En uhøytidelig og ærlig anmeldelse av Munchmuseets nåværende utstilling, fra en som prøver å la være og framstå som en pretensiøs kunstkritiker.
Selvportrett ved vinen, Edvard Munch, © Munchmuseet. Foto: Ove Kvavik
Munchmuseet har nå etter flere mannsdominerte Munch pluss-utstillinger, endelig en kvinne i søkelyset. En fiktiv kvinne, vel og merke. Besøkende får i denne utstillingen et innblikk i Emma sitt liv, hovedpersonen i romanen Madame Bovary av Gustave Flaubert. Emma er ei gift dame som søker spenning, noe som resulterer i utroskap og til slutt selvmord. I samspill med Edvard Munchs malerier utgjør dette en interessant kombinasjon. I utgangspunktet synes jeg ikke at Munch sitt arbeid er spesielt spennende, men bydelen Tøyen derimot, er veldig fin. Jeg tok derfor turen innom et av bydelens større trekkplastre.
Dette er noen strøk av spenning som Munchs tunge og dystre oljemalerier desperat trenger.
Virkeliggjørelsen av Emma
Utstillingen, Emma & Edvard – kjærlighet i ensomhetens tid, og dens kurator, Mieke Bal, spleiser Munchs tradisjonelle malerier sammen med flere visuelle filmlerreter og spreke fotografier. Dette er noen strøk av spenning som Munchs tunge og dystre oljemalerier desperat trenger. Bak denne visualiseringen står duoen Mieke Bal og Michelle Williams Gamaker – hjernene bak filmen Madame B. Utstillingens filmsnutter og stillbilder er hentet fra denne filmen, som igjen har hentet materiale og inspirasjon fra Flauberts franske klassiker. Resultatet er et lokale bestående av ekspresjonistiske malerier og heftige scener av Emma som lever i et livløst ekteskap. Ekteskapet er så livløst at hun ender opp med å ta sitt eget liv. Mannen hun er gift med er tydeligvis dødens kjedelig.
Et puslespill av en utstilling
For å være helt ærlig er utstillingen forvirrende. Det er tydelig at Emma er ulykkelig gift og at hun finner seg en elsker. I tillegg er det en annen mann som alltid er ved hennes side, også uten at Emma selv er klar over det. Jeg forstod ikke hvem denne mannen var og jeg slet med å forstå hvem karakterene skal speile i Munchs kunst – rett og slett samspillet mellom de ulike dynamiske brikkene i utstillingen. Det som jeg derimot fikk med meg, er at utstillingen skal representere et livsspenn av ensomhet. Sju rom og sju faser. En start, fulgt av en periode der man kun observerer, men ikke blir sett. Fantasi, kjedsomhet, distraksjon og skuffelse følger, og til slutt døden. Et liv der man ikke klarer å engasjere seg i sitt eget, reelle liv og der man heller drømmer seg bort i fantasier i sitt eget hode. Det er her spenningsmomentet i utstillingen dukker opp, tror jeg. Nemlig denne tendensen til å la ytre begrensinger og indre utfordringer ta overhånd og dermed hindre deg fra å leve ut ditt eget visuelle lerret som du har konstruert i hodet ditt.
Et øyekast på seg selv
Etter det siste rommet og den siste fasen, har Bal hengt opp et speil, som man uunngåelig møter på vei ut av utstillingen. Dette er helt klart gjort bevisst, i et forsøk på å gripe tak i de forbipasserende og vekke noen tanker til live hos dem. I etterkant har jeg tenkt på varianter av hva disse tankene kan være. Det spørsmålet som jeg vender tilbake til igjen og igjen handler om livsglede. Hvorvidt du faktisk virkeliggjør ditt eget lerret, som du selv har malt med egne ønsker, behov og mål. Jeg tror Bal håper at du skal spørre deg selv om den retningen livet ditt beveger seg. Gjør du det du vil med livet ditt? Denne påminnelsen er nok noe enhver kan sette pris på.
Kortvarig spenning
Likevel synes jeg, alt i alt, at denne utstillingen er kjedelig. Jeg innser at jeg ikke dro til Tøyen med en hensikt om å se utstillingen, jeg dro i stedet hit for å se Munch-byggets omgivelser, og for å utforske mer av bydelen. Utstillingen fungerte mer som et platå mot et kafé-besøk, enn som formiddagens hovedaktivitet. Utstillingen frustrerer meg nemlig litt – jeg synes den er så dyster! Blandingen av Munchs malerier og Emmas tilsynelatende angst gjør meg vill. Begge har potensiale, men i stedet for å ta i bruk dette, gjemmer de seg bak gledesløse farger og bitre tanker. Derfor, til tross for en artig kombinasjon av en klassisk fransk roman, fotografier og filmsnutter, gav ikke utstillingen meg det inntrykket som jeg tror Bal håpet at den skulle gi.