tekst: Amalie Moen Eidet, Engelsk årsenhet
illustrasjon: Catrine Kanestrøm
Et stort auditorium med rader på rader av stoler. Et virvar av mennesker som henger over hverandre og lyden av latter og ivrige stemmer som brer seg utover en majestetisk sal. Kaos. Morgenen er såvidt i gang i forelesningssalen, og klokka slår. En gråhåret mann med briller stiller seg opp bak kateteret, og lyden av stemmer står i kontrast til den overdøvende stillheten som følger. Hundrevis av mennesker sitter klare med spissede ører. Den entusiastiske stemmen hans fyller rommet, og tastaturklikk begynner å visle i bakgrunnen. Et drøss av potensielle nye studiekamerater slenger over stolradene, og en strøken skrivebok med blanke ark ligger åpen på pulten. Timen går mot slutten, og foreleser takker for seg. Volumet i salen stiger opp til maks styrke på millisekunder idet applausen skyller nedover salen fra et hav av engasjerte studenter. Den høytidelige stillheten som var, kaster lyden av stemmer veggimellom. Foreleser står igjen litt mens tunge bøker smeller igjen og dører åpnes med et brak. Gruppevis beveger studenter seg ut i høstværet som står på for fullt med herjende storm og bøtter av nedbør. En usynlig vind jager rundt på Fredrikkeplassen og etterlater den tom og livløs.
«Bare det røde ikonet «mute» står plassert ved siden av navnet på alle medstudentene»
Gule, grønne, røde og brune rasler høstbladene forbi og snirkler seg rundt hushjørner og forbi gatelykter. Et tomt auditorium med rader på rader av tomme stoler omfavnet av et uhyggelig fravær som drar pusten ut av den storslåtte salen. Klokka bikker hel, og forelesningen blir satt i gang på lang avstand fra alle nysgjerrige ører. En collage med hundrevis av fjes blir fremkalt på en liten skjerm i et ellers kornete format. Kvelende lengsel svulmer opp i brystet idet øynene får synet av nye og kanskje noengamle studievenner. Lyden av foreleserens stemme er det eneste som spriker gjennom øreplugger. Ingen tastaturklikk, hosting eller slag av en dør som går igjen etter at sistemann er på plass. Stillhet. Bare det røde ikonet “mute” står plassert ved siden avnavnene til alle medstudenter. En PowerPoint kommer fram, og alle ansiktene forsvinner bak et stort hvitt lerret. Tiden har utløpt, foreleser takker for seg, og en etter en forsvinner tilskuerne. Ingen applaus, ingen latter eller lyden av listende fottrinn suser i bakgrunnen idet hundrevis av studenter forlater forelesningen. Tomt. Kun refleksjonen av et forvirret fjes kastes tilbake fra den sorte ensomme pc-skjermen og tenker i stillhet «Når er dette over?»■