Hellas vakler videre med gjeldsbyrden på ryggen og den såkalte troikaen (IMF, Den europeiske sentralbanken og Europakommisjonen) iler til i frykt for at Hellas ikke skal klare å bære gjelda.
Av Emil Cappelen Bjøru og Mikkel Walbækken
Illustrasjon: Vectorportal flickr.com/creativecommons
En eventuell misligholdelse av den nasjonale Greske gjelda vil ha store konsekvenser for Europas økonomi. Misligholdelse vil si at de av en eller annen grunn bestemmer seg for ikke å betale tilbake det de skylder. Det er flere årsaker til at det kan skje. En mulighet er at Hellas velger å misligholde gjelden fordi de mener at alle de innsparinger og kutt som må foretas for å fortsette å få kriselån blir for tung å bære. Når rentebetalingene på utestående gjeld utgjorde 13 % av utgiftene på statsbudsjettet i 2010 (og sikkert ikke mindre i dag), er byrden stor og det kan da være fristende å kvitte seg med denne gjeldsbyrden, selv om det betyr at de ikke vil få låne penger fra utlandet igjen på mange år. En annen mulighet er at Hellas mener at de vil komme bedre ut av det hvis de forlater eurosamarbeidet. Dersom de skulle gjøre dette, vil gjelden fort bli for dyr å betjene, fordi den nye valutaen (eksempelvis drakmen som de brukte før) mest sannsynlig vil synke i verdi mot euroen. Siden staten skal tjene penger i drakmer, men betale renter og avdrag i euro, vil det antakelig bli en umulig oppgave å betale ned gjelda i et slikt tilfelle. Gjennom hvilke kanaler kan en gresk misligholdelse påvirke resten av Europa, hva kan effekten bli og hva kan påvirke størrelsen på disse virkningene?
Utsiktene for europeisk økonomi
Sannsynligvis kommer gresk misligholdelse til å føre til at utsiktene for den europeiske økonomien forverres ytterligere. Det viktigste spørsmålet for om gresk mislighold vil føre til dette, er om denne hendelsen fører til at finansmarkedet blir negativt innstilt til spansk og italiensk gjeld i større grad enn de er i dag. Kort sagt: Hva blir «spillover-effekten»?
Det vil for det første være viktig hvorvidt Hellas blir sett på som et særtilfelle (historien om hvordan Hellas kom i dette uføret er unik), slik at man ikke endrer oppfatning (i særlig grad) av Italias og Spanias situasjon. For det andre, og tilknyttet forrige resonnement, vil markedets tolkning av uttalelsene til sjefen for Den europeiske sentralbanken (ESB), Mario Draghi, spille en rolle. På en pressekonferanse i juli sa han at “Within our mandate, the ECB is ready to do whatever it takes to preserve the euro. And believe me, it will be enough”. Dersom markedet tolker dette som at man vil gjøre alt man kan for å sørge for at Hellas klarer å betjene gjelda, så kan spillover-effekten av gresk misligholdelse være store. Markedet vil miste tillit til ESB, og rentene på statsgjeld i eurosonen som helhet vil stige. Da vil Spania og Italia måtte låne til et rentenivå statsfinansene deres ikke kommer til å kunne håndtere. Dersom markedet erkjenner dette og ikke lenger har tillit til ESBs løfter etter enda en gresk tragedie, kan det føre til en negativ spiral med høyere og høyere renter. Det er lite trolig at IMF eller noen annen aktør vil kunne støtte Spania eller Italia i et slikt tilfelle, da disse økonomiene er såpass store at støtten ville måtte være mye større enn den Hellas fikk for å kunne være tilstrekkelig. De vil da være avhengige av at ESB klarer å få ned rentene gjennom statsobligasjonskjøp.
Fra asken til ilden før asken er kald
Dersom det blir en gresk misligholdelse av gjelda vil europeiske banker som sitter på greske statsobligasjoner plutselig ha en svekket balanse på grunn av tapene de blir påført. Dersom italiensk og spansk statsgjeld blir sett på som mer problematisk enn før, vil dette forverre problemet ytterligere for bankene i Europa. Dette kan i verste fall føre til en bankkrise minst like omfattende som finanskrisen. Når bankene blir usikre på hverandres kredittverdighet vil de kreve høyere renter eller til og med slutte å låne til hverandre. Denne mangelen på likviditet i bankene kan ha effekt videre inn i økonomien. Bedrifter kan få problemer med å ta opp lån, det blir færre investeringer og BNP faller. Dette kan motvirkes ved at de involverte statene sprøyter penger inn i banksystemet slik man gjorde under finanskrisen. Men denne muligheten har man ikke nødvendigvis i denne runden, for nå er statsgjelda i hele eurosonen mye større enn i 2008. ESB har ikke kapasitet til å gjøre dette i tillegg til å kjøpe italienske og spanske statsobligasjoner hvis de vil lykkes i begge oppdrag (dvs. dempe bankkrisen og få ned rentene på statsobligasjoner).
Hva med oss?
Dersom det blir en bankkrise i Europa vil krisen også nå Norge. I hvilken grad vil avhenge av hvor sterkt eksponert norske banker er overfor de delene av europeisk økonomi som kommer i uføre samt i hvilken grad norske banker er avhengige av kortsiktige lån fra utenlandske banker. Norske eksportører kan slite med å få solgt produktene sine. I de fleste konkurranseutsatte bedrifter er lønnsomheten allerede i dag under press pga. høyt lønnsnivå (delvis pga. høy aktivitet i oljesektoren) i Norge og de dårlige tidene i Europa. Dette er et tema for pengepolitikken. Selv i dag står Norges Bank overfor en vanskelig situasjon, med sterk boligprisvekst og en skjermet sektor generelt som ikke påvirkes av krisen i resten av Europa i motsetning til det konkurranseutsatte næringslivet. Derfor er det to vidt forskjellige rentesatser som passer for disse to delene av norsk økonomi. Eksportsektoren ønsker seg lav rente for å hindre en sterkere krone, men med tanke på at norsk økonomi ellers går godt, burde renta vært høyere enn det eksportsektoren er tjent. Norges Banks prioriteringsdilemma blir enda vanskeligere å løse dersom krisen i eurosonen forverres, litt avhengig av effektene på økonomien utenom eksportsektoren. Dersom de norske bankene ikke får særlige problemer, men eksportsektoren gjør det, vil sentralbanksjef Øystein Olsen klø seg i hodet. Renta må da ligge mellom to ønskede rentesatser som i dag, men muligens med større negative effekter enn dette nå har for konkurranseutsatt sektor.
Politikk
Troikaen vet selvsagt at konsekvensene av gresk mislighold kan bli svært alvorlige. De vil derfor strekke seg langt for å holde Hellas innenfor eurosonen. Dette vet også Hellas, og det gir dem en viss forhandlingsstyrke overfor resten av EU. Slik det ser ut nå, vil dette spillet fortsette og støtten fra troikaen til Hellas vil vedvare, forutsatt ytterligere innstramninger i budsjettene. Hva som er best på lengre sikt er vanskelig å si, men dersom grekerne kollapser under rentekostnadene, er det ikke bare de som sitter med greske gjeldspapirer få svi på pungen.