“I’m gonna get fucking wasted tonight” sa den nyankomne nederlenderen i det han satte fra seg sekken. Seks timer seinere var han “fucking wasted” og vel så det, og jeg hadde søkt tilflukt på et svett kjøkken, krølla sammen på en madrass. Jeg husker jeg lurte på hva jeg dreiv med.
Såkalte backpacking-eventyr blir stadig mer populært blant reiselystne nordmenn, enten man er fersk ut av videregående, eller sliten og lei etter flere år blant bøker og Bodum-kopper på Blindern. Målet for mange er kanskje å komme litt nærmere en tilværelse hvor man har «funnet seg sjæl», samtidig som det hele kan være en givende flukt fra en travel hverdag hjemme i lille Norge. Dette prøvde også jeg meg på for halvannet år siden, og testet drømmen om Australia – en backpackers utopi, opp mot den til tider brutale virkeligheten.
Foto: 92Chill, Flickr (Creative Commons)
Drømmen om idyll
Hva jeg mener med «en backpackers utopi», fortjener for øvrig en forklaring. Store norske leksikon definerer blant annet utopi som «den form for samfunn et individ eller gruppe lengter etter, eller forsøker å virkeliggjøre». Og du veit jo hvordan det er, vi drømmer alltid om å befinne oss på et litt bedre sted. Spesielt om det er kaldt og mørkt ute, og hverdagene er stappa fulle av gjøremål. For nordmenn ser slike lengsler ofte ut til å innebære minimum 25 varmegrader, og totalt fravær av alt som overhodet kan kategoriseres som stress (med mindre det innebærer shopping, da). Gruppen nordmenn det er snakk om i denne sammenheng, er unge mennesker på jakt etter den utenlandserfaringa både den eldre garde og næringslivet ikke kan få rost høyt nok opp i skyene. Kanskje som kompensasjon for reisinga de selv ikke hadde mulighet til å gjøre som forpliktelsesløse 22-åringer? Et friår her og der har blitt like vanlig som brunost på brødskiva, og den globaliserte mediekulturen gjør det heller ikke mindre fristende å se med egne øyne hva som faktisk finnes utenfor vår egne trygge boble.
Gruppen nordmenn det er snakk om i denne sammenheng, er unge mennesker på jakt etter den utenlandserfaringa både den eldre garde og næringslivet ikke kan få rost høyt nok opp i skyene.
Hvorfor er så Australia, etter min mening, et prima eksempel på en backpackers utopi? I følge Tourism Research Australia besøkte rett i underkant av 600 000 backpackere landet i løpet av 2015 – et tall som bekrefter en viss attraktivitet, da det florerer av andre, billigere alternativer til sol og fest kun få flytimer unna. Noen forskjeller er det, men et stort kultursjokk opplever man vel neppe som ung, skandinavisk turist. Det er kanskje heller ikke det man søker når man tar turen “down under”. Personlig lokket drømmen om en bekymringsfri tilværelse i et behagelig klima, omgitt av frodige jungler bebodd av myke koalabjørner og kenguruer, en strandlinje du trodde kun fantes på weheartit, solbrune mennesker fra alle verdenshjørner og bbq’s i solnedgangen. For ikke å nevne Australiernes rykte som mesterlige utøvere av en laidback livsstil. Dette mistenker jeg også stemmer godt overens med andres tanker om landet. Forventningene om fem måneder som ung, gæren og fri i et land tilsynelatende bygd på mottoet «no worries», var med andre ord skyhøye.
Utopien slår sprekker
Tankene om at hjemmet mitt de neste månedene i hovedsak kom til å være hostellrom med varierende standard og varierende folk, og at opplevelsene etterhvert ville bli begrenset av et stramt budsjett, virket ikke spesielt inn på en veldig reiseklar og smått naiv 19-åring. «Det ville jo isåfall bare være en god utfordring». Sant nok, men fascinasjonen var allikevel stor da hverdagen etterhvert innhenta ferieidyllen. Du kan jo ikke ha en skikkelig dårlig dag når du ligger på en vakker strand, omringet av interessante mennesker? Og du kan ihvertfall ikke tillate deg selv å sitte inne på et hostellrom mutters alene, når man heller kunne fortært en liter billigvin med alle de feststemte menneskene uttafor. Joda, selvfølgelig kan du det. Men der og da, omringet av den mest intense «life is to be lived»-auraen jeg har opplevd, følte jeg meg ganske utakknemlig og kjip.
