Et perspektiv på krisetiden

Et perspektiv på krisetiden

Hverdagen under pandemien domineres av konstante pressekonferanser, nyhetsvarslinger og krisemaksimerende nyhetsoverskrifter. Hva gjør all denne kriseretorikken egentlig med oss, og er det nå på tide å dykke litt ned i statistikken og nyansere? 

Tekst: Isac Bartvik Jørgensen, Statsvitenskap 

La oss først få på det rene at dette ikke er en bagatellisering av Sars-CoV2-viruset som forårsaker sykdommen Covid-19, og dødsfallene knyttet til dette. Men kriseretorikken i mediene knyttet til pandemien det siste året har i stor grad skremt folk til å være livredd denne spesifikke sykdommen. I mellomtiden har store diskusjoner rundt sult, klima og selvmord blitt nedprioritert. Det kunne vært nyttig med et nyansert bilde rundt pandemien kontra andre globale kriser, og samtidig sette coronarelaterte dødsfall i kontekst med andre dødsfall. 

Norge har, sett fra et smittevernfaglig ståsted taklet pandemien forholdsvis godt så langt. Vi har unngått å sette helsevesenet under særlig press, og har i skrivende stund notert rundt 600 dødsfall. Ifølge Folkehelseinstituttets ukesrapport for uke fem, er gjennomsnittsalderen til de døde 82 år, mens medianalderen er 84. Til sammenligning er forventet levealder i Norge 82,5 år. Rundt halvparten av coronarelaterte dødsfall i Norge skjer, i likhet med halvparten av dødsfall generelt, på sykehjem. Flesteparten av dødsfallene på sykehjemmene skjer ikke som følge av pandemien, men som følge av demens eller hjerte- og karsykdommer. Faktisk ligger Covid-19 an til å havne et stykke ned på listen over hyppigste dødsårsaker i året som gikk, også på sykehjem. Det skal for øvrig sies at de endelige svarene på dette ikke foreligger før Folkehelseinstituttets dødsårsaksregister for 2020 er endelig oppdatert. 

Foreløpige indikasjoner tyder på at antallet dødsfall i 2020 er litt lavere enn året før. 

Blant yngre aldersgrupper er Covid-19 ikke en betydelig dødsårsak. Kun ni dødsfall blant aldersgruppene under 50 år kan knyttes til Covid-19 så langt. Til sammenligning tok ulike kreftsykdommer i 2019 livet av 11 041 nordmenn i alle aldersgrupper. Dermed har kreft siden 2016 vært den vanligste dødsårsaken i Norge, da den passerte hjerte- og karsykdommer. Det skal også nevnes at 650 mennesker valgte å ta sitt eget liv i 2019. Dette er altså flere enn det totale antallet coronarelaterte dødsfall. 34 av de som tok sitt eget liv var under 20 år. 

I løpet av et normalt år dør totalt rundt 40 000 mennesker i Norge. Foreløpige indikasjoner tyder på at antallet dødsfall i 2020 er litt lavere enn året før, mest sannsynlig fordi smitteverntiltakene har begrenset spredningen av andre smittsomme sykdommer sårbare mennesker kan dø av. Med andre ord har smitteverntiltakene sørget for at Norge ikke er i den dramatiske og alvorlige situasjonen man utfra nyhetssendinger og politiske pressekonferanser av og til kan få inntrykk av at vi er i. I hvert fall ikke hvis man regner ut fra antall dødsfall. 

Det finnes riktignok mange land i verden som er vesentlig hardere rammet av pandemien enn Norge. Den internasjonale statistikkbanken Worldometer viser at rundt to millioner mennesker døde som følge av Covid-19 i løpet av fjoråret. Ved første øyekast kan dette fremstå som mange mennesker, da dette antallet enkeltpersoner tilsvarer nær 40% av Norges befolkning. Ser man derimot litt helhetlig på det, dør nærmere 55 millioner mennesker i verden hvert eneste år. På samme måte som i Norge, er kreft og hjerte- og karsykdommer de vanligste dødsårsakene i verden sett under ett.  

