En analyse av FOMO

En analyse av FOMO
Tekst: Kirsti Sletten, Enkeltemnestudent

Nå som vi endelig har fått en pause fra det: Hva er egentlig FOMO? Er fenomenet nyttig for tilværelsen vår, og vil det komme tilbake med full styrke når samfunnet igjen våkner fra koronadvalen?

Studentsamskipnaden SiO stilte i mars spørsmålet om hva studentene har satt pris på under koronapandemien, gjennom Instagram stories. Ett av svarene som gikk igjen var fraværet av FOMO – eller Fear Of Missing Out. Vi har alle kjent på det beryktede fenomenet: Presset på å skulle ha en full sosial timeplan. Det er det lille nederlaget som kommer snikende på hver gang man har slengt seg ned på sofaen en lørdagskveld for å runde Netflix, og kommer i skade for å sjekke Instagram eller Snapchat der man ser at andre er sosiale og har det gøy. At pausen fra dette styret har vært kjærkommen er ikke overraskende, men vil den vare når samfunnet åpner igjen?

Hva er FOMO? I en artikkel fra 2013 betegner forskeren Andrew K. Przybylski et al. FOMO som «en gjennomtrengende frykt for at andre kan ha givende opplevelser uten en selv». Przybylski tar i bruk selvbestemmelsesteori for å forklare fenomenet. Ifølge denne teorien har alle mennesker tre grunnleggende psykologiske behov: selvbestemmelse, kompetanse og tilhørighet. Dersom ett eller flere av disse ikke oppleves som tilfredsstilt, vil vi mennesker begynne å lete etter måter å endre på dette – og FOMO fungerer som en følelseskatalysator til dette. Det kan virke skremmende når FOMO blir knyttet til udekte psykologiske behov, men fenomenet er så vanlig at det må anses for å være helt normalt. Przybylski rapporterer at så mye som opp mot tre fjerdedeler av unge voksne kjenner på FOMO.

Videre knytter Przybylskis forskning FOMO tett sammen med vårt bruk av sosiale medier (SoMe). Minnet etter nederlags-følelsen på sofaen kommer snikende, men kan vi legge all skylden på bruk av SoMe? Et raskt søk på Wikipedia viser at FOMO ble omtalt allerede på 1990- og starten av 2000-tallet, lenge før SoMe ble en daglig syssel for de fleste av oss. Et søk i UiOs biblioteksdatabase levner likevel liten tvil om at betegnelsen FOMO i stor grad assosieres med bruken av SoMe, da de fleste artiklene knytter disse fenomenene sammen. 

Przybylski påpeker også at forskningen på FOMO som ble gjort før bruken av SoMe økte kraftig, var minimal. Det er kanskje ikke så rart. SoMe eksponerer oss for en ekstrem mengde inntrykk fra andre menneskers liv og virke, og det snakkes mye om hvordan disse inntrykkene påvirker oss. Przybylski sin forskning viser en sterk sammenheng mellom følelsen av FOMO og bruken av SoMe. Artikkelen forteller oss at på den ene siden bidrar FOMO til økt bruk av SoMe, fordi sistnevnte anses som en lavterskel måte å øke sin egen følelse av tilhørighet. Vi skaper en tilknytning til menneskene vi følger på Instagram, selv om tilknytningen gjerne er ensidig. På den andre siden vil alle inntrykkene av sosialt liv på sosiale medier kunne bidra til å øke terskelen for hva som er oppfattet som nok tilhørighet. Det skapes dermed en ond sirkel der man stadig er på leting etter mer tilhørighet, samtidig som behovet for tilhørighet vil øke når man prøver å slukke tørsten etter det opprinnelige behovet med bruk av SoMe.

(…) nesten tre fjerdedeler av unge voksne kjenner på FOMO

Skal man tro på tilbakemeldinger via SiO sin story og tilbakemeldinger fra undertegnedes venner og bekjente, har imidlertid koronapandemien satt en effektiv stopper for FOMO – i den grad man ikke lenger sammenligner sine egne sosiale liv med andre menneskers sosiale liv. Det kan argumenteres for at denne stoppen er midlertidig, og vil ta seg opp igjen den dagen lettelser i smittevernstiltak fører til at vi igjen kan treffe så mange mennesker vi vil, på den måten vi vil. Sett de positive effektene fraværet av FOMO kan ha på humøret, er det likevel verdt å tenke over om det finnes muligheter for at dette fra-været kan forlenges. Ingen i 2013, heller ikke Przybylski kunne nok ha forestilt seg hvordan en virussykdom oppstått i 2019 kom til å påvirke våre dagligliv, og følgelig er pandemiens innvirkninger på FOMO og bruk av sosiale medier heller ikke et tema i deres forskning. Så hvordan henger ovennevnte informasjon sammen med «koronadvalen»? 

Undertegnede skal være den første til å innrømme at hennes bruk av sosiale medier nok ikke har blitt mindre i løpet av 2020 – heller tvert om. Denne observasjonen passer godt sammen med Przybylskis teori om at bruken av sosiale medier øker dersom vi opplever et udekt behov for sosial tilhørighet. Det har tross alt blitt lagt mange begrensninger på måter å møte mennesker utenfor det virtuelle livet det siste året. Men selv om mange av oss tilbringer mer tid foran skjermen på medier der vi kommer tett på andre menneskers liv, vil jeg påstå at det har skjedd en stor endring i innholdet på SoMe.

Der man før korona var opptatt av å vise frem høydepunktene fra eget liv kompilert sammen til en urealistisk virkelighet, ble 2020 et år som, tja, det ble vanskelig å sette i et perfekt lys. Å late som at livet kun besto av høydepunkter, hadde lurt få eller ingen personer. 

Kombinert med en generell trend om mer åpenhet rundt psykisk helse de siste årene, kan det argumenteres for at man nå ser at sosiale medier kan hjelpe på selvfølelsen vår. Får du en god følelse når du mottar en video fra en venn som treffer spikeren på hodet når det gjelder hva du har klaget over den siste uken? Kanskje kommer det av at gjenkjennelige memes og TikTok-videoer kan bidra til å styrke vår egen selvfølelse og følelse av tilknytning til andre? Denne typen mediebruk har eskalert det siste året, og mye av innholdet handler om frustrasjon rundt korona og usikre fremtidsutsikter – det er iallfall dette som dukker opp i den personlige feeden til undertegnede, alias fersk bachelorgradholder og nåværende forvirret enkeltemnestudent.

Vil denne trenden fortsette når koronaen har sluppet taket og vi alle kan stige ut av vår sosiale dvale? Undertegnede har liten tro på at det ikke igjen vil bli stor aktivitet rundt innlegg som viser frem perfekte sosiale sammenkomster, hygge og så mye aktivitet at du knapt våger å plassere den ene rumpeballen på sofaen. Videre knyttet Przybylski FOMO tett sammen med helt grunnleggende psykologiske behov som følelsen av tilhørighet. Dermed virker det også lite sannsynlig at vi mennesker i løpet av dette pauseåret har klart å legge fra oss trangen til å ikke gå glipp av noe på permanent basis. Vi kan imidlertid håpe på at den nye åpenheten og mørke humoren rundt egne usikkerheter har kommet for å bli, og dermed kan fungere som en motvekt mot de perfekte feriebildene og sosiale sammenkomstene. Kanskje kan de bidra til at man likevel unner seg en kveld dedikert til å runde Netflix, dersom man har behov for det.