EUs månelanding

EUs månelanding

Ved utgangen av forrige tiår la Europakommisjonens president, Ursula von der Leyen, frem sitt månelandingsprosjekt. Mange er nå spente på hva dette vil bety for fremtiden, og i Norge virker det som at «det grønne giv» feies under teppet. 

Tekst: Amandine Toso 
Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen  

Den 11. desember i 2019 kunne endelig Ursula von der Leyen, president i Europakommisjonen, presentere sin storslåtte ambisjon om et grønt Europa innen 2050. Klimapakken som omtales som the Green Deal, eller det grønne giv, planlegger å investere én trillion euro de kommende 10 årene til den grønne omveltningen. Om mine beregninger er riktig og man benytter seg av den korte skalaen for store tall, tilsvarer dette mer eller mindre markedsverdien på Statens pensjonsfond utland, også kjent som oljefondet. Er det ikke ironisk at det krever alle våre oppsparte oljepenger å få Europa klimanøytralt?   

Det kommer ikke som noen overraskelse at EU har satt i gang med å planlegge en slik pakke. For selv om omtalen har druknet i Brexit-kaoset, har det store ungdommelige engasjementet den siste tiden ikke vært mulig for politikerne i Brussel å feie til side. Unge europeere som har krevd sitt og alarmerende tall fra utallige klimarapporter som viser at vi er på vei mot en 3,2-gradersøkning, har fått EU til å skru opp tempoet – kanskje også for å bevare sin avtakende demokratiske legitimitet – og dermed anerkjent problemet, og lagt frem en løsning.   

Endre kurs  

Den offisielle posisjonen i EU i dag er å kutte mengden utslipp med 40% fra 1990- nivået innen 2030. Von der Leyen ønsker med the Green Deal å skjerpe dette målet til en 50-55% reduksjon. Omstillingen som må til for å nå disse målene må først og fremst ta tak i EUs energiproduksjon og –forbruk, som står for 75% av all utslipp i EU. Kommisjonen ønsker å lovfeste disse målene innen 2021 og å innføre en obligatorisk innrapportering fra medlemslandene innen 2023 om oppfølgingen, slik at etterlevelsen av avtalen ikke er valgfri. Å kutte i energiforbruket og -produksjonen sies å være den letteste og billigste måten å redusere karbonforurensning på, og er derfor et av de mest sentrale elementene i en fremtidig nullutslippsøkonomi.   

Sirkulærøkonomi  

Situasjonen vi er i nå er et resultat av at mange har utsatt å gjøre endringene som trengs i frykt for at økonomisk vekst ikke var forenelig med reduksjon av utslipp. Likevel viser tall fra EU at mellom 1990 og 2018 ble drivhusgassutslippene redusert med 23%, mens økonomien økte med 61%. Til tross for tallene har også Kommisjonspresidenten uttalt at vår økonomiske modell er uegnet for retningen vi bør gå i, og dette reflekteres i den nye klimapakken.  

Sirkulærøkonomi er det nye «it»-ordet i teknokratiske kretser, og vil også sette sine spor i Europas investeringsbank (EIB) som skal nå rette 25% av alle investeringer til klima- og miljørelaterte tiltak. Mange sier allerede at banken kan omdøpes til Europas klimabank. 

I klimapakken legges det også stor vekt på avfallstiltak, som er et viktig element i sirkulærøkonomien. Dette utgjør om lag 50% av klimapakkens tiltak og allerede i 2015 ble det lagt frem en sirkulærøkonomisk-handlingsplan for 2020, også for EØS-landene. 

Tar seierne på forskudd  

EU pryder seg allerede med å være det første kontinentet som kommer til å bli klimanøytralt innen 2050, og at the Green Deal er en klimapakke både borgere og selskaper vil dra nytte av i den grønne revolusjonen. Men for å kunne nå disse målene må nye investeringer som fokuserer på grønn teknologi, samt utviklingen og implementeringen av bærekraftige løsninger, skje relativt raskt. EU har allerede flere omfattende programmer som tar sikte på å dele ut midler til selskaper og foretak som har dette fokuset, men omveltningen er vanskelig å se for seg når EU senest noen uker inne i tiårsskiftet gikk god for en mega-gasskraftsatsning som står på en liste over prioriterte EU-energiprosjekter, sammen med rekke andre gasskraftprosjekter. 

Tiltaket er svært upopulært i Kina, som vil bli kolossalt påvirket dersom klimatollsatser innføres på kinesiske produkter.

Miljøbevegelsen er naturligvis sjokkert og raser over denne bestemmelsen. Investeringen blir rettferdiggjort med at den er en del av omleggelsen fra kull- til gasskraftverk, som reduserer energiutslipp betraktelig. Sant nok, forbrenning av gass har mindre karbonutslipp enn kullforbrenning. Likevel er det en fossil energikilde, og påvirker dermed også andre drivhusgasser som metanutslipp. Til syvende og sist mener miljøforkjempere at EU gjør for lite og at klimapakken heller er et PR-stunt enn et realistisk rammeverk for å oppnå målene vi har satt oss. 

