- Tittel: Rødt, hvitt & blått: Om demokratiet i Europa.
- Forfatter: Statsviter Asle Toje.
- Utgitt: 2012
- Forlag: Dreyers.
- Oppfølger: Jernburet, utgitt 2014[toggle title=”Fakta” load=”hide”]
•Tittel: Rødt, hvitt & blått: Om demokratiet i Europa.•Forfatter: Statsviter Asle Toje.•Utgitt: 2012•Forlag: Dreyers.•Oppfølger: Jernburet, utgitt 2014[/toggle]
En reise gjennom samtidens Europa skildres i Asle Tojes ”Rødt, hvitt & blått: om demokratiet i Europa”. Boken er en levende stemningsrapport om et kontinent i endring.
Europas mangfoldige utfordringer
La oss gå noen tiår tilbake i tid. Vi befinner oss på 1930-tallet. Arnulf Øverland skriver diktet «Du må ikke sove» – et frempek på krisen som er i ferd med å skylle over Europa: «Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. - Vår tid er forbi – Europa brenner!» Toje hiver seg med hjertens lyst over den samme retorikken. Europa har så mangt å ta tak i: I Hellas herjer finanskrisen, men grekerne føder ikke tilstrekkelig med barn til å fylle fremtidens arbeidsplasser. I Nederland – som historisk har blitt sett på som et åpent land når det gjelder innvandring – emigrerer opprinnelige landsmenn samtidig som nye kommer inn. I Sverige må man ta innover seg følgene av feilslått integrasjon. Og hvordan skal det gå med EU når organisasjonen ledes av eliter som ikke representerer ”den vanlige europeeren i gata?” Til tross for både egen nasjonalsang og euroen er det få, om ingen, som sier seg villige til å dø for Unionen – EU viser seg å være noe helt annet enn nasjonalstaten, enten styresmaktene vil eller ei.
Foto: Thomas Røst Stenerud
Det er oppsiktsvekkende hvor godt Toje favner om flere av de samfunnsvitenskapelige fagene.
Omstreiferen
Det er nok å gripe til, men Toje har ikke skrevet et samfunnsvitenskapelig arbeid, han har skrevet en reiseskildring. Han baserer boken på samtaler og intervjuer med flere titalls personer rundt i Europa, og man får i hvert kapittel små glimt av enkeltindividers syn på tingenes tilstand. Noen ganger føler man som leser på en distanse til det som blir fortalt, andre ganger er man med på reisen. Boken er velformulert og rik på inntrykk, men den besvarer ikke de vanskelige spørsmålene boken tar for seg. Det er heller ikke hensikten, og man får som leser et insentiv til å fundere omkring spørsmålene på egenhånd. Det er nettopp det som er bokens styrke – den setter de samfunnsvitenskapelige fagene ut i live. Den synliggjør hvordan enkeltindividet påvirkes av politiske prosesser: «Jeg er blant de som mener at de store trendene i et samfunn, den skjebne som vi ikke kan løpe fra, kommer nedenifra,» skriver Toje. Det er et godt utgangspunkt for å treffe mennesker som de er, der de er. Dette forsøker han også å gjøre, men man trenger ikke overutviklede analytiske evner for å oppfatte de konservative verdiene Toje viser til gjennom linjene. Mye blir viet til innvandring og velferdsstaten, hvit flukt og enkeltindividets ansvar over egne liv. Toje assosieres fort med blått.
Samfunnsvitenskapelig «mash–up»
Gjennom boken er det mye å ta innover seg, og innen siste side skulle man tro Toje hadde klart å legge alle fremtidsutsikter i ruin. Hans perspektiv er dog ett av mange, og kun det. Nøkkelen til å få mest mulig ut av boken er å ikke ta alt som blir skrevet for gitt, men ta de små innblikkene med seg når man møter andre synspunkter – også de mer optimistiske. Det er uansett oppsiktsvekkende hvor godt Toje favner om flere av de samfunnsvitenskapelige fagene – fra statsvitenskap til antropologi og sosiologi. Tverrfaglig innsikt ut i fra enkeltmenneskers perspektiver er nødvendig når man blir navlebeskuende ut ifra eget fag. Nettopp derfor er boken god å ha med seg videre for en student på Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Den er tiden verdt, enten man er enig med Tojes samtidsdiagnose eller ei.
