Dvale i Ukraina?

Dvale i Ukraina?
Tekst: Aurora Karoliussen Grøndalen, Master i Statsvitenskap
Foto: Alexandr Orlov // flickr.com

I 2014 ble Krim-halvøya i Ukraina annektert av Russland etter massive protester. Tre år senere ble en assosieringsavtale mellom Ukraina og EU ratifisert. De siste årene har vi hørt lite fra landet mellom øst og vest. Hva skjer egentlig i Ukraina?

Det har nå gått 7 år siden Russland inntok Krim. I Norge har dette inntoget ofte blitt fremstilt som et maktsykt Russland i søken på kontroll over ukrainske områder. Tar vi et skritt tilbake, ser vi likevel raskt at det ikke er fullt så enkelt. For det første er det viktig å vite at Krim ikke alltid har vært en del av Ukraina. Halvøya har vært bebodd av ulike folkeslag opp gjennom tidene, og at den skulle bli ukrainsk ble bestemt av Sovjetunionen i 1954. Denne avgjørelsen hadde egentlig kun symbolsk betydning, i og med at Ukraina også var en del av Sovjet. Tiden skulle likevel vise at Krim var mer enn et symbol. 

Krims annektering kom ikke helt ut av det blå. I månedene før angrepet nektet nemlig den ukrainske presidenten å undertegne en planlagt samarbeidsavtale med EU. Avtalen ville føre til et tettere økonomisk samarbeid med vesten og var etterlengtet av mange ukrainere. Hendelsen ledet raskt til en politisk krise med opptøyer og demonstrasjoner, og den ukrainske presidenten ble til slutt avsatt av parlamentet. Bare dager etter ble det registrert russiske styrker på Krim. De russisk-vennlige myndighetene på halvøya avholdt etter kort tid folkeavstemning om en gjenforening med Russland, der ja-siden vant overlegent med 97%. Folkeavstemmingen ble ansett som ulovlig både av USA og EU. 

EU har de siste årene drevet en aktiv naboskapspolitikk med mål om å styrke økonomisk vekst og stabilitet hos sine naboer. Ukraina er et av landene som blir omtalt i denne konteksten. Assosieringsavtalen som ble ratifisert mellom de to partene for snart 4 år siden, er i følge EU et verktøy for tettere politiske bånd, sterkere økonomisk samarbeid og respekt for felles verdier. Avtalen gir blant annet ukrainere visum-frihet til Schengen-området, og sender samtidig et tydelig signal om at Ukraina er europeisk. EU ønsker en nærmere relasjon med sin nabo, men er det egentlig så enkelt?

Russland sitter ikke på benken i kappløpet om Ukrainas fremtid

Etter at assosieringsavtalen ble avfeid av den sittende presidenten i 2014, oppstod det voldsomme protester i Ukraina. Protestantene ble konfrontert av politiet og flere ble drept. Selv om sammenstøtene ikke utelukkende skyldtes EU-spørsmålet, var det en utløsende faktor. EU som skulle sørge for stabilitet var plutselig en årsak til voldsom uro. Situasjonen ble ikke bedre av russernes inntog på Krim og begynnelsen på en konflikt som fortsatt er høyst aktiv. Var det EUs mål om bedre samarbeid som førte til alt dette? Det blir for lett å si at EU alene har ført til konflikten som nå utspiller seg i øst, men det er også for lett å si at EU kun hadde mål om stabilitet og samarbeid.

Det begynner å bli lenge siden den kalde krigen tok slutt. Likevel utspiller det seg fortsatt et spill om innflytelse i Europa. Ukraina er et godt eksempel på denne dragkampen. Et land som på mange områder er splittet mellom Russland og EU. For selv om de siste årenes protester i Ukraina kan gi et inntrykk av at folk flest støtter en tettere relasjon med EU, stemmer ikke nødvendigvis dette. Forskning på Oransjerevolusjonen i Ukraina viser at de aller fleste av de som protesterte tilhørte den samme sosiale grupperingen: den vestlige middelklassen med stor sosial kapital. Det er også verdt å merke seg at de som protesterte hadde liten forpliktelse til demokratiet som styresett. Det var identitet som knyttet protestdeltakerne sammen, ikke ideologi. Det var rett og slett ikke kampen for demokratiet som fikk dem til å protestere. 

En undersøkelse fra 2019 viser at mer enn halvparten av alle ukrainere mener at de har det verre nå enn under kommunismen. Selv om et flertall også er for demokrati og kapitalisme, er Ukraina det landet (sammen med Bulgaria) som nærmer seg Russland mest på dette punktet. Med andre ord det det europeiske landet som er mest skeptisk til den vestlige modellen. Samtidig ønsker EU å bygge samarbeid «basert på felles verdier». Hvordan henger dette egentlig sammen? Sikter naboskapspolitikken egentlig på «deres eget beste»? 

Selv om vi kan si oss enige i at demokratiet er den beste formen for statsstyre, står ikke EU bare for demokrati. EU er også markedskrefter og byråkrati, er det ikke nettopp det en av hovedgrunnene til at norske «nei til EU» fortsatt har stor oppslutning her hjemme? I denne konteksten må vi huske på at Russland også kan være en vel så god samarbeidspartner for Ukraina. Hvert fall om det er kulturelle verdier samarbeidet skal bygges på. 

Russland sitter ikke på benken i kappløpet om Ukrainas fremtid. 13. april meldte Aftenposten om 85.000 russiske soldater ved den ukrainske grensen. Det er det største antallet siden 2014. Situasjonen legger press på fredsforhandlingene på Krim-halvøya, men påvirker også Ukraina i sin helhet. Ikke bare sikter det øst-europeiske landet mot mer europeisk samarbeid, ukrainerne har også signalisert sitt ønske om å bli en del av NATO. Om noe slikt skulle skje, går den tidligere sovjetstaten virkelig over «på den andre siden», og russerne kan risikere å miste enda mer innflytelse i Europa. Ukraina er dessuten et viktig symbol i russisk politikk: annekteringen av Krim økte Putins oppslutning stort i 2014. Det kan bli viktig i et Russland med stadig mer politisk uro.

Konflikten om Ukraina er alt annet enn i dvale. Kreftene som er i sving rundt det øst-europeiske landet sikter ikke lenger bare Krim, men på Ukraina som helhet. Uansett hva som skjer er i hvert fall én ting ganske sikkert: Ukraina kommer ikke til å være på den vinnende siden. Å velge side vil vekke splittelse i landet der mange allerede tviler på demokratiet. Det virker ikke som om hensynet til Ukraina selv kan stoppe noen av partene. Både EU og Russland krever sin rett i Europa, og Ukraina står i spagaten mellom øst og vest i en stadig mer betent konflikt. ■