Professor i internasjonal fredsbygging John Paul Lederach, forstår konflikt som mer enn bare store politiske prosesser. I hans bok «The moral immagination» forklarer han hvordan dype mellommenneskelige relasjoner på tvers av konfliktens kjerne, spiller en større rolle for varig fred enn hva som vanligvis anerkjennes i akademia.
Tekst: Hanna Marie Træen
Det er litt over ett år siden den Colombianske staten skrev under på fredsavtalen som førte til geriljaens våpennedleggelse. Foreløpig ansees avtalen som vellykket. Selve fredsprosessen gikk for seg uten nevneverdig oppstyr, og FNs tilstedeværende innsats har vært avgjørende for å bevare våpenhvilen. Til tross for optimisme har ikke etterdønningene av prosessen vært problemfrie. Drap på lokale ledere og menneskerettighetsforkjempere skaper bekymring for videre gjennomføring av fredsprosessen.
Gjennomføringen av fredsavtaler er ofte mer utfordrende enn selve forhandlingen. Det internasjonale samfunnet tillegges stort ansvar for å se til at freden bevares, men det er ikke en enkel affære. For til tross for stort engasjement, politiske prosesser, fredsavtaler og andre tiltak, kan man aldri være sikker på at dette leder til varig fred. Erfaring viser at avtaler stadig blir brutt, folkeopprør bygger seg opp på nytt, og grupper havner enda en gang i voldelig kollisjon med hverandre. Med andre ord, realpolitiske tiltak mislykkes ofte.
Ønske om å skape sosial endring
Lederach gir interessante betraktninger på disse utfordringene. Poenget hans er ikke å fraskrive realpolitikkens nytte, men heller gi et svar på hvorfor politiske tiltak mislykkes så ofte i å gi følelsen av å være genuine og ekte. Hans erfaring etter utallige samtaler med mennesker i ulike konflikters kjerne, er at fredsprosesser mangler folkets tillit. Befolkningens pessimisme leder til manglende gjennomføringsevne. Å få med både grasroten, middelklassen og det politiske vesenet er utfordringen som kan føre til flere vellykkede fredsprosesser.
Fredsarbeid handler om å skape en sosial endring. Ifølge Lederachs er det hva slags relasjon mennesker har til hverandre som er selve kjernen til sosial endring. Dersom man kan forbedre relasjoner mellom konfliktgrupper vil det gi positive sosiale endringer, men dette krever en paradoksal nysgjerrighet mellom mennesker som er vanskelig å provosere frem. For hvem ønsker å forstå mennesker man har vært i konflikt med i årrekker? Hvordan skaper man konstruktiv interaksjon mellom mennesker, og hvordan får man forståelsen av at man har en gjensidig avhengighet til hverandre? At så lenge man ignorerer den andre siden vil konflikt stadig forekomme igjen.
For å gjøre dette nettet sterkt er edderkoppen avhengig av å stadig krysse nye tråder
Lederach har funnet inspirasjon på uvanlige steder. Nemlig i edderkoppenes verden. Han mener at spindelveving kan gi sentral forståelse innenfor tre fredsbyggende områder. For det første å skape nye rom for relasjoner, deretter gi nettverksforståelse og til slutt viktigheten av å være fleksibel på en smart måte. Som nevnt så er sosial endring målet for fredsbygging, og relasjoner står sterkt i forsøket på å skape en slik endring. For å danne relasjoner må man ha en forståelse av hvordan og hvor slike tilknytninger oppstår.
Se for deg en pyramide hvor grasroten nederst representerer flest mennesker. Deretter er det en middelklasse og øverst er de mest sentrale samfunnslederne, som også representerer færrest antall personer i samfunnet. I fredsbygging kjenner man gjerne til «top down» tilnærminger til fred gjennom politiske avgjørelser og internasjonale prosesser. Man kjenner også til «bottom up» tilnærminger som er sivilsamfunnets engasjement for fred. Lederachs tar til orde for at middelklassen kan ha en avgjørende betydning for varig fred og han omtaler deres rolle som «spindelvev tilnærmingen». For hva er det egentlig som skjer når en edderkopp danner et vev?
Lære fra edderkoppenes verden
Den imponerende evnen til edderkopper ligger i deres forståelse av omgivelser. Det er en strategisk prosess som gjennomføres opptil fem ganger daglig. Deres forståelse av sted, og hvordan vevet deres binder sammen et område til et annet er mer enn bare instinkt, det er en intuitiv øvelse som avhenger av hvilket miljø edderkoppen befinner seg i. På samme måte må fredsbygging innebære en form for mulighet til å binde sammen mennesker som ikke tenker likt og som har et fullstendig ulikt syn på situasjonen de befinner seg i. Det innebærer ikke å skape partiskhet eller vinne mennesker over til sin forståelse av situasjonen. Derimot innebærer det at man forstår hvor den andre kommer fra, gjennom å skape et relasjonelt rom som ikke har eksistert tidligere. Veve et nett der det ikke fantes ett før.
Den imponerende evnen til edderkopper ligger i deres forståelse av omgivelser.
For å gjøre dette nettet sterkt er edderkoppen avhengig av å stadig krysse nye tråder. Desto flere tråder det er, jo sterkere blir vevet, og jo mer trykk vil det tåle. På samme måte vil en fredsprosess styrkes av at det skapes flest mulig arenaer for relasjonelt møte mellom mennesker som tenker ulikt. Styrke de eksisterende trådene og stadig danne flere. Middelklassen kan sees på som kjernen i nettet, som skaper arenaer, men stadig flere tråder vil føre til at denne gruppen ikke bærer prosessen alene, men de initierer den.
Sist men ikke minst ligger edderkoppens styrke i deres fleksibilitet. Som Eberhard sier det: «Edderkopper er ikke roboter. De er fleksible, ikke dumdristig fleksible, de er smarte i sin fleksibilitet». Miljøet for en edderkopp kan raskt endre seg, og de er avhengige av å være tilpasningsdyktige. Ikke bare er de tilpasningsdyktige, men de bruker miljøendringer til sin fordel. Lærdommen er at fredsavtaler ofte er midlertidige fordi situasjoner stadig endrer seg. Derfor må man danne plattformer hvor en avtale ikke er målet i seg selv, men heller å bevare interaksjonen mellom mennesker.
Jobbe for å finne gode løsninger
Konflikter har stor påvirkning på staters utvikling. Ikke bare fyker inflasjonen i været, men hele økonomier faller gjerne i grus. De store folkeskarene er tjent med fred, og da helst en som varer. Verdens matvareprogram rangerer konflikt som den viktigste årsaken til høye matvarepriser. En tallerken bønner i Sør-Sudan koster tilsvarende 2600 norske kroner. Dette leder til stor fattigdom og nød. Sult er kun en av mange negative effekter som kommer av konflikt. Det finnes utallige andre ødeleggende konsekvenser, og mange av de største utviklingsutfordringene for land i sør og hele resten av verden, kan spores tilbake til konfliktnivået. Å finne bedre løsninger på dette vil være vesentlig for videre internasjonalt samarbeid og utvikling. Antageligvis vil prosesser fortsette å ta tid, og fredsavtaler vil bli brutt. Da skader det kanskje ikke å se til spindelvevingens geniale forutsigbarhet, samt fleksibilitet som en inspirasjon til relasjonsbasert fred.
(Bilde øverst: Aron Burden/ Unsplash)
