Det blir herlig å kunne stenge omverdenen helt ute, sa jeg lattermildt.
For ja, noe så deilig å slippe og høre på venninnas fylla-historier, begrunnelsene for hvorfor kompisen min vil utrydde kongehuset og ikke minst kunne blokke metode og statistikk-seminarene mine helt ut. Jeg slipper jo å engasjere meg på noen som helst måte. Under det første redaksjonsmøtet for denne utgaven, foreslo ei av våre mer festlige skribenter denne saken og jeg tok selvfølgelig utfordringen på strak arm.
Jeg forbinder «røst» med å ha muligheten til å uttrykke meg selv, samt den muligheten jeg har til å høre på andre sine meninger. Jeg trenger ikke å si hvor viktig dette er, men av og til er det faktisk ikke noe bedre enn å blokkere alle ut og slippe å ta hensyn til noen. Mine opprinnelige tanker rundt det å være døvstum var nokså naive. Og lite visste jeg hvor vanskelig dette prosjektet skulle vise seg å være. Jeg vet ikke om jeg en gang kan kalle dette for et prosjekt, for i utgangspunktet var målet mitt å klare og holde ut i én uke. Jo lengre, desto bedre, ikke sant?
Under det første redaksjonsmøtet for denne utgaven, foreslo ei av våre mer festlige skribenter denne saken og jeg tok selvfølgelig utfordringen på strak arm.
Nei, «prosjektet» ble raskt én dag, framfor én uke. Og jammen ble det ikke nedjustert enda en gang. Etter to timer uten hørsel og stemme tok jeg meg selv i å avbryte hele greia. På disse timene, lagde jeg frokost for meg selv, tok T-banen for meg selv og kommuniserte med post-it-lapper under en ExFac-forelesning. Jeg ga rett og slett opp. Jeg innså hvor mye glede venninnas fylla-historier faktisk ga meg og hvor deilig det faktisk er å ha noen å klage til etter å ha knust favoritt kaffekoppen samme morgen.
Dette har iverksatt flere tanker i hodet mitt. Først noe som sikkert flere av dere kan kjenne dere igjen i. Vi som tar T-banen er skikkelig menneskefryktende. Vi setter opp sperrer rundt oss, som hindrer hvilket som helst forsøk i å komme i en dialog med en ukjent. Øretelefonene, Instagram eller Jo Nesbøs seneste – uansett hva – beskytter oss fra – Gud forby – en samtale med en fremmed. Jeg snakker ikke med andre og jeg lytter ikke til andre. Så jeg har egentlig kommet fram til at å være døvstum på T-banen ikke er noe annerledes fra å ikke være døvstum på T-banen. For det andre, og dette er det viktigste jeg lærte på disse to timene… Det står stor respekt av dem som klarer å overvinne og ikke minst finne løsninger for å motvirke vanskene med å ikke kunne kommunisere på tradisjonelt vis. Dette er det vanskelig for meg å i det hele tatt relatere meg til.
…den største utfordringen med å være døvstum er at straks andre får vite om situasjonen, vender de ryggen til.
I etterkant av «prosjektet» ønsket jeg å prate med en som faktisk er døvstum, for å få et innblikk i hvordan livet deres er. Jeg kom i kontakt med Magnus Hagen, som sier at den største utfordringen med å være døvstum er at straks andre får vite om situasjonen, vender de ryggen til. Han forteller videre at på fritiden treffer han hovedsakelig venner, som også er døve. Å møte disse vennene gir han mye glede når han trenger litt ekstra energi i hverdagen. Fra mitt perspektiv, var jeg nysgjerrig på akkurat dette, fordi jeg vender ofte mot musikk når jeg trenger litt oppmuntring fra hverdagens mas. Det er artig å se forskjellene i folk, altså der jeg trekker meg tilbake, så er Magnus mer sosial, når det trengs et påfyll av energi på en ellers mørk ukedag.
At døvstumme er dumme, sier Magnus, dette er den største misforståelsen folk har, fortsetter han. Ja, dere er langt fra dumme. Forsøk og komme i samme tankesett som meg nå og tenk over det jeg skal skildre avslutningsvis. En person som snakker og lytter – dette er hennes naturlig gitte redskaper og som hun lærte å bruke som spedbarn. Vei dette opp mot en person som ikke har muligheten til å bruke disse redskapene, og derfor må finne alternative redskaper som fyller samme funksjon. Vi sitter altså igjen med en person som inaktivt bruker det som er gitt henne og en person som aktivt har lett etter nye metoder å gjøre samme handling. Hvem er den dumme her?