Hvordan føles stillhet når man er tvunget til å være stille?
Av Elise Enersen Eick, Kultur og Kommunikasjon
Foto: Elise Enersen Eick
Jeg lener ansiktet mot den kalde murveggen.
Jeg står der så lenge at jeg får merke i pannen, løfter den ene hånden og tar opp telefonen.
Melding: «Er du klar?»
Klar?
Nei. Jeg er aldri klar, jeg har aldri vært klar, jeg er ikke klar.
Jeg ser på frostrøyken som kommer ut av munnen min.
Kjenner meg fanget, kjenner ikke meg selv igjen. Åpner tinder og skriver: «Sorry, føler meg ikke helt i form, kan vi ta det en annen dag?:)»
Ingen vil møtes lenger hvis man ikke er helt i form.
Jeg går hjem, legger meg på gulvet og stirrer i taket. Noen ganger føler jeg meg fanget av mennesker rundt meg som bryr seg om hva jeg gjør og hvem jeg er. Det føles ut som jeg må leve opp til en forventning om hvem jeg er. Rommet mitt er åpent med store vinduer og brede vinduskarmer. Jeg har ikke mange møbler, bare en seng i hjørnet av rommet. Ingen i kollektivet er hjemme. De valgte å bli igjen hos foreldre og kjærester som en forlengelse av juleferien. Det lange håret mitt brer seg utover gulvet. Kanskje jeg skal klippe det av? Jeg tar av meg buksen og setter meg opp. Åpner kamera på telefonen og tar noen bilder av meg selv i tvilsomme posisjoner. Drar opp genseren, drar ned underbuksen, lukker kamera-appen, ser på porno, nyter, gjør meg ferdig. Jeg gjør ikke noe med bildene, men tenker at jeg skal beholde dem som et minne på telefonen. Et minne om en tid hvor jeg lå på gulvet og verden rundt meg så ut til å rakne, brenne og være i kaos, men her inne på dette rommet, hvor jeg ligger på gulvet, er det likevel stille. Hver morgen hører jeg på nyheter. Verden er ikke stille, men vi er tvunget inn i stillhet, vi skal ikke reise, vi skal ikke møte andre. Stillheten trykker, stillheten presser meg til å tenke over ting jeg normalt ikke ville tenkt på. Hvis alt var som før ville jeg automatisk fylt opp dagene med nye stimuli fra omverden, ting jeg konstant måtte ta stilling til, som for eksempel hvor på t-banen jeg skulle gå på, om jeg måtte stå eller om det var et sete ledig, hvis det var tidlig nok, rundt 07:30, ville folk stå så tett at du noen ganger kunne kjenne pusten til mennesket bak deg. Jeg hørte alltid på musikk, gikk inn i min egen boble, beskyttet meg fra alle menneskene jeg ikke kjente. Da jeg gikk av t-banen navigerte jeg veien min mellom de andre menneskene som om de var trafikk-kjegler, satt opp kun for å hindre ferden min fra t-banen. Det var støy og myldrende liv. Nå er det stillhet, og det indre livet får mer oppmerksomhet enn det ytre.
Jeg snakket med en psykiater en gang som sammenliknet meg med et tre som kun hadde fått sol og næring fra en side og det var derfor fult av blader på én side, mens den andre siden var naken, uten næring.
Jeg kryper opp i sengen min, ser ut av vinduet. Klokken er 17:02. Solen er lav.
Jeg ringer venninnen min
«Hei!»
«Hallo!»
«Hva gjør du?»
«Ikke så mye, skulle akkurat til å se en ny serie?»
Hun sier det som et spørsmål. Som om hun spør hvorfor jeg ringte.
Jeg svarer: «Du vil ikke heller henge med meg da?»
«Åh, jeg kan ikke! Jeg er i karantene. Noen på jobb ble syke, så… ja. Du vet.»
«Mmm, så kjipt. Men du får kose deg med serie da. Ring hvis det er noe!»
«Det skal jeg! Ha det!»
«Ha det.»
Jeg stirrer. På ingen ting. Det er ingenting foran meg, bare en vegg.
Jeg sovner.
Jeg våkner. Jeg tar dynen rundt meg, pakker meg selv inn som en burrito og går ut på kjøkkenet. Tar frem et vinglass og en flaske rødvin. Heller meg et stort glass og kjenner hvordan vinen varmer halsen, varmer magen, det brer seg ut i hendene og jeg kjenner meg rolig.
Jeg går bort til peisen og legger i noen vedkubber. Putter inn litt papir, tenner en fyrstikk og ser på flammene ødelegge papiret og slikke vedkubbene. Når var det dagene begynte å flyte inn i hverandre? Da jeg var mindre var det så lett å skille sommerene fra hverandre, jeg hadde full kontroll på hva som skjedde når og ble alltid litt irritert når de voksne rundt meg blandet hvilket år man reiste et sted eller hvilket år vi tok båten til en holme og sov i telt. Jeg var stadig i forandring, men levde livet i pent inndelte kapitler. Det føles nå ut som om jeg lever i en lang, lang tekst uten mellomrom eller tegnsetting. Er det sånn det er å være voksen?
Jeg tror ikke jeg er helt klar for å være helt voksen, men jeg har begynt å forstå at folk som er eldre enn meg ikke nødvendigvis vet hva det er å være voksne de heller.
Jeg snakket med en psykiater en gang som sammenliknet meg med et tre som kun hadde fått sol og næring fra en side og det var derfor fult av blader på én side, mens den andre siden var naken, uten næring. Det er en stund siden, men det kan brukes som en metafor for nåværende situasjon.
Kanskje noen var et tre fult med blader før pandemien, men nå som man legger merke til hva man savner og ikke har på samme måte som før, får ikke treet lenger all næringen det trenger. Venner, sosialt liv, reiser, å kunne gå på butikken uten å tenke på om du har et munnbind i lomma. Avstand, avstand, avstand. Å måtte fylle dagene sine med noe når man ikke har noe å gjøre. Permittert fra jobb. Hjemmeskole. Hjemme. Vi er inne, men noen ganger føler jeg meg ikke hjemme i det hele tatt. Jeg tenker at jeg gleder meg til dette er over.
Jeg tar en slurk til av vinen, ser på flammene. Legger meg på ryggen igjen og stirrer i taket. Jeg kommer på at det har blitt mørkt ute. Jeg smiler, og tenker på at det finnes stjerner bak taket mitt, som skinner for meg og alle andre som er under sine egne tak.