Øivind Bratberg ble tildelt prisen for årets foreleser av Studentparlamentet mai 2013. Foto: Lars Petlund Breiby
Undervisning ved universitetet forutsetter engasjement. Ja, undervisning er engasjement, på en plattform av forskningsbasert kunnskap og med foreleser og studenter i felles stevnemøte med de store spørsmålene. Slik er det hver gang – eller, mer presist, slik bør det være.
Hva som skaper engasjement – ikke bare i form av magiske øyeblikk men som en skinnende rød tråd gjennom et semesterlangt emne – er noe de fleste av oss lurer på. Mye av tiden, faktisk, for en hverdag med løfterike undervisningsopplevelser er en hverdag som er verdt å strebe etter. Åpenbart kan man vanskelig vedta seg frem til godt engasjement gjennom antall forelesninger eller valg av pensumlitteratur. Men det er ofte noen kjennetegn som går igjen der det blomstrer. Tankene gjengitt under er bygget på undervisningserfaring i statsvitenskap på Blindern, et institutt som er velsignet med god undervisning og flotte studenter men som (i likhet med alle undervisningsmiljøer) har forbedringsmuligheter når det gjelder engasjementets vekstvilkår.
Der folk er samlet
Å være ung foreleser på Blindern er en skremmende affære de første anledningene man kastes ut i det. Om seminarledelse er et voldsomt løft for en masterstudent, er forelesningssjangeren hakket verre for en stipendiat. Et helt rom og en hel forsamling til din disposisjon over to ganger femogførti minutter. Det er et drøyt stykke arbeid, men også mye mer enn det; en kilde til uhåndterlig sceneskrekk, frykten for ville digresjoner og tanker som forsvinner inn et stort, svart hull.
Men de to timene er jo også en enestående mulighet – flokken er samlet og arenaen etablert hvor det som finnes av engasjement bør få blomstre. Fungerer det slik? En del av de store bacheloremnene har tilsynelatende store skavanker rent pedagogisk. På statsvitenskap har fraværet av seminarundervisning fått mye kritikk gjennom de siste årene. Hva slags fellesskap lar seg egentlig etablere i en forsamling på tre hundre studenter som møtes ukentlig til forelesning og ikke har verken faglige krav eller andre opplagte møteplasser underveis? Hva er egentlig rammene for å gjøre noe som helst på et slikt kurs utover den ukentlige monologen av en forelesning?
Forelesningssjangeren kan på sitt verste innebære endeløse punktlister fra pensum, uten aktualisering, uten dialog. Men det står ikke skrevet noe sted at det er slik de må være. Heller ikke er det slik i de fleste tilfeller. Tematikken vi behandler i statsvitenskap er sjelden så tørr som enkelte vil ha det til. Hvis glødende fellesskap er et mål med undervisningen, har vi på mange måter en flying start. Å undervise bachelorstudenter om det norske partisystemet, valgordningens merkelige utslag og bruken av folkeavstemninger er en svært takknemlig oppgave. Er man interessert i politikk, er man saktens interessert i disse temaene – især hvis vi tar kjøkkenbordtematikk opp på et høyere nivå i form av systematiske begreper, teorier og kriterier for sammenligning. Den dagen studenten kan plassere Høyres partihistorie i et bredere, sammenlignende perspektiv og forklare sin bestemor hvorfor akkurat dette partiet fremstår som det gjør – organisatorisk og ideologisk – er en lykkelig dag, for studenten og for statsvitenskapen som fag.
Å grave nye kanaler
Får man dyrket frem noe i fellesskap i en kjempeforsamling hvor spørsmål fra salen må begrenses og studentene er en stor, uformelig masse? Dyrkes ikke både kunnskap og engasjement gjennom tette dialoger snarere enn forkynnelse i storsalen? Det er det jo mye sant i, men samtidig bør man merke seg at fraværet av konvensjonelle seminarer ikke er ensbetydende med idétørke og stillstand. Mulighetene for å slå hodene sammen over faglige spørsmål er mange. I flere av emnene på statsvitenskap har Facebookgrupper blitt et svært løfterikt og levende forum. Kommentarer til forelesingen, oppfølging av sentrale poenger, nye problemstillinger som melder seg… som foreleser er det så mange tanker som danser rundt i hodet og som aller helst skulle nå ut i en effektiv kanal til studentene.
