Fredsforhandlinger i Colombia

Fredsforhandlinger i Colombia

Den væpnede konflikten i Colombia har påført landet store sosiale og økonomiske lidelser. Nå kan det imidlertid nærme seg en løsning. 8. oktober setter FARC-geriljaen og myndighetene seg ved forhandlingsbordet i Oslo.

Av Ida Hennestad

Fredsmarsj i Colombia. Sivilbefolkningen demonstrerer for å få en slutt på kidnappinger, drap og annen vold utført av FARC-geriljaen.
Foto: Robert Thivierge

I nærmere fem tiår har Colombia vært preget av væpnet konflikt mellom myndigheter og geriljagrupper. Den mest kjente av disse, FARC-geriljaen, er i gang med innledende samtaler til fredsforhandlinger som starter opp i Oslo 8. oktober. Presidenten i Colombia Juan Manuel Santos og majoriteten av colombianerne ønsker en fredelig løsning på konflikten, likevel preges sivilbefolkningen av frykt for en økende eskalering i konflikten dersom fredsforhandlingene skulle bryte sammen.

FARC-geriljaen

Den venstreorienterte og kommunistiske FARC-geriljaen (Colombias revolusjonære væpnede styrker) er den eldste geriljagruppen i Latin-Amerika og ble opprettet i 1964 som en protest mot det eksisterende politiske systemet i Colombia. Dette var et topartisystem med maktfordeling mellom det liberale og det konservative partiet. Systemet førte utelukkende til eksklusjon av resterende partier. Geriljaen kunne i stor grad relateres til kommunistiske partier og bestod i hovedsak av fattige bønder som organiserte seg sammen mot staten og kjempet for jordreformer, sosial rettferdighet og bedre helse, samt utdanningssystemer. I løpet av kort tid mobiliserte gruppen over store deler av landet, og opp gjennom årene har de kontrollert store landområder ved hjelp av væpnet krigføring.

Konflikten

På 80-tallet, som en reaksjon på geriljabevegelsen, oppstod høyreorienterte paramilitære grupper som ønsket å beskytte seg mot geriljaen. Disse utviklet seg videre til å bli en selvstendig aktør i konflikten og har hatt et noe omdiskutert forhold til staten, hvor båndene mellom dem har vært tette, men uoffisielle.  Den paramilitære gruppen demobiliserte i 2003, men var før den tid en aktiv del av konflikten.  Alle parter, paramilitære grupper, regjeringsstyrkene og geriljagruppene har i stor grad bidratt til det blodige og alvorlige omfanget av konflikten. Konflikten har ført med seg dype sår i det latin-amerikanske landet og drap, tortur, trusler, bortføringer og brudd på menneskerettighetene har preget hele den colombianske befolkningen.

I følge Flyktninghjelpen har bortimot fem millioner mennesker, mer enn 10 % av den colombianske befolkningen, blitt drevet på flukt innad i eget land som følge av den brutale konflikten. Majoriteten har flyktet fra landsbygda og bosatt seg i slumområder i de store byene hvor elendigheten og fattigdommen dominerer. Ifølge Comisión de Seguimiento, et sivilt overvåkningssystem i Colombia, lever nærmere 80 prosent av den internt fordrevne befolkningen i ekstrem fattigdom og har ingen eller få muligheter til å skaffe seg jobb eller livsgrunnlag og dermed en vei ut av fattigdommen.

FARC-geriljaen har gått gjennom store endringer internt. Fra å ha et venstreorientert standpunkt rettet mot å bekjempe sosial urettferdighet, har gruppen i stor grad forlatt de ideologiske verdiene de en gang hadde. I dag betegnes FARC-geriljaen som en terrororganisasjon. Den er kjent for å drepe, torturere og bortføre sivile og politiske ledere. Tusenvis av mennesker har gjennom årenes løp blitt drept og holdt i fangenskap. I 2002 ble blant annet den colombianske presidentkandidaten Ingrid Betancourt bortført og holdt fanget i seks og et halvt år før hun ble sluppet løs i 2008. Foruten kidnappinger blir geriljaen beskyldt for å ta del i den omfattende kokain-produksjonen som finner sted i Colombia, noe som i stor grad har vært med på å finansiere FARC-geriljaens krigføring.

Tidligere fredsforhandlinger

For at fredsforhandlingene skal lykkes er det viktig å huske på tidligere dialoger og mislykkede samtaler som har funnet sted mellom myndigheter og geriljaen i landet. I tre tidligere tilfeller har FARC-geriljaen vært involvert i forhandlinger og samtlige har ført til en intensivering av konflikten. Det første forsøket på forhandlinger i 1985 dannet grunnlaget for opprettelsen av FARC-geriljaens politiske parti Unión Patriótica. Partiet fulgte kommunistiske ideologier og hadde over en liten periode stor nasjonal oppslutning i Colombia. Partiet skulle vise seg å ha en betydelig rolle for det uheldige utfallet ved nye forhandlinger sent på 80- og tidlig 90-tallet. Etter systematiske massakreringer av partiets medlemmer, utført av paramilitære grupper, trakk FARC-geriljaen seg ut av fredsforhandlingene.

