Islam Karimov, Usbekistans første og eneste president, er død. Siden 1989 har han styrt landet med jernhånd. Uten en utpekt etterfølger, vil det kommende presidentvalget være det første i Usbekistans 25 år som selvstendig nasjon det knyttes usikkerhet til.
Tekst: Veslemøy Maria Svartdal
Ryktene hadde versert i flere dager, men 2. september 2016 erklærte statlig TV at Usbekistans sterke mann, Islam Karimov, hadde dødd av hjerneblødning 78 år gammel. Den sovjetiske apparatsjiken, som i 27 år tviholdt på makten, etterlot seg ingen etterfølger. Statsminister Shavkat Mirzijojev har overtatt styringen av landet inntil et planlagt presidentvalg avholdes senere i år. Valgene under Karimov var alle preget av grov fusk og mangel på reell opposisjon, noe som førte til at den avdøde presidenten jevnlig oppnådde imponerende valgseire. Lite tyder på at dette vil endre seg.
Karimovs arving
Dagene med stillhet fra usbekiske myndigheter – fra de første ryktene om Karimovs hjerneblødning oppstod, til offentliggjøringen av hans død – ble antagelig brukt til hemmelige diskusjoner blant den usbekiske maktelite.
Avsløringene førte til at både Telenors styreleder Svein Aaser og administrerende direktør Jon Fredrik Baksaas trakk seg fra sine verv i 2015.
Det var tidligere antatt at Karimovs eldste datter, den glamorøse tusenkunsteren Gulnara, ville overta tronen etter sin far. Hennes mangefasetterte karriere inkluderer arbeid som smykke- og klesdesigner, visestatsminister, Usbekistans ambassadør til Spania, og ikke minst hennes arbeid som popdiva under artistnavnet Googoosha, hvor hun blant annet sang en duett med skuespiller og skatteflyktning Gerard Depardieu.
I 2013 tok forretningseventyrene imidlertid brått slutt da hun ble anklaget for grov korrupsjon, blant annet for å ha tatt imot flere hundre millioner kroner i bestikkelser fra det russiske teleselskapet Vimpelcom, hvor Telenor er deleier. Avsløringene førte til at både Telenors styreleder Svein Aaser og administrerende direktør Jon Fredrik Baksaas trakk seg fra sine verv i 2015. Nå har familien vendt Gulnara ryggen og hun var ikke til stede under farens begravelse.
President Islam Karimov (1938-1916) avbildet i 2015 under et møte med sin russiske kollega Vladimir Putin. Hentet fra Wikimedia Commons.
Sannsynlige kandidater for embetet er derfor fungerende president Shavkat Mirzijojev, finansminister Rustam Azimov og leder av sikkerhetsstyrkene Rustam Inojatov. Men spekulasjoner kan også gjøres til skamme. I 2007 valgte Turkmenistans elite under lignende diskusjoner helseminister Gurbangulij Berdimuhammedov til landets nye president. Mulig vil Usbekistans maktelite følge deres eksempel og samle seg rundt en mindre kjent kandidat.
Det eneste som er sikkert er at hvem det enn blir som overtar Karimovs trone, så vil hans autoritære regime fortsette. Staten er den eneste garantisten for velstående usbekeres rikdom. Det vil ikke være i deres interesse å utfordre status quo.
En menneskerettighetsversting
Spekulasjoner omkring landets øverste embete ville vært utenkelig da Islam Karimov fortsatt var i live. Usbekistan har under Karimovs strenge styre blitt en menneskerettighetsversting. Alle former for ytringsfrihet, religiøs frihet, politisk opposisjon, og uavhengige medier blir slått hardt ned på av myndighetene, og tortur har blitt benyttet mot politiske fanger i de usbekiske fengslene.
Karimov tillot så lenge han levde ingen opposisjon, heller ikke fra islamistiske bevegelser.
Usbekistan er det land i Sentral-Asia som har opplevd flest terrorangrep. Landet har også vært storprodusent av jihadister til konfliktsoner som Syria. På grunn av landets sovjetiske arv, har Usbekistan beholdt sin sekulære status. Karimov tillot så lenge han levde ingen opposisjon, heller ikke fra islamistiske bevegelser. Derfor har staten lenge fungert som en bolverk mot ekstremisme i området, men metodene har vært utstrakt bruk av statlig terror mot den usbekiske befolkningen.
Det hvite gullet
Uansett hvem den nye presidenten av Sentral-Asias mest folkerike land vil bli, vil han stå overfor mange utfordringer knyttet til landets økonomi. En elendig infrastruktur kan vanskelig bøtes på da korrupsjon er utbredt, og staten har få skatteinntekter. Grensen med Kirgisistan er ikke fullstendig demarkert, og har vært årsak til flere grensetvister. Likevel er det landets bomullsproduksjon som byr på flest problemer.
Rester av planøkonomi og Stalins industrialisering av jordbruket finnes fortsatt i Usbekistan. En stor andel av landet befolkning jobber i landbruksektoren og bøndenes avlinger må ved lov selges billig til statens monopoler. Bomull blir i Usbekistan kalt «det hvite gullet» og landet står for ti prosent av verdens bomulleksport. Så viktig er bomull for den usbekiske økonomien at over to millioner innbyggere hvert år blir tvunget ut på markene for å høste inn nasjonens store eksportvare. Disse kan forvente liten eller ingen betaling for arbeidet de gjør.
Men det kan se ut som om bomullsindustrien går mot en ende i Usbekistan. Miljøvern var ingen prioritet i Sovjetunionen, og kunstig vanning av bomullsmarkene har ført til at en av verdens største innsjøer, Aralsjøen, har skrumpet inn med hele 90 prosent. Kunstgjødsel og sprøytemidler har også ført til forurensing av grunnvannet. Landet opplever nå en vannkrise på grunn av raseringen av innsjøen, tørke, og befolkningsvekst. Konsekvensene er ødelagt landbruk og spredning av alvorlige sykdommer. FNs generalsekretær Ban Ki-moon har kalt ødeleggelsen av Aralsjøen: «En av de største menneskeskapte miljøkatastrofer noensinne.»
Det er en tøff arv Islam Karimov har etterlatt seg.