Frivilligheten i endring

Frivilligheten i endring
DUGNAD: Dugnad har i flere hundre år vært en viktig form for frivillighet i Norge. Her fra 1960-tallet. Foto: Niels Fredrik Jørgensen

Ordet «dugnad» ble i 2004 kåret til Norges nasjonalord gjennom en uformell avstemning i TV-serien Typisk norsk. Det antyder noe om hvordan denne og andre former for frivillighet lenge har hatt en sentral plass i det norske samfunnet. Frivilligheten stod sterkt i det gamle bondesamfunnet, det tidligere industrisamfunnet og under gjenoppbyggingen etter krigen. I dag er den representert ved mange titusener av frivillige organisasjoner som fremmer ulike særinteresser, både lokalt, regionalt og nasjonalt.

De nordiske landene er kjennetegnet ved en stor tredjesektor, og Norge er i toppsjiktet internasjonalt. I Hopkinsundersøkelsen fra 2009 svarte nærmere halvparten at de hadde drevet med frivillig arbeid. Den største andelen frivillige og flest frivillige arbeidstimer finner man innenfor idrett, kulturliv og fritid.

Nærmiljøaktiviteter har hatt stor tilvekst, mens det har vært en nedgang i politisk og religiøst frivillig arbeid. Samtidig finner man den største andelen av betalt arbeid i sektoren innenfor velferd, så vel som helse og sosial tjenesteyting. Frivilligheten er fortsatt en betydelig størrelse i Norge, men sektoren har endret seg.

Dreiningen har gått fra folkebevegelser og medlemskap i store paraplyorganisasjoner til deltakelse på lokalt plan. Store organisasjoner profesjonaliseres og blir interessenter i relasjon til offentlige myndighet, det private næringsliv og andre organisasjoner i den tredje sektoren.

Enkeltpersoner knyttes i større grad til disse organisasjonene som givere og frivillige, heller enn som aktive medlemmer. I tillegg kommer det løsere og mindre forpliktende engasjementet gjennom internett og sosiale medier. Dette innebærer per definisjon endringer i sivilsamfunnets karakter. Frivillighet er fortsatt et trekk ved det «norske», men ikke på samme måte som tidligere.

Medlemskapet svekket
Medlemskap gir rettigheter og plikter. Om man er medlem i et politisk parti, får man muligheten til å utøve innflytelse på politikkutformingen. Man forplikter seg til partiets standpunkt og til å delta i dets arbeid.

De siste tiårene har det imidlertid vært en markant nedgang i medlemskap i politiske partier, og dette gjelder også for andre medlemskapsbaserte frivillige organisasjoner. Utviklingen er også i retning av støttemedlemskap, heller enn aktivt engasjement. Folk arbeider likevel frivillig, men ikke nødvendigvis i organisasjoner de er medlemmer av. Det ideologiske grunnlaget for sivil organisering er på vei bort, og dermed svekkes også de kollektive identitetene.

Individuell selvrealisering ser i større grad ut til å være kjernen i vår tids frivillighet. Den har en mindre forpliktende og tidkrevende form, hvor engasjementet ikke er mindre langsiktig. Pengegaver har også fått økt betydning, særlig til organisasjoner som driver med helse- og sosialtjenester og internasjonale aktiviteter.

Det er en klar tendens til at medlemskapet svekkes. Å erklære dets død vil være noe prematurt, men det er uttrykk for de endringene som finner sted: Frivilligheten er blitt avpolitisert og individualisert.

Frivillighet på internett
Internett og sosiale medier utgjør en arena for den individualiserte og mindre forpliktende frivilligheten. Gjennom Facebook og Twitter kan man uttrykke sitt engasjement ved å like sider og delta på arrangementer. Et eksempel er den virtuelle mobilisering mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen.

Det ligger imidlertid også en viss distanse i denne formen for frivillig engasjement. Selv om hundrevis eller tusentalls deltar på et arrangement på nett, er det som regel bare et fåtall av disse som deltar ute i den virkelige verden. Et klikk er noe annet enn handling.

Potensialet er uansett åpenbart, og i noen tilfeller har det blitt utnyttet fullt ut. Under rosetogene etter 22. juli deltok over 150 000 bare i Oslo. Facebook var en sentral kilde til informasjon om dette arrangementet. I en undersøkelse utført av Institutt for samfunnsforskning svarte 40 prosent at de først fikk informasjon om demonstrasjonen i dette mediet. Dataene deres viser også at det ved andre demonstrasjoner er Facebook som er hovedkilden til informasjon, etterfulgt av nyhetsmediene og personlig kommunikasjon.