Konkrete tiltak  

Men hva foreslår egentlig the Green Deal? Blant tiltakene pakken tar for seg er skiftet fra investeringen i vei- og flytransport til fordel for tog og infrastruktur for alternative drivstoffer. Blant annet planlegges en million nye ladestasjoner for elbiler rundt om i Europa. 

Et annet kontroversielt tiltak er innføringen av klimatoller slik at høyutslippsindustrier ikke har mulighet til å flytte produksjonen til utenfor området der klimatiltakene gjelder, for å så eksportere varene tilbake til der tiltakene gjelder uten å straffes for produksjonsutslippene. Om dette virker som en god idé i utgangpunktet, er det en del hinder på veien dit. Blant annet må tollsatsene samsvare med reglementet i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men det største hinderet er kinesiske myndigheter. Tiltaket er svært upopulært i Kina, som vil bli kolossalt påvirket dersom klimatollsatser innføres på kinesiske produkter. EU er Kinas aller største eksportdestinasjon, og Kina er EUs andre største importleverandør. 

Foruten en potensiell handelskrig, er den offisielle posisjonen fra EU-kommisjonen at videre tiltak og mer konkretisering vil skje i løpet av 2020 og 2021. 

En klimapakke for alle?  

Det er også knyttet stor spenning rundt hvor rettferdig klimapakken vil være for de ulike medlemmene i unionen. For å kunne nå målene staket ut i the Green Deal må noen land omstille seg mer enn andre. Dette har klimapakken tatt høyde for ved å opprette the Just Transition-mekanismen. Den sikrer finansiell og praktisk støtte til arbeidere og investeringsprosjekter i sårbare områder som vil gjennomgå en kraftigere omveltning. Just Transition planlegger å investere ytterligere 7,5 milliarder euro, som vil over tid generere 30 milliarder euro i disse utsatte stedene.   

I Norge er man også spent på hva klimapakken vil medføre nå som den har blitt godkjent av både Det europeiske råd og EU-parlamentet. I dag importerer EU 54% av all energien du bruker, og da spesielt olje og gass. I 2018 dekket Norge 31% av EUs gassetterspørsel, og som utgjorde nesten all norsk gasseksport. Norge må dermed være forberedt på en tøff endring dersom EUs klimastrategi når opp til sine mål, som vil ramme norsk økonomi på mange plan; i første rekke mange arbeidsplasser. 

Likevel lar den norske regjeringen vente på seg, blant annet med implementeringen av den sirkulærøkonomiske handlingsplanen fra 2015. Det norske næringslivet virker også noe handlingslammet da sektoren må forholde seg til to sett med regelverk som ikke er på akkord med hverandre: et norsk regelverk for produksjonen i Norge, og et EU-regelverk for eksport av produksjonen. Dette betyr svekket produktivitet, men har også negative konsekvenser for norsk konkurransekraft. 

Norge må […] være forberedt på en tøff endring dersom EUs klimastrategi når opp til sine mål.

Det er i dag lite snakk om klimapakken i norske medier og i offentligheten. Hvilken posisjon Norge har til avtalen, og hva den konkret vil innebære er det ingen som har helt klart for seg, og later dessuten ikke til å være en prioritet. Dette er oppsiktsvekkende. 

Lys i enden av tunellen likevel?  

Dersom man ser bort fra Norge, viser likevel tall fra EU at man allerede er godt på vei mot å nå målene for drivshusgassutslipp og fornybar energi. På den andre siden er etterspørselen etter energi en stor utfordring. Siden 2014 har energikonsumet i EU økt. I Polen og Spania har konsumet økt med henholdsvis 13,7% og 7,8% i 2018, målt mot 2013. Videre var det målt i 2018 at energikonsumet lå 5% over målet for 2020, som ble fastsatt i 2012. 

EU har per i dag ikke tatt høyde for den stadig økende etterspørselen av energi. Man vet at 31% av energikonsum går til transport, 27% til husholdninger, 23% til industri og 15% til service-bransjen. For at 2050-målene skal kunne oppnås må the Green Deal nøye gjennomgå og utvikle løsninger for både energikonsum og -produksjon, spesielt til transport og husholdninger.  

Så langt er det bare selve reduksjonen av drivhusgassutslipp som er lovfestet i EU, og mange mener at flere tiltak må lovfestes slik at avtalen overholdes og at ingen unnslipper kravene. En reduksjon i generelt energikonsum på minst 45% innen 2030 sies å være den aller beste løsningen. Om EU noen gang kan enes om en bindende pakt om energikonsum-reduksjonen, vil det kanskje være organisasjonens største bragd hittil. 

Man onthemoon  

Von der Leyen sa det nok riktig da hun presenterte avtalen som vår tids “man on the moon”-prosjekt. Videre understreket hun, og selve avtalen, at med det politiske initiativet på plass måtte nå resten av samfunnet trå til også – næringslivet, sivilsamfunnet, du og jeg. Da vil kanskje det neste steget være det største og mest utfordrende. Det steget frem til et samfunn der alle bidrar med det de har i kampen mot global oppvarming, så kompromissløst og hardt det enn vil være. 

Leave a reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *