Det er ikke lite tidkrevende å forstå EUs kvotemarked; hvordan fungerer det, og hva har det bidratt til? Det som ikke er tidkrevende er å finne ut at dette er svært komplekse saker, som ikke er sexy og som egentlig er ganske «døll». Likevel er det viktig at vi som anser oss selv som del av en grønn motstandsbevegelse faktisk forstår hvordan EUs kvotemarked fungerer, for slik å kunne vite hvordan Norge bidrar i kampen mot global oppvarming. Dette er et forsøk på å gjøre det vanskelige – og kanskje kjedelige – til noe spennende og sexy!
Tekst: Louisa Boulaziz, bachelor i statsvitenskap
Bilde: Patrick hendry, unsplash
De store tallene
Vi kan begynne i det små med de store tallene. EUs klimamål er å redusere klimagassutslipp med 40 prosent innen 2030, sammenlignet med 1990-nivå. Det vil si at man bruker klimagassutslippene fra 1990 som målestokk. Klimagassutslippene i 1990 var høyere enn klimagassutslippene på 2000-tallet. Dermed har man valgt å ta utgangspunkt i det «verste», som på sett og vis betyr at man må kutte mer. Per 2018 har EU klart å redusere sine klimagassutslipp med 23 prosent, og det er ingenting som tilsier at EU ikke kommer i mål innen 2030. Om det er nok å redusere klimagassutslippene med 40 prosent er et annet spørsmål – som jeg overlater til Greta Thunberg.
Den våte drømmen
For enhver samfunnsøkonom er et marked man kan kontrollere som en evig, våt drøm. EUs kvotemarked er et kontrollert marked, og det er mange kåte samfunnsøkonomer som beundrer det – nettopp fordi det fungerer. Med et enkelt eksempel lar det seg forstå: I år 2019 er det 100 klimagasskvoter i EU. Disse blir distribuert mellom bedrifter. I år 2020 er det 80 klimagasskvoter. Disse blir distribuert mellom bedrifter. For hvert år går EU nærmere og nærmere sitt mål og klimagassene reduseres ettersom det blir færre og færre kvoter. Derimot er det ikke slik at en bedrift trenger å kutte klimagassutslipp hvert år dersom noen andre «bærer mer av byrden». Det vil si at en bedrift i Tyskland kan kutte veldig mye og selge noen av sine kvoter til en bedrift i Frankrike som ikke klarer seg med årets kvoter. Bedriften i Frankrike kan fortsette på samme utslippsnivå som året før, men totalt sett blir klimagassutslippene redusert. EU setter altså et tak på hvor mye klimagassutslipp som er lov hvert år, men tillater at under dette «taket» kan klimagassutslippene flytte på seg. Fordelen med et likt system som er gjeldende for hele EU, er at bedrifter konkurrerer på like vilkår. EUs kvotesystem er også kalt – oh, la la, wait for it – «Emission Trading System». Det høres fint ut, ikke sant?
Men.. Norge er jo ikke med i EU?
Her til lands deler man sektorer inn i to kategorier når man snakker om klimagassutslipp: kvotepliktig-sektor og ikke-kvotepliktig-sektor. Kvotepliktig sektor er hovedsakelig industri, og denne sektoren er omfattet av EUs kvotesystem. Hvorfor? Fordi det er mye lettere å «flytte» på utslippene innenfor industrien. Ettersom industri omfattes av kvotepliktig-sektor, vil klimagassutslippet fra denne sektoren regulere seg selv etter EUs klimakvotesystem. Norges første prioritet er å kutte klimagassutslipp innenfor de områder hvor utslippene ikke kan flyttes, som for eksempel landbruk og transport. Dette er fordi Norge har kvoter på klimagassutslipp fra EU på industri; hvis Norge ikke «bruker» sine kvoter vil utslippet flyttes til et annet europeisk land og bli «noen andres utslipp».
Norge er jo egentlig best?
Det har florert tall på sosiale medier som viser klimagassutslipp fordelt etter land. I et spesifikt tilfelle har det kommet frem at Norges klimagassutslipp bare har gått oppover, i stedet for at det er blitt redusert. La meg nyansere dette bildet litt for dere, slik at skrikingen etter flere klimatiltak kan gjøres med litt mer omhu. Ettersom man opererer med kvoter innenfor visse sektorer vil naturligvis klimagassutslippet reduseres, med mindre norske bedrifter kjøper kvoter fra andre land i EU. Uansett om for eksempel Hydro fortsetter i samme bane som året før når det gjelder CO2-utslipp, må de kjøpe kvoter fra en annen bedrift som opererer innenfor samme sektor. Dermed går det samlende utslippsnivået ned, men blir ikke nødvendigvis redusert i Norge. Videre vil tall som disse nevnt ovenfor, ofte ikke ta hensyn til at utslippene flytter på seg. Det vil si at i Norges regnskap er det kun utvinningen av olje som bidrar til vårt CO2-oppgjør, ikke bruken, fordi oljen eksporteres. Det finnes uendelige tall på CO2-utslipp, men det er ofte vanskelige regnskap å sitte med og man bør alltid stille seg kritisk. Samtidig er det slik at for Norge er det på en måte vanskeligere å kutte i klimagassutslipp enn andre land. Grunnen til det er at i Norge har vi for eksempel hatt fornybar strøm gjennom vassdrag i flere tiår, mens for eksempel i Storbritannia har man brukt kull for å lage energi. Dersom Storbritannia kutter i kull-produksjonen trenger de noe å erstatte det med. Erstatningen er norsk gass. I Storbritannia sitt regnskap blir det ekstremt synlig at deres CO2-utslipp har gått ned siden energien har gått fra å være kullbasert til å bli gassbasert. Dermed vil det se ut som om de kutter mer enn Norge, fordi de legger om energisektoren. I Norge har energien vi bruker i landet blitt lagt om for lenge siden, mens vi fortsetter å produsere olje og gass til utlandet. Det er også viktig å vite at store deler av Europa er avhengig av vår energi, ettersom vi blir ansett som en tryggere handelspartner enn for eksempel Russland.
Slutten på ikke-fornybar
Man sier at man har funnet alt for mye olje og gass i verden, og at hvis man vil redde Moder Jord må vi la omlag to tredjedeler forbli under bakken. Det er grunn til å tro at om dette skal skje, må markedet endre seg i favør av grønnere energi. Det å produsere olje og gass må slutte å bli lønnsomt for at man skal ønske å la det ligge. Gjennom å kontrollere markedet vil kanskje olje- og gassproduksjon bli mindre og mindre lønnsomt. I mellomtiden: La oss skape en grønn revolusjon!