En kjærlighetshistorie fra Utøya

En kjærlighetshistorie fra Utøya

Etter å ha overlevd massakren på Utøya der kjæresten ble drept, har Kristoffer Berg bestemt seg for å hedre de døde ved å sette pris på livet og gjøre verden til et bedre sted.

Tekst: Helge Skivenes
Foto: Hans Dalane-Hval

Kristoffer Berg forteller engasjert om motivasjonen for å skrive bok om kjæresten han mistet på Utøya.

Kristoffer Berg møter oss på Sagene. Den 22 år gamle samfunnsøkonomistudenten er som de fleste andre studenter, eller var i det minste det, før livet hans ble snudd på hodet i fjor. Som nestleder i AUF Akershus befant han seg på Utøya 22. juli 2011 – dagen da Anders Behring Breivik skjøt og drepte 69 forsvarsløse mennesker på sommerleir. Kristoffer forteller at han klarte å redde seg unna – han forteller også at Guro ikke gjorde det.

Guro

Guro Vartdal Håvoll og Kristoffer møtte hverandre første gang på Utøya i 2010 og traff hverandre igjen flere ganger i løpet av året på diverse arrangementer i regi av AUF. Kontakten og kjemien vokste, og et drøyt år etter det første møtet kysset de for første gang. Det var 21. juli, dagen før Guro ble drept.

Kristoffer forteller presist og klart, blikket hans viker ikke og alt han sier er velreflektert. Dette er noe han har fortalt før og tenkt mye på. Guro ble en viktig skikkelse i Kristoffers liv. Han forteller at hun lærte ham verdien i de små tingene, å se de vakre øyeblikkene som fyller hver dag og inspirerte ham til å ville bli den endringen han selv ønsket å se i verden. Hun var opptatt av skjønnheten i de små tingene – der Kristoffer var fascinert av verdensrommet, kunne Guro finne like mye vidunder i en enkelt blomst.

Guros verden

Guro anbefalte ham også å lese, spesielt Jostein Gaarders «Slottet i Pyreneene» som hun likte svært godt. Etter at Guro ble revet bort leste Kristoffer denne og flere andre bøker av Gaarder. Han ønsket å få innblikk i Gaarders, og dermed også Guros verden. Til slutt tok han kontakt med forfatteren selv. Han ville fortelle ham om Guro, om hvor godt hun hadde likt bøkene hans og om hennes syn på verden.

Jostein Gaarder svarte, de sendte mail frem og tilbake og til slutt ba forfatteren Kristoffer dele Guros tanker med verden. Han ba Kristoffer skrive bok. Og det gjorde han. «21. juli – En kjærlighetshistorie fra Utøya» fant veien til bokhyllene 3. september, med et andreopplag som måtte gå i trykken snaue to uker etter. Til tross for at de aldri hadde truffet Kristoffer mens Guro var i live, var hennes familie positive til prosjektet – noe Kristoffer er glad for. Han forteller om en krevende skriveprosess fra desember til februar der han dykker ned i sitt eget mørke for å produsere noe vakkert, et budskap om skjønnhet. Han er fast bestemt, han skal ikke bare skrive en trist bok. Han har et budskap og det ønsker han å formidle. Han vil dele Guros tanker om livet, hennes glede over alt som er vakkert, og hennes pågangsmot for å gjøre verden til et bedre sted. Selv om Guro nå er død, ønsker Kristoffer at tankene hennes fremdeles skal la henne være del av den endringen hun selv ønsket å se i verden. Han ønsker at Guro skal bli husket.

«Jeg mener at debatten etter 22. juli har vært preget av veldig feil ting» forteller Kristoffer «Det viktigste er de som gikk bort. Jeg føler at de som er døde er lite i fokus. Jeg mener at deres tanker skal kunne foreviges». Boken kan dermed ses på som et forsøk på å flytte diskursen vekk fra gjerningsmannen og over på de tapte. Det samme kan sies om bokens tittel. Utøya bør huskes for alt det fine og positive som fant sted der og ikke bare for det grusomme. Det er kynisk sett utopisk, men ikke mindre riktig av den grunn.