Siden den gang har det kun vært ett forsøk på en fredelig løsning av konflikten. Knut Andreas Lid, utdannet statsviter og ansatt i Caritas, en internasjonal hjelpeorganisasjon, har skrevet masteroppgave om partipolitisk utvikling i Colombia, og i tillegg forsket på demobiliseringen av de paramilitære gruppene i landet. Han forteller at landet på slutten av 1990-tallet åpnet for nye forhandlinger med FARC-geriljaen, men at også disse fikk en tragisk utgang. Under forhandlingene ble det innført våpenhvile, men dette ble utnyttet til mobilisering hos begge parter, både regjeringsstyrkene og FARC-geriljaen. «Man så en eskalering i konflikten, mens forhandlingene pågikk og situasjonen ble forverret. Noe av bakteppet til at forhandlingene mislyktes var mangel på en klar agenda for hvordan partene skulle gå frem, diskusjonen var bred, og de fikk aldri ned noen løsninger på papiret. De paramilitære styrkene som tidligere hadde massakrert den politiske fløyen Unión Patriótica hadde fremdeles stor tilstedeværelse i det konfliktrammede Colombia og dette førte med seg små muligheter for FARC-geriljaen til å delta politisk».

Svekkelse og nye forhandlinger

Fra 2002 frem til 2010 har FARC-geriljaen blitt betydelig svekket, noe som i stor grad skyldes storoffensiven under Alvaro Uribes to presidentperioder. Uribe benektet eksistensen av konflikten og betegnet FARC-geriljaen som kriminelle bander. Han bekjempet gruppene med militærmakt og målet var å fjerne legitimiteten til geriljaen som en politisk aktør. Lid forteller at FARC-geriljaen i all hovedsak har blitt redusert fra 20 000 til omtrent 8000 soldater den dag i dag.

Enkelte eksperter hevder svekkelsen har ført til at FARC i større grad er interessert i å få til en fredelig løsning på konflikten. Ifølge forhandlingsplanen som tar for seg en slutt på konflikten er det fem punkter på agendaen. Punktene innebærer fokus på rural utvikling, garantier for at FARC kan ta del i det politiske rom, narkotikahandel og ofrenes rettigheter.  Det siste punktet gjelder en slutt på konflikten hvor nedleggelse av våpen og re-integrering av FARC-soldater i det sivile liv inngår.  Dette er alle problematiske og sensitive temaer som kan bli vanskelig å komme til en enighet om. Under kritiske punkter kan det gå feil vei og i verste fall føre til en intensivering av konflikten slik man har sett under tidligere fredsforhandlinger.

Mulige utfall

Knut Andreas Lid betegner seg selv som en forsiktig optimist og setter ord på tre mulige hovedscenarioer; «Vi kan få en fredsavtale som gir grunnlag for mer helhetlig fred i Colombia, men vi kan også få en fredsavtale som ikke fører til fred.  Det er muligheter for at man kan komme til en avtale på toppnivå blant FARC-geriljaen mens organisasjonen i seg selv vil fragmentere og mange av de lokale grupperingene vil fortsette sine illegale aktiviteter for å beskytte egne interesser. Det siste mulige utfallet på konflikten er brudd i forhandlingene».

Lid stiller seg skeptisk til at sivilsamfunnet har blitt ekskludert fra forhandlingsbordet og forteller at en løsning på konflikten innebærer mer enn å fjerne våpnene. «En ting er fredsforhandling med FARC, en annen ting er slutt på konflikten. Dersom en ikke inkluderer sivilsamfunnet kan man komme til en fredsforhandling med FARC, men en får ikke noe fred i Colombia, freden må bygges lokalt. Man behøver en helhetlig tilnærming til konflikten. Sivilsamfunnet er en avgjørende aktør for å få til en nasjonal prosess, mer enn den aktiviteten som skjer på toppnivå».

Presidenten har uttrykt et sterkt ønske om fred i Colombia, men gir også uttrykk for at landet er forberedt på en forlengelse av konflikten. Uttalelsene reflekterer usikkerhet rundt utfallet av fredsforhandlingene, men presidenten gir uttrykk for at grunnlaget til å oppnå fred er til stede i større grad enn tidligere.  Det blir spennende å følge utviklingen når fredsforhandlingene starter i Oslo i oktober. Mye tyder på at Colombia er nærmere en fredelig løsning enn hva de har vært på lenge.

Leave a reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *