Tradisjonelle politikere fører en god politikk, men det er ikke lenger nok. I kampen mot populisme må en også makte å overbevise om ens egne løsninger.
Problemet er ikke velgerne, problemet er politikerne. Velgerne har ikke noe større agenda enn å bedre verden for seg selv og sine kjære, og er lydhøre for hva de kan gjøre for å nå nettopp det målet. De har kanskje mistet jobben, kjenner noen som har mistet jobben, eller de er kanskje redde for å tjene for lite til å brødfø sin egen familie. De er kanskje usikre på sine nye landsmenn, og vet kanskje ikke om sin egen kultur kan blandes med nye innslag.
I USAs valgkamp kalte Hillary Clinton dem en «basket of deplorables», og markerte det kraftige skillet mellom den politiske eliten og folket.
Populistiske løsninger
Det kan være nyttig å se konkret på hva de populistiske løsningene består av, for så å studere selve problemstillingene. Donald Trumps grensemur mot Mexico, for å ta et eksempel, skal bli kvitt en strøm av illegale innvandrere til USA. Dermed vil haugevis av kriminelle bli hindret i å komme inn i landet, og mexicanerne kan heller ikke ta jobbene til amerikanerne.
Bilde 1: Bilde tatt i Dallas, Texas under Trumps valgkamp i 2014. Foto: Jamelle Bouie/Flickr.
En stor andel av de som oppholder seg illegalt i USA kom lovlig med et midlertidig visum, for så å bli værende lenger enn det visumet tillot. Innvandrerbefolkningen begår imidlertid like mye eller mindre kriminalitet enn den generelle befolkningen. Mexicanerne tar ikke jobbene, automatisering tar jobbene.
Poenget med å ramse opp argumentene mot en grensemur er at det ikke er særlig interessant å se på muren som en løsning, nettopp fordi den ikke løser reelle problemer. Det som er mer interessant er å se på de tenkte problemene som ligger bak.
Bakenforliggende problemer
USA, som alle andre land, går gjennom store forandringer. Vi opplever en eksponentiell teknologisk utvikling, en utvikling som også har vært med på å skape en stadig mindre verden. Tariffer blir mer og mer sjeldne, og verdens økonomier blir stadig mer integrert. Barack Obama klarte riktignok å redde bilindustrien, men slike industrier er ikke lenger en stor arbeidsgiver – i hvert fall ikke en attraktiv arbeidsgiver. Enten går jobbene til land med ekstremt lave lønninger, eller så går jobbene til maskiner som gjør en bedre og billigere jobb. «Enkle» yrker som gruvearbeid forsvinner til ingeniører som passer på vindmøller og solcellepaneler. For lavt lønnede og lite utdannete arbeidere er dette klart en skummel utvikling. En må ha sympati for at de opplever en avstand til etablerte politikere.
Når Nigel Farage i Storbritannia lover dem at de skal få tilbake jobbene sine om de hindrer arbeidsinnvandring, og når Donald Trump lover å satse på kull, så er dette tiltak som kan virke appellerende. Men disse løsningene løser jo ingenting. Arbeidsinnvandring er essensielt for land med en aldrende befolkning og kull blir erstattet av andre energikilder. Likevel klarer populistiske politikere å friste med lett forståelige løsninger.
Å vise at man ser velgerne består ikke i annet enn å dra dit de bor og være ydmyk i at de utfordringene velgerne opplever er viktige for dem.
Retorikk
Samtidig er det ikke bare lett forståelige løsninger disse politikerne tilbyr. De har også en evne til å kommunisere løsningene på en effektiv måte. Som Farage har sagt:
“I have invested the best part of my adult political life in helping to try to build up this movement and I am far from perfect but I do think I am able, through the media, to deliver a good, simple, understandable message.”
Farage kan anvende retorikk godt, og han finner talepunkter som kan resonnere blant folket. Dermed får han en kombinasjon av lett forståelige løsninger og muligheten til å overbevise om løsningene som i utgangspunktet ikke krever stor innsikt for å forstå.
Politikerne må ta ansvar
Seriøse og tradisjonelle politikere har et politisk prosjekt de ønsker å gjennomføre og kan derfor ikke fremme kompromisser på løsningene i like stor grad. De kan derimot endre på måten de kommuniserer på.
En bedre kommunikasjon vil bestå av to aspekter: Å vise at man ser velgerne, og på en god måte forklare hva som er det reelle problemet, samt hva deres løsning er.
Bilde 2: Bilde tatt i Dallas, Texas under Trumps valgkamp i 2014. Foto: Jamelle Bouie/Flickr.
Å vise at man ser velgerne består ikke i annet enn å dra dit de bor og være ydmyk i at de utfordringene velgerne opplever for er viktige for dem. Trump gjorde dette da han dro til gruvebyer. Hillary Clinton gjorde ikke dette da hun snakket om «deplorables.» Fremskrittspartiets slagord «for folk flest» kan også ses som et forsøk på vise at man er på folkets side.
Å forklare de reelle problemene og sine egne løsninger krever at man ikke er redd for å nå ut til folk. Man må være ærlig og møte folk på de plattformer man finner dem på. Enten dette er i «town halls» eller Fox News.
Kommunikasjon og konkurranse
Det er dessverre ikke lenger nok for en politiker å ha gode løsninger. Politikere må også evne å kommunisere disse på en god nok måte for å kunne konkurrere, også med populister.