubevæpnet smør, og hjem kom de med saltmat og søtmat og penger og gull. Da ble det nok vikingfest skal du tro med fyll og slåssing og det som bedre er. Enden på visa var det heller ikke. De røvet i øst og de røvet i vest, og heifaderi også videre. Og de fostret store konger og helter, det vet vi alle. Det finnes vel ikke en nordmann med respekt for seg selv som ikke kan dem alle på rams. Jeg har selv stålkontroll på hele den norske kongslinjen, og trenger ikke engang rådføre meg med leksikon: Harald hårfarge, Eirik Blodøks, Snorre Sprett, Sigurd Jorsalfare, Olav den heldige, Sturlav Brønnpisser og Einar Blyant-spisser med mange flere – listen er lang, men jeg kan dem alle, tro du meg. Og om du ikke lar deg fascinere av hvordan den ene tok livet av den andre fordi broren hans var konge, men sønnen var egentlig først i arverekken så de inviterte en svensk konge til å ta livet av en dansk konge som var alliert med en vestfolding som tidligere skulle ha vært konge men ikke ble det fordi han allerede hadde daua under slaget ved kransekaka og at det var sånn det gikk til at Ragnar Flatlus samlet riket til ett – nei, da vet jeg ikke hvor norsk du kan kalle deg, for dette er historien vår skal du vite. 

«Rett som det er finner Kari og Ola ut at de skal være først med ett eller annet på pol-isen.» 

Denne herlige perioden med tokt, vold og røverier hvor vi har så mye stolthet å finne, endte omsider. Etter en 200-års tid bestemte vi oss for at nå hadde vi bevist det som bevises måtte, og slo oss til ro med å krangle med naboene våre. Vikinghjelmen og fluesoppen ble lagt på hylla, og en ny tid var kommen. Når vi var sikre på at også våre kjære naboer hadde skjønt hvem de hadde med å gjøre, lot vi dem tro at de bestemte over oss i en fire-fem hundre års tid. For vi er ikke bare tøffe, vi er generøse, det har vi alltid vært. 

Da vi omsider var lei av å la våre naboer ta på seg drittjobben med å styre landet, satte vi øynene stygt i svenskene og vant vår selvstendighet. I 1905 vaiet det norske flagget pent i vinden mens furuer kvitret værbitt over vannet. Det ble i det hele tatt litt for skjønt og bedagelig. Det var på tide å sprenge noen grenser og kjekke seg litt. Vi kunne selvsagt ha tatt for oss av eksotiske kolonier og dominert på den måten, men strandlivet er for slapt for oss barskinger. Vi trengte nok noe som bød på litt større utfordringer – en hvilken som helst nasjon kunne vel opprette store jålete imperier. Hadde det funnes noe mer ekstremt sted på denne kloden, ville vi nok dratt dit – men vi lot det duge med det verste vi fant: Nord- og Sydpolen, selve ytterpunktene av vår verden. Igjen var norske skip med skjeggete karer på tokt. To karer ved navn Amundsen og Nansen fikk æren av å seile under det norske flagget. Den ene dro nord, den andre sør. Vi skulle være først dit ingen andre hadde dristet seg til å ferde. Selvsagt var vi først på plass. Andre hadde nemlig prøvd å komme oss i forkjøpet, men det gikk som det gjerne går når man legger seg ut med en nordmann: du blir ledd av fordi du fryser på fingrene og ikke kan smøre ski. 

Nå deler vi ut fredspriser og tar regelrett pallplass i en rekke “best of” levestandard lister

Vips, så strakte det norske rike seg fra pol til pol, og det utgjør jo faktisk hele verden. Så igjen slang vi beina på våre laurbær og slappet godt av. Bortsett fra forbudsloven og internasjonale nedgangstider, var det gode tider. En skulle trodd at verden nå hadde fått med seg hva det norske folk var lagd av. Den gang ei. 

Med ett kom verden bankende på vår dør. Store mengder tyskere hadde bestemt seg for å ta turen. De kom ikke for å se Preikestolen og Trolltunga, men hadde med seg panservogn og bombefly. Dem trodde også dem kunne bygge båter, og tok med seg ei jolle ved navn Blücher: den gjorde vi kort prosess på. For det var tydelig fra starten at disse turistene ikke var vennlig innstilte. Vi lot oss ikke skremme, nær sagt alle mann slang børsa på skulderen og fløy til skogs. Kongen kom med et så rungende nei at det slo sprekker i grunnmuren på Riksdagen i Berlin. Med radiosendere på hvert et loft, kjellerne fulle av jødiske flyktninger og eplenikkerser stappet til bremmen med dynamitt jaget vi den tyske armé på dør. Slikt skapte vi nye helter som kunne måle seg med vikingene og oppdagerne våre. Vi ante nok allerede da at dette blir det god kino av, når en kar med et så tøft og filmvennlig navn som Max Manus sprengte den tyske flåten og et par atombombefabrikker på Telemark. Selv har jeg sett flere filmer om akkurat denne krigen og sitter igjen med et veldig godt inntrykk av den norske innsatsen. Det var enda godt at russerne og amerikanerne kom da de gjorde, ellers ville det nok ikke vært noe Tyskland igjen å snakke om etter at vi var ferdige med dem. Det er jaggu ikke rart at vi var ettertraktet da NATO skulle stables på beina. 

«Vi er et land av barske helter, vi bryr oss ikke om sludd, snø og temperaturer helt nede i 8 minus.»

Siden den gang har det vært nokså fredelig her til lands. Einar Gerhardsen bygde landet og plutselig skjøt det opp masse deilig olje av jorden. Kjapt ble det så flott å bo i Norge at man ikke kunne klage. Nå deler vi ut fredspriser og tar regelrett pallplass i en rekke «best of»-levestandardlister. En skulle tro vi ble temmet av slikt, men neida; vikingånden lever, den. Birkebeinerne sykler fortsatt hit og dit, og når vi spenner et par ski på beina, blir det stadig ut i verden og hente hjem både gull, sølv og bronse. Rett som det er finner Kari og Ola ut at de skal være først med ett eller annet på pol-isen; først til å gå mutters aleine, første venstrehendte som går aleine, første dyslektiker til å gå bakfull med truger og flosshatt over Grønnlandsisen. Oppdageren i oss er langt ifra borte. 

Som sagt; et land av kjemper. Nå har det kanskje vært en feiging her og en quisling der opp igjennom historien. Det er kanskje ikke alle som er like glade i å stå på ski eller gå holmgang. Selv må jeg innrømme at jeg aldri har vært på verken Nordpolen eller Sydpolen. Men om du er litt selektiv i historieforståelsen din og ljuger bittelittegrann til deg sjøl, må du være enig i at nordmenn er utrolig, kjempe, fantastisk tøffe hele tiden, og at vi i hvert fall ikke har noe vi prøver å kompensere for med enda en film om hvor flotte vi var under krigen, denne helgen-dyrkelsen av idrettsstjerner og eventyrere og disse forbaskede vikingreferansene overalt. VI ER TØFFE. ■