Med tiden kan det være at frivilligheten også får en sterk forankring på internett. En slik forankring kan være komplementær til eller sidestilt det mer konvensjonelle frivillige arbeidet.

Profesjonalisering av den frivillige sektoren

FRIVILLGE: Mange gjør frivillig arbeid i Norge, som her i forbindelse med ski-VM i Oslo i 2011. Foto: Aktiv i Oslo

Med endringene i frivillighet endres også organisasjonene innenfor sektoren. Medlemskontingenten utgjør en stadig mindre andel av organisasjoners inntekter, mens innsamlede midler og gaver får større betydning. I tillegg kommer ulike former for tilskudd fra det offentlige. Norges Røde Kors er et eksempel på en organisasjon med en omfattende og mangfoldig virksomhet både nasjonalt og internasjonalt, hvor medlemskapet har fått en minsket økonomisk rolle.

Samtidig får mange av organisasjonene et mer profesjonelt preg. Byråkratiet og spesialiseringen har også hatt sitt inntog her. På nasjonalt plan er det ansatte på heltid som drifter organisasjonene, heller enn frivillige medlemmer. Det er disse aktørene som setter organisasjonene prioriteringer.

Medlemmenes kanaler for innflytelse er generalforsamlingen eller uformelle fora. Alle andre engasjerer seg simpelthen i initiativene, det være seg leksehjelp eller underskriftskampanjer. Og organisasjonene antar en form av selvstendige aktører som utøver innflytelse i offentligheten.

På lokalt plan er det fortsatt de frivillige som driver frem organisasjonene, men fåtallet engasjerer seg på heltid. Selv i mindre organisasjoner er det en tendens til at man har en eller flere lønnede stillinger. Om denne utviklingen i retning av profesjonalisering vil fortsette, for eksempel med det uforpliktende virtuelle engasjementet, gjenstår imidlertid å se.

Mulige konsekvenser for det demokratiske maktkretsløpet
Habermas er opphavsmannen til det velkjente begrepet om «det demokratiske maktkretsløpet». Dette er en modell for hvordan meninger og saker dannes i en demokratisk kontekst. Sivilsamfunnet varsler samfunnet om problemer og konflikter som den enkelte ikke kan løse alene. De løftes ut i offentligheten og diskuteres, inntil de fanges opp av det politiske systemet. Etter at sakene er behandlet og vedtatt politisk føres de videre til det rettslig-administrative apparatet, det vi kaller forvaltningen, som iverksetter vedtakene.

Endringer i frivilligheten innebærer også endringer for sivilsamfunnet. Det kan ha konsekvenser for det demokratiske maktkretsløpet. Frivilligheten dreier seg om å bidra til sosiale tjenester heller enn ideologi og interesser.

Sammen med en svekkelse i medlemskapsbasert engasjement forsvinner også muligheten til å utøve innflytelse hvilke saker som skal tas opp i offentligheten. De profesjonaliserte organisasjonene får et mye større spillerom til å hevde sine særinteresser uavhengig av det bredere sivilsamfunnet. Det kan være problematisk i den grad disse interessene går på tvers av allmennheten.

De sosiale mediene kan samtidig danne en motvekt til en slik tenkt utvikling. Gjennom mobilisering på Facebook og Twitter får kollektive handlinger en ny form som kan være sidestilt det konvensjonelle organisasjonsarbeidet. Slik sett utgjør de en egen del av sivilsamfunnet. For eksempel kan miljøengasjerte twitrere fra ulike hold samle oppslutning mot oljenæringens arbeid for oljeboring i Loften og Vesterålen. Nettmobiliseringen kan også være av komplementær art, som når nettsamfunnene støtter opp om kampen om asylbarnas rettigheter, anført av interesseorganisasjoner.

Oppslutningen om de frivillige organisasjonenes arbeid er likevel stor, og de kan ses som betydningsfulle representanter for den brede allmenheten. Nye kanaler for meningsytring skaper også nye aspekter ved sivilsamfunnet. Samtidig er det frivillige engasjementet i endring, selv om det fortsatt står sterkt i norsk sammenheng. Det kan ha konsekvenser for sivilsamfunnets karakter i fremtiden.

Videre lesning
Enroljas, Bernad, Steen-Johnsen Kari og Wollebæk, Dag (2012). «Social media and mobilization to offline demonstrations: Transcending participatory divides?». I New Media & Society 0 (0): 1-19
Wollebæk, Dag og Sivesind, Karl Henrik (2010). Fra folkebevegelse til filantropi? Frivillig innsats i Norge 1997-2009. Rapport fra Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

Av Daniel Arnesen

Leave a reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *