En rødfarget Middelhavsvind

I Januar (2015) vant venstreorienterte Syriza valget i Hellas. Partiet Podemos har skapt et bredt folkelig engasjement i Spania. Movimento5Stelle er for tida det største opposisjonspartiet i Italia. Hvem er disse nye partiene som er på frammarsj i Sør-Europa?

 

Hvem er de?

Størst av de nye venstrepopulistiske partiene er greske Syriza som nå sitter med regjeringsmakten i Hellas. Partiet blir ledet av Alexis Tsipras som er en ung og karismatisk politiker. Ung og karismatisk er også Pablo Iglesias Turrión, leder for det spanske venstrepopulistiske partiet Podemos. De fikk 8% av stemmene til Europaparlamentet i 2014, og har en oppslutning som varierer mellom 5-10%. Når dette blir regnet som betydningsfullt, er det fordi Spania har et topartisystem, og med oppslutning på nærmere 10% utfordrer Podemos dette etablerte systemet. Den store fargeklatten i selskapet er Movimento5Stelle (M5S) som blir ledet av den italienske stand-up komikeren og bloggeren Beppe Grillo. De fikk hele 20% av stemmene ved parlamentsvalget i Italia i 2014, og er det største opposisjonspartiet.

 

 

 

 

 

 

Hva står de for?
Sentralt for de nye venstrepopulistiske partiene i Sør-Europa er motstanden mot EU. Både Syriza og Podemos har gått langt i å love og tale Brüssel midt imot. Også Det internasjonale pengefondet og Den europeiske sentralbanken, som sammen med EU utgjør den såkalte «troikaen», får gjennomgå. Finanskrisa i 2008 kan ha en sammenheng med at en krass linje i forhold til EU gir oppslutning, ettersom både Hellas, Spania, og Italia ble hardt ramma av denne. Den økonomiske krisa førte til høy arbeidsledighet, særlig blant unge, og kutt i lønninger og offentlige velferdsordninger. For å få orden på en vaklende økonomi har landene blitt satt under strenge spareregimer av EU, som til en viss grad har forsterka de sosiale problemene. På den måten har EU blitt et symbol på noe som gjør vondt og verre, og oppleves av mange som en byrde for landet. Både Syriza, Podemos og M5S har uttrykt sterk motstand mot politikken EU fører. I den sammenhengen er det et paradoks at alle partiene har latt seg velge inn i Europaparlamentet.

 

Hva er populisme?
På nasjonalt plan er det de etablerte partiene som utgjør skyteskiva, og her ligger mye av kjernen til begrepet populisme. Hvis det er en konflikt som står sentralt, uavhengig om det er snakk om høyre- eller venstrepopulisme, så er det motstand mot de etablerte partiene og mistenkeliggjøring av «establishmentet» (media, akademia, elitene i samfunnet). En populist hevder at de etablerte partiene tilhører en korrupt elite, som bare fremmer sine egne interesser, og at en sjøl er den egentlige representanten for «folket». Det var denne tanken som lå til grunn da tidligere formann i Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen, kalte FrP «det nye arbeiderpartiet», og Tsipras i dag omtaler Syriza som det eneste partiet som snakker det greske folket sin sak. Hovedkonflikten i samfunnet ifølge dagens populistiske partier er, for å bruke ordene til den skotske forskeren Luke March: “The pure people versus det corrupt elite”. M5S, Syriza og Podemos ønsker å fremstå som en grasrot-protestbevegelse mot de gjeldende politiske partiene og systemene i sine respektive land. Når partiene blir omtalt som populister, og ikke ekstremister, er det fordi de ikke åpner for voldsbruk eller revolusjon for å få gjennomslag for politikken sin. Sjøl om de er svært radikale, og til en viss grad deler tankesettet til venstreekstremister og kommunister, ønsker de å bruke demokratiske kanaler.

 

Verdimessig er motstanden mot ny-liberalistiske verdier som frihandel og internasjonale organisasjoner sentral hos dagens venstrepopulister. Særlig fordi dette er et verdisett som i stor grad får skylda for den økonomiske krisa. Å få tak på hva partiene står for er vanskelig, i og med de hovedsakelig fokuserer på hva de er mot. Grunnen til at de blir plassert på venstresida er at de i stor grad fremmer egalitære verdier. Tanken bak egalitære verdier er at folks levekår bør være mest mulig like, og at man bør føre en aktiv politikk for å fremme denne likheten1. Der høyrepopulistene ønsker selektivitet og stempler offentlige byråkrati som en del av «den korrupte eliten», ønsker venstrepopulistene likhet og mistenkeliggjør bank- og finansinstitusjoner. De deler likevel en felles protest mot EU, media, akademia og etablerte partier, og både høyre- og venstrepopulistiske partier blir ofte ledet av karismatisk ledere som bruker en ganske lik retorikk i den politiske debatten.

 

Ei ny konfliktlinje?