Og du kan ihvertfall ikke tillate deg selv å sitte inne på et hostellrom mutters alene, når man heller kunne fortært en liter billigvin med alle de feststemte menneskene uttafor.
Etterhvert blei det slitsomt å straffe seg selv for denne følelsen av utakknemlighet som dukket opp her og der, og jeg skjønte plutselig at man umulig kan være i konstant perlehumør når ferien er satt til fem måneder. Utopien slo sprekker. Utrolig, men sant! For når du er drittlei partysvensker som driver bordell på 16-mannsrommet du har én natt igjen på, da er det greit både å være forbanna og å ville hjem til mamma.
Voksen, men ikke helt
Ikke overraskende for andre som har prøvd seg i backpacking-gamet, har jeg flere historier som fikk meg til å lure på hva denne backpackinga egentlig var godt for. Første skår i min Australia-utopi, møtte jeg på den nærmest obligatoriske surfecampen, to uker etter ankomst. Det regna hele uka, og den «familien» surfeinstruktørene så lidenskapelig snakka om at vi skulle bli – den så jeg ingenting til, da alle satt inne på rommene sine mens stormen herja utafor. Noe nytt profilbilde til Facebook av meg med saltvannshår og brune skuldre fikk jeg heller ikke fiksa. Surfing blei det forsåvidt, men etter fire dager på brettet var jeg såpass mørbanka av bølger og kvalm av alt saltvannet jeg hadde konsumert, at jeg blei liggende å plaske på nybegynnerbrettet de siste to dagene.
Foto: Ed Dunens, Flickr (Creative Commons)
Hendelsen som kanskje topper lista over frustrerte øyeblikk, inkludert avtagende tro på menneskeheten, er da et franskt par valgte å ta seg en runde i underkøya. Må man så må man, kan man kanskje unnskylde dem med, men nei. Ikke greit. Etter litt for lang tid med knirking og vugging, akkompagnert av høylytt kremting og spake bønner fra meg og min kompanjong, kulminerte det hele i at jeg klatra ned for en ydmyk alvorsprat (om noe sånt finnes). Foran lakenet de i standard hostell-stil hadde hengt opp foran senga, serverte jeg en noe krass kommentar, hvilket resulterte i stillhet resten av natta. Vi dro heldigvis neste morgen.
Etter litt for lang tid med knirking og vugging, akkompagnert av høylytt kremting og spake bønner fra meg og min kompanjong, kulminerte det hele i at jeg klatra ned for en ydmyk alvorsprat (om noe sånt finnes).
Et annet minneverdig øyeblikk er da jeg gikk på en real budsjettsmell i New Zealand, et land jeg for øvrig regner som relativt likt Australia på mange områder. Jeg hadde en måned igjen av reisen, og stod klar i Auckland med en bussbillett kjøpt fire måneder tidligere. Det eneste problemet var en så godt som tom konto. Idiotisk nok gikk ikke alvoret i dette opp for meg før jeg et par dager inn i turen stod på en vakker strand i solnedgangen, og innså at hjemreisen kanskje måtte fremskyndes en hel måned. Man sutra frem et par desperate tårer, og det eneste som mangla var et strykeorkester i bakgrunnen. Livet gikk nesten under, og jeg ringte mamma. Det ordna seg, slik det ofte gjør for norske 19-åringer.
De essensielle uregelmessighetene
Jeg skjønte etterhvert hva jeg dreiv med, i løpet av denne fem måneder lange vekkelsesreisen. Det måtte riktignok en solid dose smått frustrerende hendelser til, for å forsone seg med at det er nettopp slike uregelmessigheter livet som backpacker ser ut til å handle om: kunsten og både takle og ta lærdom av disse. Man skal være litt godtroende, og man skal lengte litt hjem. Og ikke minst – at budsjettet sprekker vitner vel i mange tilfeller om en innholdsrik tur. Klisjéfylt? Ja. Sant? Det vil jeg si.
Men, bare for å gjøre en ting klinkende klart; om jeg noen gang hører noen si «I’m gonna get fucking wasted tonight» – da rømmer jeg.