Mens kreft og hjerte- og karsykdommer er en dødsårsak som i stor grad rammer voksne aldersgrupper, er en stor andel av verdens befolkning, særlig barn, utsatt for alvorlig feilernæring. Sult og feilernæring har til alle tider vært en av de virkelig store truslene mot den globale folkehelsen, og barn under fem år er særlig utsatt. Årlig dør rundt tre millioner barn under fem år som følge av en eller annen form for feilernæring, noe som tilsvarer nesten halvparten av alle dødsfall i denne aldersgruppen. Hver tiende verdensborger lider av sult, og etter mange år med nedgang i antall sultrammede, tyder mye på at verden igjen er på vei i feil retning. FNs matvareprogram, som vant Nobels fredspris i 2020, har for lengst ropt varsko om at en sultkatastrofe kan komme som en direkte konsekvens av pandemien og de globale økonomiske virkningene den fører med seg. 

En annen krise verden har stått i de siste årene, har også bidratt til å gjøre sultproblemene verre. Klimakrisen har i betydelig grad blitt nedprioritert i mediedekningen, samtidig som myndigheter i den vestlige verden ser ut til å sette klimamålene litt til side under pandemien. Denne klimakrisen har også bidratt til at avlinger og matproduksjon slår feil i en rekke utviklingsland, og pekes på av FN som den klart største trusselen mot bekjempelse av fattigdom og sult. Vi snakker med andre ord om en global krise som har potensiale til å skape langt større globale utfordringer på lang sikt enn pandemien. 

Til nå har vi oversett de andre smittsomme infeksjonene som finnes i verden parallelt med Covid-19. En av de smittsomme sykdommene som vies minst oppmerksomhet i media er tuberkulose, en sykdom som i 2019 tok livet av 1,5 millioner mennesker verden over. Med andre ord er antallet mennesker som dør av tuberkulose i løpet av et år, nesten like høyt som antallet Covid-19-relaterte dødsfall i 2020. Ebola, en blodfeber som nesten 50 prosent av de smittede dør av, var på sitt mest omfattende under utbruddet i Vest-Afrika i 2014, men forekommer fortsatt i form av mindre utbrudd. Parallelt med coronapandemien har Den Demokratiske republikken Kongo opplevd sitt største utbrudd av ebola noensinne. Sykdommen tok i april 2020 livet av rundt 2200 mennesker i landet. 

Pandemien skiller seg fra andre folkehelsekriser ved at den også har rammet velstående land. 

For den vestlige verden, der infeksjonssykdommer og sult generelt ikke utgjør store trusler, er det naturlig at store utbrudd av Covid-19 møtes med svært strenge og omfattende smitteverntiltak for å opprettholde standarden i den gode folkehelsen i vår del av verden. Pandemien skiller seg fra andre folkehelsekriser ved at den også har rammet velstående land. For en gangs skyld opplever ikke vår del av verden krisen på avstand, og både i politikken og i mediene overskygger den alt annet. Men krisen er ikke den eneste, og heller ikke nødvendigvis den verste. 

I skrivende stund har rundt 65 000 mennesker i Norge fått påvist smitte av Covid-19. Grunnet mørketall anslår folkehelseinstituttet at det faktiske antallet er cirka tre ganger så høyt. Med et dødstall på rundt 600, betyr dette at Covid-19-forekomsten i Norge gir en dødsrate på rundt 0,3 prosent, hvis vi regner utfra antatt smittede. Sett fra et statistisk ståsted, er situasjonen i Norge ikke særlig dramatisk, selv om vi snakker om 600 enkeltskjebner. I så fall bør vi ta hensyn til cirka 40 000 enkeltskjebner hvert eneste år. Sett fra dette perspektivet ville det vært unaturlig å ha statistikker i alle nettaviser som oppdateres med nyhetsvarsler hver gang noen dør. Dette er selvsagt å sette det hele på spissen, og til tross for at det kan virke en smule kynisk sagt, er det verdt å tenke på at det er slik mediene normalt pleier å forholde seg til dødsfall. 

Vi står i en internasjonal krise, og nasjonale myndigheter har i varierende grad tatt krisen på alvor og innført tiltak for å bremse den ekstreme sykdomsbyrden pandemien kan utføre. Krisen har nå vart i ett år, og dermed kan det nå være på høy tid å ta hull på fryktboblen og tenke litt over denne statistikken vi nå har gått gjennom. Oppveiningen mellom gevinsten av å slå ned pandemien og de psykiske og økonomiske langtidsvirkningene av tiltakene får deretter være opp til fagfolk å avgjøre. 

Alle tall i denne artikkelen er hentet fra FHIs dødsårsaksregister, FHIs ukesrapport om coronaviruset for uke fem, og Worldometer.com.