Et bærekraftig Norge

Kjersti Bilde3-trykk-v3
Andreas Ytterstad, forfatter av «100 000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå!», mener en stor omstilling må settes i gang av myndighetene etter folkelig press for å sikre et bærekraftig Norge. Foto: Øyvind Aukrust

Velferdsstatens bærekraft var tema under Aktualitetsuka som ble arrangert av økonomisk institutt ved UiO i mars 2014. Problemstillinger tatt opp her, av fagpersoner og sentrale politikere, var den todelte veksten i norsk næringsliv, hvor lenge oljen kan dra lasset og om velferdsstaten må strammes inn. Andreas Ytterstad, forfatter av «100 000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå!», mener en stor omstilling må til nå for å være føre var og unngå en krasjlanding senere.

Den todelte økonomien
Ringvirkninger fra petroleumssektoren fører til en vekst i relaterte næringer, samt offentlig sektor som får skatteinntekter. Fastlandsindustrien på sin side, konkurrerer på det internasjonale markedet og vokser i et lavere tempo. Dette fører til en todeling
av norsk økonomi. Hilde Bjørnland, professor ved Handelshøyskolen BI, fortalte under Aktualitetsuka at todelingen alltid har vært der, men at den har blitt mer debattert etter finanskrisen.
– Det var et tilbakeslag i 2008 som har ført til at industrien har mistet omtrent 20 000 arbeidsplasser akkumulert siden da, sier Bjørnland.

Sammenlignet med andre OECD-land har Norge hatt høy lønnsvekst, mens produktiviteten derimot har falt. Det har vært positive ringvirkninger fra petroleumsvirksomheten til fastlandet, men denne produktivitetsgevinsten har avtatt de senere årene. Dette mener Bjørnland vekker bekymring, da norsk økonomi har blitt veldig sårbar for svingninger i oljeprisen. Bjørnland viser til at 40 % av variasjonen i offentlige utgifter kan relateres til oljeprisen, og at en får lite igjen for offentlig pengebruk. En stor offentlig sektor som følger lønnsveksten til den mest produktive industrien uten å vise til samme produktivitet gjør at budsjettet blir spist opp av lønn.

Bærekraftig velferdsstat?
Knut Anton Mork, sjefsøkonom i Handelsbanken, mener regnskapets dag før eller senere vil komme for den norske velferdsstaten da det ikke lenger vil være grunnlag for høye skatteinntekter og høye lønninger. Det vil komme en dag da oljen ikke lenger
kan dra lasset. Han mener en endring i valutakursen til en svakere krone da kan dempe sjokket og øke konkurranseevnen, men at det trolig ikke vil bli smertefritt. Han mener det er rom for innstramninger og peker blant annet på at det er dobbelt så mange på uføretrygd i Norge som i Sverige og at vi her har et høyere sykefravær. Han tror ikke dette skyldes at nordmenn er mer syke enn svenskene, men at ulike velferdsordninger gir ulike insentiver.

En annen årsak Mork peker på til at dagens nivå ikke kan opprettholdes, er at Statoil planlegger å kutte i kostnadene hvilket vil påvirke leverandører av blant annet utstyr og it-tjenester, der det lokale fortrinnet som har eksistert og gitt ringvirkninger i norsk
økonomi kan forsvinne i konkurranse med internasjonale leverandører. Norge har hatt en lokal monopolfordel som har ført til et veldig høyt kostnadsnivå som ikke er konkurransedyktig på sikt. Det vil også bli høyere investeringskostnader for oljeindustrien, ettersom de billigste feltene har blitt utbygd først, og de vil derfor være avhengig av en høy oljepris for å være lønnsom.

Løsninger?
De fleste foredragsholderne er enige i at en innstramming i velferdstjenestene må til. Knut Røed, forsker ved Frischsenteret, påpeker imidlertid at svaret alene ikke er å kutte, da bedre skole, helsevesen og eldreomsorg vil være tjenester med høy
etterspørsel og økte forventninger knyttet til kvalitet i fremtiden. Å kutte i byråkratiet mener han ikke vil monne tilstrekkelig. Et nøkkelgrep mener han vil være å få flere fra trygd til arbeid. Røed mener en fundamental ting en må huske på er at en bedrift
vil bytte ut lite produktive ansatte med mer produktive ansatte for å effektivisere, mens et land ikke kan effektivisere på samme måte. Han mener et paradoks er at den målte produktiviteten i offentlig sektor vil gå ned dersom en lykkes med å få flere fra
trygd til gradert arbeid. Det ligger ifølge Røed et stort effektiviseringspotensial for samfunnet her, og han tror høye effektivitetskrav i bedrifter har ført til at mange som har lyst og mulighet til å jobbe står utenfor arbeidslivet.

