Et dypdykk i tankene mine en regnværsdag i september
Tekst: Vilde Haugland Bjorå
Illustrasjon: Elise Ruud Gordeladze
Jeg våkner opp til noen som skriker. Skrikingen er den samme jeg har hørt flere ganger den siste tiden. Jeg tenker at det må være en sosialbolig i området. Først syntes jeg skrikingen var litt skummelt å våkne til, men nå syntes jeg skrikingen bare er trist. Jeg får vondt av dette stakkars mennesket. Så må jeg le litt også. Morsomt at det har blitt rutine å våkne til skriking. Good morning, sunshine! På dagene uten skriking har det vært spennende og idyllisk å våkne opp, se ut av vinduet og virkelig gripe dagen. Skikkelig klisjé, men det har føltes sånn. Ta trikken til universitetet og merke at jeg sjeldnere og sjeldnere trenger å dobbeltsjekke at jeg tar riktig linje.
I dag våkner jeg ikke bare til skrik, men også med en skikkelig klump i halsen. Vanligvis skjønner jeg hva som trigger klumpen, men nå våknet jeg bare med den. Har jeg drømt noe trist jeg ikke husker? Rart. Den var bare der i det jeg våknet. Brått forstår jeg at dette er hjemlengsel. Merkelig. En veldig uforutsigbar hjemlengsel. Det er mandag og helgen har vært helt fantastisk. Men nå, nå har jeg skikkelig hjemlengsel.
Tankene vandrer fort over til pappa. Jeg savner umiddelbart klemmene hans og den koselyden han lager når vi klemmer. Den pleide å irritere meg, men nå er den klemmen alt jeg vil ha. Det er vanskelig å holde tårene tilbake. Jeg vil ikke grine. Hvis jeg griner innrømmer jeg litt for meg selv at jeg fortsatt er pappa-jente, og at jeg er avhengig av kosestunder med mamma. Der dukket mamma opp i hodet, ja. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn oss som ligger i sofaen hjemme og ser på en dårlig serie. Og nå tenker jeg på hunden min. Han vil jeg kose med, han også.
Jeg ler litt av meg selv. En litt påtatt latter. Jeg har hørt at ved å presse frem latter når man er trist kan man lure hodet til å tro at man er glad og dermed føle seg bedre. Det funker svært dårlig denne gangen. Så utrolig rart dette er. Jeg har jo ingenting å utsette på hverdagen eller livet, men jeg klarer ikke kvitte meg med klumpen i halsen som konstant minner meg på små ting jeg ønsker meg tilbake til.
I forsøk på å distrahere meg selv kikker jeg ut vinduet. Det regner, men det er ikke som hjemme. Hjemme er det så stille at man klart og tydelig hører dråpene treffe vinduet. Hjemme kan man til og med lukte været. Her, i Oslo, er det så mye som skjer i gatene at jeg er nødt til å kikke ut av vinduet for å bekrefte om det faktisk er regn jeg hører bak folk, busser og trikk. Hjemme synes jeg regnet er fredelig, men her er regnet ikke noe annet enn en påminnelse om å huske å gå ut med paraply.
Hjemme?! Nei, nå må jeg slutte å fokusere på hjemme. Oslo er fint. Veldig fint. Her har jeg det fint. Jeg har bare en dårlig dag i dag, det er alt. Jeg tenker på å ringe en venninne, men jeg er redd jeg skal høres ut som en pingle. Jeg vet jo at hun også har sånne dager som dette. Alle har vel det. Det gjør meg ikke svak, vel? Nei. Jeg klarer meg.
Jeg reiser meg fra sengen, tar meg en dusj. Orker ikke spise frokost, har i grunn nok med å prøve å svelge klumpen som ligger der. Kommer meg på universitetet og jobber med oppgaven jeg må bli ferdig med. Snart skal jeg sikkert hjem, men nå må jeg jobbe.