Et fremmed land

Et fremmed land

Fortiden fremstilles gjerne som en tid da livet var enklere, bedre og mer glamorøst. Vi tar oss i å drømme om gode gamle dager, men drømmene om fortiden sier mer om tiden vi lever i nå enn den vi drømmer om.  

Tekst: Signe Landsverk Holst, statsvitenskap master 
Foto: Gruppeporttrett på stranden i Tel Aviv, Israel, ca. 1942 . Unsplash.com // @museumsvictoria 

Her forleden dag kjøpte jeg en ny kaffekrukke. Ikke en ny og billig en fra IKEA eller Søstrene Grene, men en vintage kaffekrukke. En gammel metallkrukke fra Lyle’s Golden Syrup, som ja, opprinnelig var tiltenkt sirup. Det er en rusten, sliten metallboks fra et merke som ikke lengre finnes. Hvorfor kunne jeg ikke bare kjøpe en helt vanlig hvit krukke? Hvor kommer denne fascinasjonen for gamle ting fra, og hva betyr den?  

«Can´t repeat the past? {…} Why of course you can!” F. Scott Fitzgerald, The Great Gatsby 

Fortiden er blant oss, overalt, hele tiden. I bygninger og hus reist lenge før vår tid, i gater lagt, i bedrifter etablert, i språket vi har arvet og i de politiske og sosiale institusjonene vi er født inn i. Fortiden er i aller høyeste grad i livet, materialisert gjennom etterlatte gjenstander som min overprisede, rustne metallboks. En gang har den antagelig vært helt ordinær og mer eller mindre verdiløs, men i dagens lys har den blitt tilegnet en spesiell verdi. Vi kaller det nostalgi.  

Nostalgi stammer fra gresk «nostos», som betyr å vende hjem, og «algia», en smertefull følelse. Med andre ord, en smertefull lengsel hjem. I Yearning for Yesterday skriver Fred Davis om hvordan nostalgi først ble brukt som en medisinsk diagnose på 1700-tallet om en utbredt sinnstilstand blant Sveitsiske soldater på utplassering i Europa, preget av melankoli og nedstemthet. Det var psykiater Johannes Hofer som formaliserte bruken av nostalgi som et medisinsk uttrykk, og han gjorde det i ordets originale betydning. De sveitsiske soldatene hadde en smertefull lengsel hjem til Sveits. 

I dag, derimot, bruker vi nostalgi om en lengsel etter en fortid vi ikke kjenner, men som vi likevel savner og tar eierskap til. «The past is a foreign country, they do things differently there.” skriver L.P. Hartley i sin roman The Go-Between. På samme måte som vi lengter etter å dra på ferie til fremmede og eksotiske land, lengter vi etter en tid da verden så annerledes ut. I sin bok, The Past is a Foreign Country – Revisited, skriver David Lowenthal at hvis fortiden er et fremmed land, har nostalgi gjort fortiden til landet med den mest bærekraftige turistnæringen. For vi reiser stadig til på tur til fortiden, og tar med oss suvenirer fra svunne tider. Fortiden er ifølge Salmand Rushdie et fremmed land vi alle har emigrert fra og som vi alle lengter etter- dog noen mer enn andre.

Det er nostalgiens lumske løgn, ideen om at alt faktisk var bedre før.   

Nostalgi er en privat følelse, men den er kollektivt utbredt, og den utarter seg på mange ulike vis. Som min samling gamle metallbokser (kaffekrukken er ikke den første), finnes det også samlinger av gamle bilder, møbler eller antikviteter. Beatles kommer stadig tilbake på moten, og det gjør 70- og 90-talls klær også. For ikke å snakke om de mange filmatiseringene av andre verdenskrig eller Jane Austen-romaner, med innspillingen av Emma (2020) som nyeste innslag.  

Fortiden er et felles eie, men det er ikke alle fortellinger om fortiden som kommer til overflaten. Fortiden er ikke statisk og objektiv, og noe vil alltid trekkes frem fremfor noe annet. Slik vil fortellingene om fortiden tjene den som forteller. Like viktig som hvilke historier som blir fortalt er hvilke historier som ikke blir fortalt. Trumps slagord «Make America Great Again» ga stor gjenklang blant amerikanske velgere i 2016, nok til å gjøre ham USAs 45. president. Men hvilken storhetstid som skal gjenreises er usikkert. I sin artikkel «On Optimism and Despair» viser Zadie Smith til en studie hvor syv av ti republikanere svarer de foretrekker USA slik det var på 50-tallet. Ifølge Marilyn Tucker (1973) er dette ikke tilfeldig: “We’re most nostalgic, it seems, about the 50’s – for some very good reasons. That was the time when wars were settled, there was a father figure in the White House, and countries were relatively at peace. We were busy making large families, and children were still considered a blessing. Prosperity was at hand and in the land. People were well mannered, crime was controlled, streets and neighborhoods safe, and the motor vehicle seemed to be a safe animal to have around. Those days are light years away.”  