En økning av skattenivået tror Røed også kan bli nødvendig. Andre tiltak det pekes på er større grad av brukerbetaling, blant annet i helsevesenet, eldreomsorg, veiutbygging og utdanning. Diskusjoner rundt universell barnetrygd, rabattordninger
til pensjonister og lignende tror Røed vil komme etter hvert. Statsminister Erna Solberg pekte i sitt foredrag på kunnskapssamfunnet som nøkkelen, der høy kompetanse på alle områder er viktig. Hun mener vi ikke kan satse på å være billigere, men satse på å være smartere i møte med internasjonal konkurranse. Å få ned utgiftene i offentlig sektor ved å ta bort tidstyver og digitalisere peker hun også på som en løsning for å få en mer bærekraftig velferdsstat. Hun mener at det ikke vil være nødvendig å kutte i velferden dersom vi lykkes med å øke produktiviteten og dersom pensjonsreformen virker slik at flere står lenger i jobb. Produktivitetsgapet, gapet mellom reallønn og produktivitet, mener hun er det største symbolet på vår oljeavhengighet. Hennes hovedstrategi er å øke konkurransekraften ved å satse på kunnskapssamfunnet gjennom forskning og utvikling, og slik bli næringsledende på flere områder i fremtiden. Dette mener hun vil gi en mykere
landing etter oljealderen.

Klimajobber – en bro til fremtiden?
Klima- og miljøminister Tine Sundtoft varsler at Norge må kutte raskere i utslippene, da det gjenstår CO2-kutt på 8 millioner tonn, dersom vi skal nå det nasjonale målet i 2020. Hun sa i sin tale, etter at hun fikk overlevert den andre delrapporten av den femte hovedrapporten fra FNs klimapanel, at hun har troen på at vi kan tilpasse oss en ny framtid og at lavutslippssamfunnet vil være et godt samfunn å leve i. Høyutslippssamfunnet ser hun ikke på som et alternativ. Den andre delrapporten ble utgitt i slutten av mars og omhandler virkningene av klimaendringene.

Andreas Ytterstad sier til Samfunnsviter’n at store grep må tas og at klimajobber kan være en brekkstang til fremtidens velferd og til et bærekraftig samfunn. Dette av hensyn til å forhindre klimaendringer, og for å gjøre Norge rustet til et fremtidig lavutslippssamfunn ved å gjøre økonomien mindre avhengig av oljeinntekter. Det kan

gjøres ved å satse på å bli ledende innen fornybar energi og øke Norges konkurranseevne på dette feltet. Han mener omstillingen må skje uansett.
– Enten kan den skje nå, planlagt og føre var, eller så kan den skje som en krasjlanding, –et resultat av krefter vi overhodet ikke rår over, sier Ytterstad.

I boken, «100 000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå!», lanserer Ytterstad en kampanje for en klimaløsning nedenfra. Den ble skrevet etter samtaler med tillitsvalgte og forskere, og utgis med støtte fra blant annet Fagforbundet, Parat, Den norske kirke og Concerned Scientists Norway (CSN). Han mener det vil være behov for en massiv folkelig mobilisering for å få til et fornybart Norge, og fagbevegelsen er her sentral. Kampen for klimajobber mener han er broen mellom Norge som oljenasjon til et land som går over til fornybar energi.

Hva kan karakteriseres som klimajobber og grønne arbeidsplasser?
– Klimajobber er nye arbeidsplasser som vi ikke har i dag, og som klart og tydelig kutter utslippene av klimagasser. 50 000 av disse må komme innenfor offshore havvind og 50 000 innenfor transport i løpet av de neste 20 årene. Det vil også være
behov for klimajobber i byggebransjen, blant annet for å isolere og energieffektivisere hus. Det finnes allerede en tradisjon for grønne arbeidsplasser, altså å gjøre eksisterende jobber mer klimavennlig.