 

«Det det egentlig går på her er hva man mener om EU» (D.E. Thorsen)

 

Syriza har dannet regjering med høyrepartiet ANEL, og M5S har samarbeida med UKIP (innvandrerkritisk høyreparti fra Storbritannia) i Europaparlamentet. Denne type samarbeid på tvers av den tradisjonelle høyre-venstre-aksen gjør at vi kan spørre oss om vi ser konturene av ei ny konfliktlinje i europeisk politikk: populisme vs. elitisme/etablerte partier? Kan protesten mot de etablerte partiene forene de populistiske partiene på tross av verdimessige ulikheter? For å finne gode svar på dette måtte undertegnede spørre noen med litt lenger fartstid på Blindern. Førstelektor ved Institutt for statsvitenskap Dag Einar Thorsen svarer at man til en viss grad ser ei ny konfliktlinje, men sier at «det det egentlig går på her er hva man mener om EU. Det er derfor ikke så rart at Syriza danner regjering med et høyreparti, når de eneste andre partiene som er mot EU i Hellas er Kommunistpartiet (som har brennemerka Syriza) og Gyllent Daggry (høyreekstremister)». Han får støtte av Postdoktor i statsvitenskap Øivind Bratberg som sier at «i Hellas´ tilfelle har det å stå på folkets side blitt synonymt med å stå på Hellas sin side mot EU». Videre sier Bratberg at «i finanskrisens tidsalder og stilt overfor den felleseuropeiske eliten fremstår nasjonalisme fra venstre og høyre med en felles ideologisk profil. Men Syriza og ANEL deler neppe noe bredt idefellesskap utover motstand mot EU». Både Bratberg og Thorsen understreker det svært kontekstuelle over disse samarbeidene.

 

Hvorfor Sør-Europa?

 

«Vi først er fremst er vitne til en polarisering i Sør-Europa»

 

Et annet interessant spørsmål er hvorfor venstrepopulismen ser ut til å gjøre det skarpt i Sør-Europa for tida, mens det er høyrepopulismen som får oppslutning i Nord- og Vest-Europa? Finanskrisa og streng sparepolitikk fra EU sin side er stikkord i denne sammenhengen. Ifølge Thorsen har denne sparepolitikken ført til endringer i partisystemet, særlig i Hellas, og et kaotisk politisk landskap. Han mener dette først fremst er interessant i Hellas og Spania fordi de, i motsetning til Italia, har hatt et relativt stabilt partisystem. Han får støtte av Øivind Bratberg som sier at en «sosial konflikt som følge av ekstern-påført kuttpolitikk skaper et åpenbart potensial for grasrotbevegelser til venstre». Thorsen mener at det i stor grad handler om tilfeldigheter og effekten av karismatiske enkeltpersoner som gjør at det blåser en venstre-vind over Sør-Europa. Begge mener samtidig at vi først og fremst er vitne til en polarisering i Sør-Europa, altså at ytterliggående partier både på høyre – og venstresida har fremgang. Samtidig kan man tenke seg at egalitære verdier får større gjennomslag, i og med at inntektsforskjellene har blitt større etter finanskrisa.

 

En farlig utvikling?

 

«Hellas og Spania deler et felles traume».

 

Polarisering i krisetider blir ofte sett på med alvorlige øyne fordi dette ofte skaper skarpere motsetninger og rom for ytterliggående krefter i et samfunn. På 1930-tallet var det i stor grad dette som skjedde da flere demokratier i Europa falt på bekostning av fascistiske og andre autoritære regimer. Når man samtidig vet at både Hellas og Spania deler et felles traume med autoritært styre helt fram til 1970-tallet kan dette være en bekymringsfull utvikling. Er det grunn til bekymring når relativt unge demokratier blir satt på en så tøff polariseringsprøve? Forskjellen på 1930-tallet og i dag er at de (aller fleste) ytterliggående partiene, hvert fall i Sør-Europa, ønsker å benytte seg av demokratiske kanaler for å få gjennomslag for sin politikk. Sjøl om støtten til partiene er uttrykk for en mistillit til et politisk system og en tro på karismatiske ledere, er det ikke ropet på en sterk mann og revolusjon vi er vitne til. «I utgangspunktet er det ikke en farlig, men snarere en positiv utvikling at folkelig mobilisering kan endre styrkeforholdet mellom partiene og bidra til å sette på sidelinjen en politisk elite en stor andel av velgerne ikke lenger har tillit til», sier Øivind Bratberg. Det kan òg hende at de ytterliggående meningen hadde fått en mer ekstrem form dersom man ikke hadde hatt de populistiske partiene til å «kanalisere» noe av denne mistilliten.

 

Vegen videre…
På spørsmål om den videre politiske utviklingen i Sør-Europa svarer Thorsen at «det vi først og fremst er vi vitne til en uforutsigbar situasjon». Han mener at det interessante her er i hvilken grad og på hva slags måte partiene får gjennomslag for sin poltikk. «Det er lett å være mot noe, men vanskeligere å være for noe annet. Nå som Syriza har kommet inn i regjeringskontorene må de levere», sier han. 24. Februar fikk Hellas forlenga lånepakken sin med troikaen. Mange mener denne avtalen var viktig fordi det var Hellas sjøl som la premissene, og Syriza fremstilte dette som en seier. Samtidig lovet de å forplikte seg til ytterligere reformer, og fikk bare en forlengelse på fire måneder. Bratberg er òg opptatt av at det er poltikken som blir det avgjørende, og sier at «dersom Syriza og Podemos ender med å sette en allerede skjør økonomi i ubalanse og bryte ut av eurosonen kan man neppe si at dagens utvikling var til det bedre». Med andre ord er det ikke partienes eksistens, men poltikken de eventuelt kommer til å føre som kan vekke grunn til bekymring. Hva denne politikken blir er vanskelig å si ettersom nesten all poltikk bærer preg av å være krisepolitikk i Sør-Europa for tida. Dessuten fremstår både Syriza og Podemos som det siste håpet folk har til at politikere kan gjøre livene deres bedre. Dersom de ikke klarer dette i folks øyne, kan en ikke-demokratisk storm spøke bak dagens venstrevind.