Ikke før på 70-tallet så man en ende på det som har blitt regnet som en mørk «flekk» i psykiatriens historie. Inntil da hadde flere tvilsomme metoder blitt brukt for å håndtere og oppbevare pasienter, heller enn å behandle dem.
Tekst: Karl Slartmann
Når man snakker om galskap i bokstavelig forstand, får mange assosiasjoner til psykisk sykdom og mentale institusjoner. Selv om man i dag har mer nyanserte og korrekte begreper på slike tilstander, skal man ikke langt tilbake i tid før de psykisk syke ble sett på som B-varer i samfunnet – en gruppe mennesker man ikke snakket om. Tvilsomme behandlingsmetoder og uverdige forhold på norske psykiatriske sykehus er blitt beskrevet i litteraturen, og ikke minst gjenfortalt av menneskene som befant seg innenfor murene – både ansatte og pasienter, eller burde jeg si innsatte?
Å kutte forbindelser
De fleste vet at lobotomi ble benyttet i Norge, men ikke alle er klar over at den siste operasjonen av denne typen her til lands ble utført på midten av 70-tallet. Det er – hvis man tenker over det – ikke spesielt lenge siden. Det som gjør nettopp denne prosedyren interessant, er dens groteskhet og lite helsefremmende virkning. Mange av dem som fikk operasjonen utført ble i etterkant epileptiske, innesluttet og lite villige til å delta i samtale – ja rett og slett apatiske til det som foregikk rundt dem. Men rolige, det ble de!
Mange av dem som fikk operasjonen utført ble i etterkant epileptiske, innesluttet og lite villige til å delta i samtale – ja rett og slett apatiske til det som foregikk rundt dem. Men rolige, det ble de!
En kjent variant av operasjonen innebar at man satte inn lange, spisse instrumenter i pasientens øyelokk, før man brukte forskjellige typer hammere for å banke veg opp mellom pannelappen og de øvrige delene av hjernen. En annen variant av inngrepet gikk ut på å injisere alkohol mellom de to delene av hjernen. Operasjonen gikk relativt raskt, og ble først og fremst anerkjent som en effektiv metode for å gjøre pasienter som led av psykose lettere å pleie. Faktisk ble teknikken så godt tatt imot, at mannen som i 1935 lanserte prosedyren, professor i nevrologi, Egas Moniz, i 1949 mottok Nobelprisen i medisin. Begrunnelsen var at han hadde bidratt til å løse et pleieproblem i psykiatrien. I ettertid kan man spørre seg om hvilke goder operasjonen førte med seg for dem den ble utført på.
Psykiatrihistorien
Den første lobotomien her til lands ble utført i 1941, ved det som da gikk under navnet Gaustad asyl. Grunnen til at nettopp dette sykehuset er så interessant, til tross for at ulike andre også utførte lobotomier, er at Gaustad og de prinsippene som lå til grunn for å kunne realisere byggingen av sykehuset, var en modell det var ment at andre skulle se opp til. Sykehuset, som har vært i drift siden 1855, var nemlig det aller første statlige sykehus, hvis formål utelukkende var å behandle og kurere psykisk syke. I forkant av byggingen foretok en mann med navn Herman Wedel Major en viktig undersøkelse av de psykisk lidende menneskers kår. Undersøkelsen viste at forholdene var forferdelige, noe som i 1848 resulterte i at det ble vedtatt en lov om «Sindsyges pleie og behandling». Denne loven sier man gjerne at er den første «moderne» sinnssykeloven. Dette igjen, ble en viktig pådriver og forutsetning for at staten skulle bygge Gaustad. Sykehuset ble først og fremst anerkjent for sitt fokus på behandling og rehabilitering, til fordel for oppbevaring av pasienter.
