Europa i dag: trygdeklasse og samfunnsoppløsning

Europa i dag: trygdeklasse og samfunnsoppløsning

Bokfakta

Tittel: Rødt, hvitt & blått: Om demokratiet i Europa.

Forfatter: Asle Toje, f. 1974

Sjanger: Essayistisk reiseskildring.

Utgitt i 2012, av Dreyers forlag. 342 sider.

Toje reiser gjennom Europa

Gjennom jeg-personen Toje møter vi borgere av dagens Europa. Vi introduseres for et Europa i krise, økonomisk og sosialt. Tanken om at det meste av problemer skyldes feilslåtte prosjekter i velferdsstatens og flerkulturens navn står sterkt. 

Vi møter mennesker med sterke meninger og personligheter. Personskildringene er troverdige, selv om det primært er jeg-personen vi blir kjent med. Reiseskildringene til Toje er levende og underholdende.

De ulike kapitlene fenger leseren med tiltrekkende titler. «Staten spiste gullegget», «Da arbeiderklasse ble trygdeklasse», «Verdens dyreste fattigdom», «Kulturkamp», «Flukten fra flerkulturen» og «Når minoritetene blir majoritet» er eksempler. Kapitlene kan leses hver for seg, noe som kan være positivt.

Forfatterens budskap – en politisk bok?

Budskapet jeg har fått ut av boka er at velferdsstaten brukes som middel for «trygdeklassen», og at innvandring truer europeiske land, fordi multikulturalisme er en ide som aldri vil fungere. Mye av boka koker ned til en smørje vi har hørt i mange varianter før, til ulike tider. Tanken om å ha avslørt den «egentlige sannheten» preger boka. Jeg skulle gjerne sett innvandringsproblematikk og ideen om elitene som sviktet folket, belyst fra en ny og mer nyansert vinkel.

Tildekket islamiseringskritikk?

Toje skriver at «de samme argumentene som brukes for å godta hijab på politikvinner, kan anføres for å godta islamskoler, flerkoneri og sharia-domstoler» (Toje 2012: 113). Jeg savner en utdypende begrunnelse av dette argumentet, som fremstår som en lite diskre påstand om faren for islamisering av samfunnet. I boka er det flere eksempler på utsagn av denne typen.

Et friskt pust, men for hvem?

Er Europa i den tilstanden Toje hevder i boka? Ikke nødvendigvis. Likevel er Tojes bok et friskt pust, fordi den er levende, kritiserende og dramatisk. Samtidig savner jeg den andre siden av saken.

Boka er veldig lettlest og åpner slik for en stor lesergruppe. De fleste kan lese boka og gjøre seg opp en mening. Ikke minst tror jeg at høyreorienterte og konservative lesere vil finne glede i boka. Blant annet har Elin Ørjasæter, en stemme på den norske høyresiden, uttalt at boka er årets beste.

Glimter til

Toje glimter til med gode skildringer, for eksempel i åpningen til kapitlet «København- Flerkultur i praksis». Her introduseres vi for Hells Angels Danmark og deres stridigheter med innvandrergjenger.

I samme kapittel spesielt, men også delvis i boka generelt, møter vi personer med utsagn av typen «jeg er ikke rasist, men…». Påstander om at velferdsstaten og dens trygdeordninger hindrer integrering er mange. For eksempel at ordningene gir muslimer mulighet til å velge bort likestilling.

Språk og virkemidler

Tojes skrivestil er helt grei. Språket fremstår tidvis som lite ferdigstilt- mange setninger fremstår som ufullstendige og det hoppes litt for vilkårlig fra en ting til en annen- fra møte med europeere til store samfunnsmessige problemer og tilbake. Jeg savner flere bindeledd mellom enkeltmøtene og slutningene som trekkes fra disse.

Klisjeer om det som var

Bildebruken i boka fremstår som klisjeer om det som en gang var. Et eksempel er følgende: «The Pogues hadde lydsporet til den beste sommeren i mitt liv. Den vi alle bare får en av». (Toje 2012: 121). At det høres ut som begynnelsen på en Hannah Montana-film hadde for øvrig vært greit dersom setningen hadde hatt en funksjon, noe jeg ikke har klart å finne at den har. Den fremstår som en personlig opplysning som er vilkårlig inkludert uten videre ettertanke. Dessverre gir mye av den øvrige bildebruken i boka samme inntrykk.

Ensidighet

Til tross for at Toje har skrevet en solid bok, fremstår den som lite mer enn et helt greit verk. Jeg savner en rød tråd og evne til å belyse argumenter fra mer enn en side av saken. Kunsten å reflektere over egne standpunkter er det som skiller en grei bok fra en god bok. I «Rødt, hvitt & blått» fremstår Toje som overraskende lite reflektert.

Boka føles oppstykket og uten sammenheng. Argumentasjonen blir lite overbevisende fordi det koker ned til en kjerne hvor flerkultur og velferdsordninger har forårsaket det meste som er galt i dagens Europa. Kjernen i bokas argumentasjon minner om kommentarfeltet på dagbladet.no.

Del av en debatt

«Rødt, hvitt & blått» plasserer seg som del av debatten mellom høyre- og venstresiden om velferdspolitikk og innvandringsspørsmål. Jeg hadde håpet at Tojes bok ville skille seg ut som et nyansert og flersidig bidrag til diskusjonen, men dessverre ble jeg skuffet. Likevel er det en underholdende og lettlest bok, og et ærlig bidrag til høyresidens syn på samfunn og utfordringer.

 

Av Vilde Vinge

Leave a reply