Tilbake til hverdagen

Én ting er å bruke et halvt år på å produsere en bok, der man bearbeider egne tanker og følelser, en annen ting er å takle studiehverdagen på et fakultet der så og si alle vet hvem du er og hva du har vært gjennom. Kristoffer forteller, mot undertegnedes formodning, at Blindern har gitt ham rom til tenkepause. «Jeg synes det har vært godt å ha Blindern litt som fristed. Kameratene på Blindern snakker ikke om 22. juli, men heller om studier og andre ting. Det kan være litt godt. Jeg har vært opptatt av å sørge mens jeg er på hybelen – bruke tid på det der, slik at jeg kan slippe å bruke tid på det på Blindern. Da kan jeg tenke på andre ting. Første semester etter 22. juli gikk jeg rett på og gjorde det faktisk bedre på studiet enn noen gang før og det er litt surrealistisk, men kanskje fordi det var godt å gjøre noe annet, godt å tenke på noe annet, godt å bare fordype seg i studiet.»

Samtidig deler Kristoffer at han føler at han som overlevende har en forpliktelse overfor de døde. Han forklarer at når man kjemper for å overleve, og så klarer det – når andre ikke gjør det, da må man klare å sette pris på livet, og bruke det til å gjøre noe bra.

«Jeg føler meg veldig motivert til å gjøre slike ting da. Nå som flere av mine venner er døde og jeg lever, føler jeg i hvert fall at jeg må gjøre noe.  – Nå kan jeg i hvert fall ikke sitte hjemme og ikke gjøre noe. Mer enn noen gang før føler jeg på det ansvaret at man må gjøre noe fornuftig her i verden. Jeg overlevde – da må jeg være i stand til å sette pris på livet.»

Rampelysets bakside

Mange i AUF har blitt kjent i media etter 22. juli, deriblant Prableen Kaur, Adrian Pracon og Eskil Pedersen. Kristoffer kjenner på dette. Han vet at han stiller seg lagelig til for offentlighetens øye med en slik bok. Er han redd for å bli Utøya-Kristoffer, AUF-Kristoffer eller enda verre, «Han som mistet kjæresten på Utøya»?  Klart det, Kristoffer innrømmer at akkurat det er en reel frykt han bærer på, men samtidig er han mer redd for å bli «han det er synd på».

«Jeg avslutter boken med å si at «dere skal ikke synes synd på meg». Fordi det ville bare blitt fælt. Man kan godt føle empati eller medfølelse eller solidaritet, men ikke synd på, for det er så tilfeldig når sånne ting rammer. Man kan føle medfølelse, men det er ikke synd på meg. Det er synd på personen dersom man bare føler frykt og ikke kan gå ut og ikke kan leve et normalt liv. Jeg føler at selv om det ofte kan være tungt, så tenker jeg at så lenge jeg kan fungere, så lenge jeg kan gjøre meningsfulle ting, så vil jeg ikke at folk skal synes synd på meg.»

Noe av det Kristoffer satte mest pris på etter 22. juli var hvordan vennene hans behandlet ham. De lo, pratet, ertet og spøkte med ham som om ingenting var forandret. «Det er noe av det fineste jeg har opplevd – at det ikke var noen forskjell. Noen ting var som de alltid har vært».

