I Bibelens syvende bud heter det: «Du skal ikke stjele». Ved brudd på budet karakteriseres en, i følge Bibelen, som en synder. Så kan en med det automatisk kalle nedlastning, kopiering og plagiering for en synd?
Hva er opphavsrett?
«Hvor mange av dere har stjålet fra Platekompaniet?» Ingen rekker hånden opp i været. «Hvor mange har lastet ned musikk eller film fra Internett?» Samtlige rekker hånden opp i været. Slik startet foreleseren min første forelesning på UiO. Han ønsket med dette å trekke en parallell mellom ulovlig nedlastning og en professors verste mareritt, nemlig plagiering. Eller som ungdomsskolelæreren min ville sagt, «ikke copy-paste fra Wikipedia, please»!
I Norge er opphavsrett sikret gjennom åndsverkloven. Åndsverk regnes som alt vi skaper av produkter som det er en grunnleggende idé bak. Kravene for dette er at det må ha preg av noe originalt og nytt. For en musiker, forfatter eller kunstner kan opphavsretten sees på som en grunnleggende og nødvendig rettighet som gir både en form for kontroll og en inntekt. Likevel er det en kjensgjerning at det i dag er vanskelig å leve av kunsten. Platebransjen har blant annet hatt det tøft de siste årene med platesalg som bare har gått en vei- nedover. Enkelte artister har derfor gjort tiltak, som noen mener er drastiske og andre omtaler som selvsagte og nødvendige for å ‹beskytte opphavsretten› til deres kunst.
Oslo tingrett slår fast at Pirate Bay og seks andre ulovlig nedlastningssider blir blokkert i Norge.
Stjel min kunst og jeg skal saksøke deg!
I år er det 15 år siden Metallicas mye omtalte søksmål mot Napster. For å friske opp hukommelsen var Napster en internettside hvor MP3-filer ble lastet opp og delt, noe som juridisk sett var, og er, ulovlig. Metallicas gitarist Lars Ulrich var en av de som reagerte på dette. Spesielt da bandets soundtrack til Mission: Impossible 2 ble lagt ut på Napster før sangens offisielle utgivelse. Bandet tok handling og dro med seg Napster inn i den amerikanske rettssal, hvor Metallica vant søksmålet. Lars Ulrich kan med dette karakteriseres som en av de første artistene som taler i mot gratis nedlastning av musikk på internett.
Til tross for at Lars Ulrich og Metallica den gangen ble møtt med mye kritikk fra fans som mente bandet bare var pengegriske, kan man påstå at han var med på å bane vei for artister som Taylor Swift som trakk musikken sin fra Spotify i 2014. Hennes begrunnelse var at Spotify undervurderte verdien av hennes kunst. Paradokset her kan sies å være at mange har sluttet å bruke gratis og ulovlig nedlastningstjenester for musikk og film etter at Spotify og tilsvarende tjenester kom på banen. Man kan med dette argumentere for at med tjenesten Spotify tjener artistene mer enn de ville gjort om folk lastet ned musikken ulovlig og gratis fra nett. I samme åndedrag er tjenesten også et argument for opphavsretten, og ikke imot den.
1-0 til Taylor Swift
Etter avskjeden med Spotify, fikk Swift tilbud fra selskapet Apple Music om å strømme musikken sin der. Hun takket nei, ettersom kontrakten presiserte at artistene ikke ville få penger for de tre første månedene musikken var tilgjengelig, da disse månedene var å regne som en prøveperiode. Som reaksjon på den ubetalte prøveperioden publiserte Swift et åpen brev så hele verden kunne se hennes synspunkt av saken. Hvor hun blant annet poengterte;
‹Vi spør ikke dere om gratis iPhones, så vennligst ikke spør oss om musikk uten å betale›.