Tucker er ikke alene om å beskrive 50-tallet slik. Tiårene etter andre verdens krig fremstilles gjerne som «The Golden Age». Det er kanskje ikke så rart, da det var tiår preget av kraftig økonomisk vekst, høy sysselsetting, ekspansjon av velferdsstaten og Elvis Presley. Det er nostalgiens lumske løgn- ideen om at alt faktisk var bedre før. For 50- og 60-tallet var også preget av raseskiller, undertrykkelse av minoriteter og kvinner, samt homofobi. Det er det som har fått Robert Reich til å betegne dette som «de ikke så gyldne tider».  

Hvis alt faktisk ikke var bedre før, hvorfor lengter vi da tilbake til gamle dager? Beardsley Ruml skriver i sitt essay «Some Notes on Nostalgia» at er det på grunn av det vi opplever som kontrasten mellom fortiden og nåtiden. Sammenliknet med fortiden vil samtiden alltid virke grimmere, vanskeligere og mer komplisert enn det som før var. Uansett hvor romantisert bildet av fortiden er, maner nostalgien frem et overbevisende bilde av at noe har gått tapt. At vi i frihetens og fremskrittets navn har mistet noe større, noe verdifullt, en uskyld vi nå kanskje ikke kan få tilbake.  

Lowenthal beskriver nostalgi som minner uten smerte: Du kan drømme så mye du vil uten å forholde deg til de den harde realiteten. Slik kan selv tider preget av krig og sult fremstå som de gode gamle dager gjennom nostalgiens linse. Nostalgi maler et bilde av fortiden som svart eller hvit, mennesker som gode eller onde, og handlinger som riktige eller gale. Nyansene forsvinner, og når vi ser tilbake på en svunnen tid glemmer vi at fortiden ikke alltid var slik vi liker å betrakte den, som trygg og kjent. Gjenstandene på museene var en gang moderne og nyskapende, klærne var en gang ubrukte, grammofonen spilte progressiv musikk og kjøkkenutstyret var kjøpt inn til dyre summer. Verden av i går var en gang ubehagelig ny. De som levde før oss fant også trygghet og trøst i å se seg tilbake og lengte etter en tapt tid, selv om de levde i det vi i dag betrakter som en gullalder.  

Davis påpeker videre at nostalgi gjerne blomstrer opp i perioder med større forandringer. Han mener det er fordi nostalgi er så dypt knyttet til identitet. Fortid gir oss identitet. Familiebånd, nasjonal tilhørighet og historie setter oss inn i en tradisjon, et rammeverk, og blir grunnlaget for den identiteten vi utvikler og skaper. Nostalgi er således et verktøy for å bevare og bekrefte vår identitet, særlig i de tilfellene hvor identiteten oppleves som utsatt og i endring. Nostalgi er slik å forstå helt vanlig og menneskelig, og samtidig helt uunngåelig. 

Verden av i går var en gang ubehagelig ny. 

Nostalgi er med andre ord et resultat av forandring. Om ingenting hadde forandret seg ville ikke fortiden hatt noen spesiell verdi, og vi ville ikke lengtet etter den. Slik er nostalgi en sentral del av det Davis og Lowenthal trekker frem som den store dialektiske prosessen gjennom hele den vestlige historien, nemlig den mellom fortiden og fremtiden. Det er en evig spenning mellom forandring og stabilitet, innovasjon og tradisjon, nytt og gammelt, Utopia og gode gamle dager. Davis skriver at nostalgi nærer en motstand mot trangen til å fornye, forandre og forbedre, men faktum er at ting alltid har forandret seg og alltid vil forandre seg. Graver man dypere inn i drømmene om fortiden vil man innse at alt slett ikke var bedre før. Slik Roger Rosenblatt skriver i artikkelen «Look Back in Sentiment», reflekterer nostalgi et ønske om å rømme ut av dagens modernitet, uten helt å forlate den. Vi lengter etter dagene før i går nettopp fordi vi vet at de er utenfor rekkevidde. Nostalgi er en form for eskapisme, som drømmer bare baklengs. På et tidspunkt må vi våkne. Dra fra gardinene og la lyset strømme inn. Det er en ny dag, i dag òg.