Mediedekning og skyldspørsmålet

Hverdagen har ellers glidd mer og mer mot det normale for Kristoffer. Spørsmålene stilner etter hvert, men oppmerksomheten blusser stadig opp igjen når saken er i media. Da kommer klemmene noe hyppigere, noe som i og for seg er fint, men Kristoffer forteller at han ikke har noe mer bruk for en klem når saken er i media enn ellers. «Guro er like død om det er rettssak eller ikke – sorgen er like mye til stede uansett.» Det er en følelse som alltid er med ham, så det spiller lite rolle om det er mediefokus på gjerningsmannen eller ikke. Det er uansett ikke det viktigste for ham. Selv har han ikke fulgt rettsaken noe særlig, det er ikke det som er viktig for Kristoffer: «Jeg føler det blir så feil fokus. Jeg vil at de døde skal huskes, og ikke gjerningsmannen. Jeg synes det blir mer meningsfullt å tenke på de som er borte. Å besøke en grav føles så mye mer meningsfullt enn å være til stede i en rettsak.»

Det samme gjelder debatten i kjølvannet av 22. juli-kommisjonens rapport. Kristoffer ser ikke noe særlig poeng i å fordele skyld utover gjerningsmannens. «Man kan ikke gjøre ugjort det som har hendt. Og det er jo veldig usannsynlig at slike ting skjer generelt, så jeg er ikke så opptatt av det [skyldspørsmålet – red.anm.]. Jeg prøver å ikke være for opptatt av det. Man kan bli sint om man tenker for mye på det, men man kan ikke gjøre noe med det. Så jeg vil heller tenke på de tingene jeg kan gjøre noe med – heller tenke på sorg, for det føler jeg er meningsfullt. Da kan jeg minnes de som er borte og jeg kan skrive mine tanker. Jeg kan dele de gode minnene og de tankene som de hadde. Da kan man gjøre noe. Om man går og er sint på politiet så har ikke det noen effekt. Det ville være meningsløst. Selv om det finnes forståelse for det, så vil det ikke gi noen mening.»

Det verste har allerede skjedd

Det er nok mange i det sosiale miljøet rundt Kristoffer, og rundt andre som overlevde Utøya, som har mange spørsmål, eller som har ønsket å ta kontakt, men som ikke har våget grunnet frykt for å såre eller frykt for å tråkke i salaten. Kristoffer gir et innblikk i hvordan han opplever det: Han forteller at folk ikke trenger å være redd for å stille spørsmål, for selv om spørsmål kan være teite, eller hensynsløse, kan det uansett ikke være verre enn det han allerede har gått gjennom. «Det grusomme har skjedd og det er mye viktigere. Du kan si mye galt, men det vil være mye mindre galt i forhold til det som skjedde 22. juli.» Tankene rundt 22. juli er der uansett så det trenger ikke nødvendigvis å være en vond påminnelse for Kristoffer å få et spørsmål – men samtidig påpeker han at det er stor forskjell på å bli spurt en-til-en og på fest.

Ord på livet

Mye psykoterapi handler om å sette ord på traumer og følelser, om å bearbeide vanskelige minner gjennom ytringer. Kristoffer forteller at det definitivt har hjulpet å skrive boken, men at det langt i fra var årsaken til at han gjorde det. Selv om det har hjulpet ham å sette ord på minnene og følelsene, skrev han boken fordi han ville gjøre noe til ære for Guro. Han ønsker at hun skal bli husket. Han håper at Guros tanker vil være til stede hos leseren under leseprosessen, slik de var til stede rundt ham selv da han skrev.

Bokens, Kristoffers og Guros hovedbudskap er todelt: Man bør sette pris på livet og se det som noe vakkert, og samtidig føle et ansvar for å skape en bedre verden. En innstilling Kristoffer mener er den eneste riktige måten å se på tilværelsen etter selv å ha kjempet for å overleve terroren på Utøya. Selv vil jeg som journalist og vanlig norsk borger legge til at jeg synes en slik innstilling blant den brede befolkning må være en av de viktigste måtene vi alle kan minnes, og hedre alle de som ble tatt fra oss på Utøya og i Regjeringskvartalet. Dersom vi alle jobber litt hardere for å gjøre Norge og verden til et litt bedre sted slik Kristoffer ønsker, så skal en ikke se bort i fra at vi faktisk kan klare å utrette ganske fine ting.

Leave a reply