Brevet fikk enorm publisitet i media, og det endte med at Apple Music sa seg villig til å betale artistene også i prøveperioden. Å egenhendig få et stort korporativt selskap til å forandre mening er en stor seier, og kan sies å være et slags testament til hvor stor gjennomslagskraft, og med det; makt, verdensstjerner som Taylor Swift har ved bruk av sosiale medier og kontakt med tabloidpresse. Likevel var dette ikke en ensidig vinn-situasjon, ettersom Apple Music sikret seg mange andre store artister gjennom oppmerksomheten brevet tiltrakk seg.
Til tross for å fremstå som en hardhauset kriger for opphavsretten, så har Taylor Swift i ettertid blitt beskyldt for å være dobbeltmoralsk da hun nektet fotografer å selge bilder tatt på konserten hennes. Hun prøvde med dette å få opphavsretten på bilder hun ikke selv hadde tatt. Er ikke fotografer kunstnere også?
Ulovlig kvalitetssikring før kjøp
Ved spørsmålet om hvorfor folk laster ned ulovlig er det ett argument som virker å gå igjen; musikk, filmer og bøker er veldig dyrt. Et annet argument er fast food- argumentet; det er enklere å ligge i sofaen eller i sengen å laste ned en film på to minutter enn å gå hele veien til butikken. I tillegg er det mange som argumenterer for en slags ‹prøve policy›. På samme måte som man gjerne prøver en bukse for å være sikker på at den passer før man eventuelt kjøper den, mener mange at man ikke bør kjøpe en plate eller et album før man har hørt sangene og fått konstatert at de stemmer godt overens med egen musikksmak. Hvorvidt det er realistisk at alle som liker sangene på et gitt album, går ut å kjøper noe som de nettopp har lastet ned helt gratis og er fornøyd med, er vel heller usikkert, og kommer nok helt an på enkeltpersonen. På samme måte som at det varierer fra person til person om man benytter seg av ulovlig nedlastning eller ikke, og i hvor stor grad.
Foto: Christopher Dombres/Flickr
Nærmer vi oss stengetid?
‹Oslo tingrett slår fast at Pirate Bay og seks andre ulovlig nedlastningssider blir blokkert i Norge›.
Bare sekunder etter at nyheten ble publisert på norske nettaviser, begynte kommentarene å renne inn. Noen jublet hurra! -til pass for dem som stjeler, andre ropte sensur og mente at Norge kom til å bli Nordens svar på Kina innen kort tid, mens store deler av den eldre generasjonen klødde seg i hårfestet og undret seg over hva alt dette ‹pirat-oppstyret› var for noe. Det eneste som kan sies sikkert, uavhengig av om man er for eller mot dommen, er at det norske rettsvesenet med dette har aktualisert og (nok en gang) tatt et klart standpunkt til at ulovlig nedlastning nettopp er det – ulovlig. Eller har de egentlig det? Et godt eksempel på at ulovlig nedlastning verken er sort eller hvitt, men mer grått, er internettsiden Popcorn Time. Den populære filmtjenesten ble nemlig ikke diskutert i dommen fra Oslo Tingrett sammen med de andre nettsidene som kom til å bli blokkert av norske nettleverandører, til tross for at siden er godt kjent for å ikke bry seg om opphavsrettigheter. Argumentet for at siden ikke er på ‹blokkeringslisten› er at den tar i bruk teknologi som går under termen strømming, noe som teknisk sett ikke er regulert i norsk lovgivning den dag i dag. Dette belyser noe av problematikken og utfordringene ved dagens lovverk, som tydelig er gammeldags og som må oppdateres for å kunne være i stand til å bekjempe ulovlig nedlastning.
Spørsmålet som fremdeles gjenstår å bli besvart, uavhengig av eventuelle gråsoner, er hvorvidt lovlige strømming-tjenester kan beseire det ulovlige opplastningsmarkedet? Om et slikt resultat hadde vært ønskelig eller ei, skal ikke utbroderes her, men det er vanskelig å se for seg at ulovlig nedlastning kommer til å dø ut med det første. For uavhengig av lovlighet, er det alltid noen som ønsker å ta ulovlig nedlastning eller fildeling i bruk og mulighetene for ulovlighetene er store med det tilgjengelige internettet.