Hvorfor er en slik kampanje nødvendig?
– Ideen er å kjempe for jobber og samtidig redde klimaet. Det er mangel på en motkraft av mennesker som kan hamle opp med en norsk oljeindustri som i praksis dikterer mye av norsk økonomi og norsk økonomisk politikk. Det må skapes en etterspørsel etter slike jobber da klimakrisen kan karakteriseres som verdenshistoriens største markedssvikt. Store grep må til, og å kreve klimajobber er et stort grep. Det er også en kampanje som skal gi folk tilbake troen på at det er mulig å gjøre noe. Fysiske lover tilsier at omstillingen må skje på et tidspunkt uansett.

Hvordan kan disse jobbene skapes?
– Myndighetene må legge til rette for- og skape disse arbeidsplassene. De må tilby omskolering til dem som har kompetanse fra oljebransjen og bidra med forskning.

Det er et bredt spekter av ting som må gjøres. Bare myndighetene kan intervenere i en så stor skala som er nødvendig. Tragedien er at myndighetene ikke tar disse grepene. Derfor må de presses til å gjøre det av en kampanje. Det hjelper ikke med
kompetanse og kunnskap dersom ikke samfunnet legger til rette for endringer.

Ytterstad mener en satsning på klimajobber og utbygging av fornybar energi helt klart vil bli lønnsomt på sikt, og peker på solindustri som er lønnsomt allerede i dag. Eksport av vindkraft samkjørt med balansekraften fra vannmagasinene skisserer han
kan gjøre Norge til et «grønt batteri» i Europa. Et problem med for eksempel vindmøller og solenergi er at energien ikke kan lagres, og det vil derfor være behov for å ha regulerbar energi som vannkraft å falle tilbake på om det ikke skulle være
nok vind eller sol.

Ytterstad etterlyser internasjonale systemer og avtaler for eksport av fornybar energi, og mener denne prosessen kan kickstartes dersom Norge signaliserer en vilje til å starte omstillingen. Han kritiserer størrelsen på investeringer i oljeindustrien
sammenlignet med investeringene i fornybar energi, og mener at det helt klart bør være en endring i denne potten til fordel for fornybar satsning.
– Vi har ikke lenger råd til selvbedraget. Det ligger en gigantisk stein i veien som suger til seg storparten av investeringer og arbeidskraft. Vi har mye kompetanse i Norge, og kan vise de som jobber i oljesektoren at det er arbeidsplasser andre steder.

Opprinnelsen til ideen om klimajobber kom fra England der en lignende kampanje, «The One Million Climate Jobs Campaign», finnes. Kampanjen var inspirert av arbeidere på en vindturbinfabrikk på Isle of Wight som kjempet for jobbene sine. De okkuperte fabrikken da det ble bestemt at den skulle stenges, og startet en åpen kampanje. De vant ikke, men Ytterstad forteller at de fikk så stor oppslutning at folk fikk ideen om at det faktisk er mulig å kjempe for klimaet og arbeidsplasser samtidig.
– Det er derfor jeg gjør dette. På et tidspunkt kommer folk til å gjøre koblingen selv, sier Ytterstad.

Han forteller at noen av aksjonistene under Kystaksjonen, der mange i mars protesterte mot Norway Seafoods og regjeringens fiskeripolitikk, gjorde koblingen mellom klima og arbeidsplasser. De viste da til at små fiskebåter har langt mindre klimautslipp enn store trålere. Det er altså klimajobber knyttet til de små fiskebåtene dersom de får en større andel av fiskekvotene.
– Jeg tror at det som kommer til å skje parallelt er at folk vil bli mer klimabevisste på den ene siden, og at folk kommer til å kjempe for arbeidsplassene sine på den andre siden. Når de to tingene smelter sammen, da kommer vi til å få endringer. Det er min overbevisning, sier Ytterstad.

Ytterstad mener det som skiller Norge fra mange andre land er at vi kan gjøre disse endringene nå, og hindre en krasjlanding i fremtiden. Det vil også gjøre at Norge blir kjent som det landet som ikke bare snakket om klima i verden, men som faktisk
gjorde noe.
– Norge har et godt rykte på seg, men det er knyttet til hva vi gjør internasjonalt for klimaet. Hvis Norge gjennomfører omstillingen vil det få en viktig signaleffekt, sier Ytterstad.

Av Kjersti Dalfest

 

Leave a reply