Vi reiser mer enn noen gang før, og mange tar ikke lenger til takke med en chartertur til Granka. Denne trenden har ført til at den mørke turismen har fått et kraftig oppsving.
Selv om begrepet for de er fleste er ukjent, har dette fenomenet eksistert mye lenger enn «selfie-sticken». Mørk turisme er reiser til steder som assosieres med død, eller steder der blodige tragedier har funnet sted. Alt fra Colosseum til konsentrasjonsleiren Auschwitz faller inn under denne kategorien, og det er dermed mulig å spore fenomenet langt tilbake i tid. De siste årene har bransjen blitt stadig mer kreative i sine fremgangsmåter, spesielt når det gjelder hva selve reiseopplevelsen skal innebære. Ettersom det ikke finnes etiske retningslinjer for ulike turistattraksjoner, er det i teorien fritt frem for hvordan man velger å framstille historiske hendelser.
Foto: Xavier J.Peg/Flickr
Autentisk eller uetisk?
Et ord mange mørke turistmål bruker til å markedsføre sin virksomhet med er «autentisk». Akkurat hva dette innebærer i praksis varierer derimot fra sted til sted. Enkelte mørke destinasjoner har tatt tanken om ekte opplevelser litt vel langt og havnet i det man kan kalle en etisk gråsone.
Etiske gråsoner er vanskelig å unngå, og veien fra minnested til ren underholdning er dermed kort.
Et av disse stedene er Chu Chi tunellene i Vietnam. Her kan turistene prøveskyte våpenet AK-47 i den berømte Viet Cong geriljaens underjordiske tuneller. Disse tunellene ble brukt da amerikanerne invaderte landet og vitner om en brutal krig hvor tre millioner mennesker mistet livet. Mørk turisme gir oss mulighet til å se konsekvensene av historiske tragedier på nært hold. Utført på en god måte kan det føre til en økt forståelse av menneskets grusomme natur. Om opplevelsen i Chi Chu tunellene innfrir denne visjonen er derimot usikkert. Det finnes imidlertid attraksjoner som har klart å skape en virkelighetsnær opplevelse uten at for mange etiske grenser overskrides. Et eksempel er Apartheid museet i Johannesburg, hvor besøkende får tilfeldig utdelt lapper hvor det enten står svart eller hvit. Hvilken inngang du går gjennom og hva du får oppleve i museet avhenger av hva det står på lappen. Dette skal reflektere den undertrykkende og brutale segregeringen som foregikk under Apartheidregime i Sør-Afrika.
Oppleve nyhetene
Tradisjonelt har mørke reisemål oppstått på steder som tidligere har vært utsatt for en katastrofe eller tragedie. Nye «mørke» turistbyråer tilbyr derimot nå reiser til områder hvor slike hendelser faktisk foregår. Enkelte har tatt konseptet for langt og arrangerer turer til aktive krigssoner. Gjennom reiseselskapet Untamed Borders kan man for eksempel dra på organiserte turer til Somalia og Afghanistan. To land som millioner av mennesker hvert år flykter fra, på grunn av krig og inhumane forhold.
Når tragedier oppstår vender vi oss ikke lenger til presten for svar, men til internett og turisme.
Political Tours er et annet «mørkt» byrå som tilbyr turister opplevelsen av å være der når ting skjer. De tar likevel sterk avstand fra den såkalte krigsturismen og fronter sine reiser som dokumentarer i nåtiden. Byrået tilbyr blant annet reiser til Nord-Korea, Iran og Palestina. Formålet med reisene er at turistene skal få «oppleve» nyhetene, og deres slagord er «beyond the headlines». Hver tur handler om et spesifikt tema, som for eksempel «Libya: After the revolution tour». Ulike eksperter, tidligere journalister og diplomater fungerer som guider og skal gi turistene et innblikk i det som foregår i verden akkurat nå.
Sekulær pilegrimsreise
Den økende populariteten og fascinasjonen over mørke attraksjoner, førte i 2012 til at Universitetet i Lancardshire opprettet et Instituttet for forskning på mørk turisme. Philip Stern, leder for instituttet, mener denne formen for reise gir mennesker en mulighet til å tenke over døden på trygg avstand. Å bli konfrontert med menneskets grusomme natur, kan tvinge oss til og reflektere over vår egen moral. På bakgrunn av dette hevder Sterne at fenomenet kan ses på som en sekulær pilegrimsreise. Selv om samfunnet beveger seg i en stadig mer sekulær retning, har ikke behovet for å finne en mening med livet forsvunnet. Når tragedier oppstår, vender vi oss ikke lenger til presten for svar, men til internett og turisme.
Fra minnested til ren underholdning
Er mørk turisme nødvendig for at vi skal kunne forstå og dermed unngå at historiske tragedier gjentar seg? Eller er det en hensynsløs industri som utnytter tragiske skjebner for å gi eventyrlystne turister underholdning og mange likes på Instagram?
Målet for mørke attraksjoner bør ikke være at turistene farter videre så fort de har postet et bilde på sosiale medier. Målet for alle i denne bransjen bør være å gi de besøkende større innsikt og forståelse av historien bak. Åsteder som vitner om hvor grusom menneskenaturen kan være, skal gjøre oss ukomfortable og få oss til å stille spørsmål. Mørke attraksjoner og reiser bør få turistene til og stoppe opp og reflektere over sitt eget liv, her og nå. Den mørke delen av historien er ikke morsom og burde derfor heller ikke fremstilles som underholdning. Det å formidle kunnskap om en grusom tragedie er ingen lett oppgave og mørk turisme drives, som all annen form for turisme, av penger. Ønsket om å skape profitt er for noen så stort at ofrenes lidelser kommer i bakgrunnen. Krigsturisme og Chu Chi tunellene er eksempler på dette. I disse tilfellene er det ikke selve hendelsen, men turistene og deres emosjonelle opplevelse som først og fremst står i fokus. Attraksjonen bør være turistvennlig, men samtidig autentisk slik at selve historien ikke forsvinner. Etiske gråsoner er vanskelig å unngå, og veien fra minnested til ren underholdning er dermed kort.
Det vil alltid finnes mennesker med uetiske intensjoner, men det finnes også mange som har et oppriktig ønske og som klarer å tilby turister kunnskap om viktige historiske hendelser. Interesse for kunnskap må anses som positivt. Som filosofen George Santayana en gang sa: «Den som glemmer fortiden er dømt til å gjenta den». Det er ingen tvil om at mørk turisme, innenfor akseptable former, gir oss muligheten til å nå målet til Santayana: «Vi må ikke glemme».