Hvem ante vel at informasjonsskrivet Samfunnsviter’n ble gjort om til avis av en statsvitenskapstudent som hadde laget aviser fra hun var 7 år gammel?
Tekst og foto: Helene Evensen Bakke
Etter noen meldinger frem og tilbake fant Maria Hasselgård og jeg en dag som passet for intervju. Den tidligere Samfunnsviter’n-redaktøren har jobbet intenst de siste ukene med en Brennpunktdokumentar som skal på lufta om få dager. Jeg ankommer NRK Fjernsynsavdelingen en nydelig fredag formiddag, og Hasselgård møter meg med et stort smil. Etter litt småprat om avisen legger hun til:
– Det er ikke for å virke som en skikkelig viktig person at vi måtte vente noen uker med dette altså, det er bare den siste tiden som har vært så utrolig hektisk. Vi har fått innsyn i et enormt datamateriale i forbindelse med den nye Brennpunktdokumentaren. Det er snakk omf 90 millioner regninger, så det tar en del tid da, sier Hasselgård og ler en trillende latter.
Oppstart
For 25 år siden startet det som skulle bli Samfunnsviter’n. Avisen ble til rundt den tiden mange av dagens studenter kom til verden – i 1993. Det var imidlertid ikke før to år senere at Samfunnsviter’n ble en avis som kan sammenlignes med den du nå leser. Avisen var opprinnelig et informasjonsskriv som tok for seg stort og smått som skjedde på Det Samfunnsvitenskapelige Fakultetet. Statsvitenskapstudenten Maria Hasselgård, synes det var på sin plass med en skikkelig studentavis, spesielt fordi det var så mange politisk engasjerte på fakultetet. Hasselgård var ikke typen til i sitte på gjerdet og vente på at noen skulle ta initiativ – hun tok saken i egne hender.
Hasselgård var ikke typen til i sitte på gjerdet og vente på at noen skulle ta initiativ – hun tok saken i egne hender.
– Vi var en liten gjeng som var veldig ivrige husker jeg. Sigmund Nordal var den eneste jeg kjente fra før og jeg visste at vi hadde komplementære ferdigheter. Han ble layoutansvarlig og har senere hatt en sentral jobb i Dagbladets Magasinet. Jeg tok på meg jobben som redaktør. Flere som var veldig ivrige med Samfunnsviterns oppstart har faktisk blitt journalister, så det er jo artig! Vi var ikke en stor gjeng. Kanskje 5-6 stykker totalt, og mange i styret skrev tekster i tillegg til at vi fikk inn eksterne bidrag fra andre studenter. De som ville bidra, fikk bidra, sier Hasselgård og smiler.
Journalistikk var langt ifra noe nytt for studenten fra Møre og Romsdal. Da hun var 7 år gammel gikk hun rundt i hjembygda og skrev om stort og smått som skjedde der. Deretter kopierte hun ut den lille og veldig lokale avisen sin på kommunehuset, stiftet det sammen og solgte de til inntekt for Redd Barna. Etter hvert ble flere i nabolaget med og de ble en liten redaksjon. Hun synes det var kjempegøy, og siden har det bare ballet på seg. Før oppstarten med Samfunnsviten’n rakk hun å jobbe som freelancejournalist i en rekke lokalaviser. Det Hasselgård imidlertid ikke hadde erfaring med var naturlig nok det å bygge opp en avis fra scratch.
– Det var veldig krevende i begynnelsen. Du skal jo finne alt fra skribenter til trykkeri. Det gjaldt å få til en god deal med trykkeriet. Redaksjonen må fungere godt sammen og man må finne ut hva som skal skrives innenfor de kostnadsrammene som er satt av studentutvalget. Vi hadde et skikkelig «operation room» og det sosiale og journalistiske blandet seg med hverandre. Et godt miljø er viktig fordi det å lage en avis handler om teamwork.
De første artiklene
Da dette var på plass var det på tide å finne første hovedoppslag. Det måtte være noe viktig og som fanget studentenes interesse. Det var da Hasselgård fikk et tips om at ikke alt innenfor fakultetets fire vegger var helt lovlig, og dette måtte så klart med.
– Jeg husker veldig godt den aller første forsidesaken. Det var at det ble røyket hasj på studentfestene inne på fakultetet. Dette følte vi var en viktig sak som også ville skape blest. Vi fikk noen til stille opp så vi hadde et illustrasjonsbilde og vi følte oss som skikkelig gravende journalister, sier Hasselgård og ler.
Hasselgård var ikke redaktør for Samfunnsviter’n så mye lenger enn et år fordi hun byttet studie, men hun rakk allikevel å skrive mange artikler. En annen artikkel hun husker spesielt godt står i sterk kontrast til hasjsaken som prydet den første forsiden. Saket tok utgangspunkt i at styret satte i gang en innsamlingsaksjon for de pårørte barna etter krigen på Balkan. De ønsket et engasjement fra studentene og engasjement fikk de.
– Jeg tror vi fikk inn nesten 70 000 kroner jeg. Det var helt enormt. Pengene brukte vi på å støtte en julegavegaveaksjon til barn på barnehjem i Balkan. Noen av oss fra styret var med for å se at gavene kom dit de skulle. Vi trakk også ut en av studentene som bidro som fikk være med til Balkan. På denne måten fikk vi også satt fokus på noe utenfor oss selv i tillegg til å opplyse og skape debatt. Det var en veldig spesiell opplevelse.
Under turen jobbet Hasselgård som journalist og skrev både for Samfunnviter’n og Vårt Land.