Og den kanalen har toveistrafikk; en gedigen haug med spørsmål og aktualisering fra studentene bidrar til å holde forumet oppe som diskusjonsgruppe kurset gjennom. Et lavterskeltilbud, utvilsomt, og svært effektivt er det også. Det én student vil ha svar på, er det alltid andre som også har nytte av, og sammenlignet med epostdialoger med den enkelte har Facebook et langt bredere nedslagsfelt. Og det er en type utveksling som er umiddelbar og som treffer den enkeltes liv før frokost eller etter kveldsmaten, i en grad som frontersidene til sammenligning neppe kan klare.
I innføringsemnet i komparativ politikk der jeg selv underviser har også alternativer til de vanlige oppgaveskrivende seminarene blitt prøvd ut. Det har først og fremst blitt gjort gjennom en slags intensivbehandling to ganger i løpet av semesteret. Rammen har vært en-times seminarer med diskusjon rundt to langsvarsoppgaver av typen man får på eksamen. Her har vært frivillig oppmøte, nokså store seminargrupper og ingen administrative krav. De som har ønsket det har kunnet arbeide videre med oppgavene hjemme (gjerne gjennom kollokvier) for deretter å få besvarelsen vurdert.
Som flertrinnstilbud har det fungert fint. Noen sesam-sesam-løsning er det åpenbart ikke, men et godt eksempel på at mulighetene for faglig utveksling ikke er definert og begrenset av formelle minimumskrav. Her kan vises film og holdes debatter, diskuteres og studeres innenfor en rekke forskjellige rammer. Og det gjøres jo! Er det noe som er virkelig vesentlig for bachelorstudier på Blindern, er det et levende fagmiljø, med masser av aktivitet og ulike supplerende tilbud hvor studentene tas på alvor. Og hvor grunnpilaren er – vel, felles engasjement.
Det muliges kunst
Den britiske sosialdemokraten Roy Jenkins lanserte i sin tid et treffende slagord, for politikken i eget parti så vel som for livet for øvrig. Den riktige strategien, ifølge Jenkins, var å være radikal innenfor rammen av det mulige; å definere hvilken retning man vil gå og så sette av sted, snarere enn å ta frem fluktstolen og spekulere over hvordan idealsituasjonen ville se ut. Slik er det definitivt å undervise ved Universitetet i Oslo. Man kunne ønske seg et mye bedre hode, flere timer i døgnet, studenter som går på hendene klokken åtte på vei inn til lesesal og kollokvier. Og mer konkret og nærliggende: man kunne ønsket seg langt mer undervisningsressurser. Et eksempel ville være storseminarer etter hver forelesning med dyktige masterstudenter som kunne styre diskusjon rundt sentrale pensumtema, bygge bro til bachelorstudentene og få verdifull arbeidserfaring selv.
Men livet byr sjelden på ideelle omstendigheter. Snarere enn å være en kilde til depresjon bør det egge til innsats. Hva er den aktuelle infrastrukturen som kan benyttes, hvor er studentene – og hva slags faglige spørsmål er det man skal samles om? Så snart det er avklart, er det bare å marsjere i den retningen hvor økt læringsinnsats og derigjennom mye moro står oppført på veiskiltet.
Ved neste korsvei får man kanskje en hest og kjerre til disposisjon, året etter en matbillett til vertshuset vi passerer underveis. Men ressursene fra år til år er ikke hovedsaken, det er bevegelsen i flokken som betyr noe. Den bevegelsen står man selv for. Å stå stille er ikke noe alternativ for folk med engasjement.
Av Øivind Bratberg – Postdoktor ved Institutt for statsvitenskap, UiO