Engasjementet var stort både blant studentene og for Hasselgård selv, og hun understreker hvor viktig det er å engasjere seg ved siden av studiene – enten som henne gjennom studentaviser som Samfunnsviter’n og lokalaviser, eller med andre ting man synes er spennende. Grunnen er enkel: Når du søker jobb senere kan du vise til håndfast erfaring.
– Jeg husker jeg søkte sommerjobb i VG og ble skikkelig overrasket da jeg fikk jobben. Mange hadde søkt, så hvorfor var akkurat jeg interessant? Grunnen var visst at de ville ha en ung kvinne som hadde gjort mye fra før.
Stortinget som arbeidsplass
Etter en utdannelse i Statsvitenskap fra Blindern, samt fag innen religionshistorie, Vest-Europakunnskap og gresk, samfunn og kultur i London og Athen, skulle jobblivet starte for fullt for Hasselgård. Etter mange år i diverse aviser inkludert Samfunnsviter’n fikk hun behov for å teste ut noe annet.
– Etter å ha stilt spørsmål i så mange år fikk jeg nok behov for å prøve å gi noen svar. Det var jo også et veldig dårlig journalistmarked da jeg var ferdig i 2001. Fast jobb kom i hvert fall ikke på tale. Jeg fikk jobb i KRF og ble etterhvert informasjonssjef i Kjell Magne Bondeviks andre regjering. Jeg tenkte at dette er jo tross alt faget mitt, forklarer Hasselgård.
Etter å ha stilt spørsmål i så mange år fikk jeg nok behov for å prøve å gi noen svar
Den tidligere statsvitenskap-studenten var veldig interessert i politikk, men hadde aldri vært politisk engasjert gjennom et parti og beskriver denne jobben som en unik erfaring. Hun fikk se politikken på nært hold helt opp til statsministernivå. Særlig nærere får du det ikke. Arbeidsdagene gikk med til intern informasjon, og å jobbe for alt fra statsråder til Bondevik selv.
– I løpet av tiden KRF og etter en barselpermisjon gikk det virkelig opp for meg at det er journalist jeg er, så jeg sa opp jobben min og tok kontakt med NRK. Noen syntes nok det var en stor sjanse å ta, og jeg ser jo det selv i dag for jeg sluttet faktisk før jeg fikk fast jobb. Jeg hadde en tilkallingskontrakt, men etter mange år med freelancekontrakt fikk jeg fast jobb i Brennpunkt.
En reporter i blodet
Selv om Hasselgård jobber i Brennpunkt jobber hun også i nyhetene og utenriksavdelingen i for eksempel valgperioder. Hun beskriver seg selv som et nyhetsmenneske og liker at hun også kan lage nyhetssaker basert på funnene hun og kollegaene har gjort i Brennpunkt. De er for eksempel saker om boligmarkedet eller om fastleger, og som blir innslag i Dagsrevyen eller på radio.
– Jeg har en reporter i blodet og ønsker perioder med dagsaktuelle saker og litt tempo. Sommeren 2016 ble en ekstremøvelse. På syv uker dekket jeg syv terroranslag. Det er få tilstede om sommeren så man må bare hive seg rundt, og bruke tysken du trodde du ikke hadde i deg lenger på direkten om det trengs. Du må rett og slett bruke hele deg i slike situasjoner. Det er veldig varierte dager, noe som gjør det så spennende å jobbe i NRK.
Det viktigste Hasselgård lærte gjennom redaktørvervet og tidlig journalisterfaring er evnen til å organisere materialet man skal ta for seg, Hva er saken? Hva er den store fortellingen man ønsker å finne? Det gjelder å finne mennesket bak fortellingen. Evnen til å sette seg inn i nye saker er også viktig. Hun henter støtt og stadig frem statsviteren i seg for å få overblikk over hvordan ting henger sammen i samfunnet og hvem som har ansvar for hva. I jobben som journalist i NRK får Hasselgård bruk for veldig mye hun har lært i løpet av livet blant annet fra Samfunnsviter’n.
Det er en tydelig linje fra Samfunnsviter’n til NRK
– Jeg ser en tydelig linje fra Samfunnsviter’n til NRK. Veien dit har bare tatt litt ulike retninger, men jeg har lært masse. Man må starte et sted og få erfaring. Det er så gøy å se at det engasjementet jeg startet for 25 år siden fremdeles finnes hos noen andre nå og at avisen har utviklet seg. Jeg har fortsatt det samme engasjementet den dag i dag, men i NRK.
Utvikling og varig engasjement
Det å grave i Nasjonalbibliotekets arkiver og se hvordan Samfunnsviter’n har tatt opp viktige temaer i 25 år, fylte både PR-ansvarlig Vilde Aanonsen og meg selv med en stolthet over å få ta del i et engasjementet som har kommet på trykk i så mange år fra så mange forskjellige studenter. Integrering, likestilling, kroppspress, kamp og identitet er noen få av mange temaer avisen har fokusert på. Samfunnsviter’n har utviklet seg digitalt med nettside i 2013 og nå nylig har vi slengt oss på podcast-trenden.
I 2003 skrev Universitas en artikkel med overskriften «Hvem vil lede Samfunnsviter’n?» Avisen slet med å erstatte styreverv og å holde på skribentene. Redaksjonen ble beskrevet som glissen. Som vi har hørt fra Maria Hasselgård var det ikke mangel på engasjement hos skribentene på 90-tallet og det er det ikke i dag heller. Redaksjonen og styret er en kjempebra og ivrig gjeng på omtrent 20 studenter med masse gode ideer, og det har vært en fryd å være redaktør dette året.
Kanskje du vil være med å bringe engasjementet videre fra høsten av?