Inngangspartiet til tidligere Gaustad Asyl. Foto: Trygve Borgersen
Før innføringen av sinnssykeloven, hadde ansvaret for pleie av de «gale» i all hovedsak ligget hos familiene. Sinnssykepleiens tidligere historie kunne minne mer om den til fattigpleien, og de gangene det ikke fantes noen familie til å ta vare på de syke, ble systemet med legd og omgangslegd benyttet. Dette betydde at de syke og fattige måtte gå fra gård til gård, og få kost og losji i bytte mot arbeid. Etter at sinnssykeloven ble vedtatt, vokste den underliggende tanken om at de sinnsyke var syke, og dermed kunne kureres. Dette skulle vektlegges i den nye loven, og ansvaret for de alvorlig psykisk syke ble nå lagt hos legene. Med loven fulgte også bestemmelser, som for eksempel krav om sykehusenes beliggenhet, at pasientene skulle kunne settes i arbeid og lignende. Dette var krav som i utgangspunktet måtte oppfylles for at institusjonen skulle få autorisasjon som asyl. Virkeligheten var i midlertid en ganske annen. Med all den kunnskapen vi sitter på i dag, blir de positive aspektene ved sinnssykeloven fjerne. Dette med tanke på at psykiatriens historie på store deler av 1900-tallet, først og fremst huskes på grunn av dårlige forhold og tvilsomme behandlingsmetoder – noe loven skulle være med på å forhindre.
Var det de pasientene vi mente ikke var gode nok for vårt samfunn som var gale?
Mangel på kritiske holdninger
Som nevnt, har forholdene rundt psykiatrien blitt beskrevet på ulike vis – deriblant gjennom litteraturen. Selv har jeg lest Ingvar Ambjørnsens bok «23-salen», som tar for seg forholdene på en bestemt avdeling på Lier sykehus på 70-tallet. Selv om man hadde sett en drastisk nedgang i antall utførte lobotomier allerede på denne tiden, og denne boken ikke handler om lobotomi i første omgang, er det viktig å huske at «galskapen» i pasientbehandlingen ikke ene og alene ligger i denne prosedyren. Ambjørnsen var selv ansatt på Lier, og skildrer uhyggelig den hverdagen som var gjeldende for mange av pasientene. Han skriver om journaler som manglet medisinsk grunnlag, feilmedisinering og uverdig behandling av de syke. I forordene til boken skriver han at selv om han ikke gjør noe skille mellom dikt og virkelighet, så er det i skildringene av sykehuset bare navnene på personene som er oppdiktede. De eneste personene Ambjørnsen så seg nødt til å dikte opp, var pleierne med de kritiske holdningene til sykehuset: «…De fantes dessverre ikke i virkeligheten».
Fra sinnssykeloven ble vedtatt i 1848, og frem til en ny lov om psykisk helsevern kom på bordet i 1961, ble det fokusert mye på utbygging av den psykiske helsetjenesten. Lier og Gaustad er bare to av mange eksempler på denne satsningen.
De eneste personene Ambjørnsen så seg nødt til å dikte opp, var pleierne med de kritiske holdningene til sykehuset: ”…De fantes dessverre ikke i virkeligheten”
Det var som nevnt på 1900-tallet, nærmere bestemt i 1941, at den første lobotomien ble utført her til lands. Frem til 1974, ble over 2500 pasienter lobotomert på ulike norske psykiatriske sykehus – deriblant på Gaustad. Med alle de opplysningene vi sitter på i dag, kan vi jo spørre oss selv om hvem som egentlig var de gale? Og kanskje også hva som gikk galt? Var det de pasientene vi mente ikke var gode nok for vårt samfunn som var gale? Eller var det legene og andre ansatte som stod ansvarlige for de behandlingsmetodene vi i dag anser som galskap?
Eksempel til etterfølgelse?
Gaustad skulle bli sett på som en foregangsmodell for hvordan psykiatrien skulle være. Sykehuset fikk internasjonal oppmerksomhet, og grunnlaget for den statlige tillatelsen av byggingen var i stor grad bygget på Wedels funn om situasjonen i norsk psykiatri. Behandling, rehabilitering og empati for pasientene skulle settes høyt. Så, hvorfor ble groteske metoder som lobotomi og elektrosjokkbehandling benyttet – selv etter et slikt lovvedtak? Det at lobotomi ikke ble tatt i bruk før nesten hundre år etter sinnssykeloven ble vedtatt, understreker kanskje enda tydeligere at loven ikke fungerte like godt i pasientenes favør som først tenkt. Selv ikke etter vedtaket av loven om psykisk helsevern i 1961 – som skulle bygge enda sterkere på prinsipp om behandling og rehabilitering – ble prosedyren helt avviklet. Det kan virke som om lovendringene indikerer en lyst og intensjon til å bedre forholdene hos pasientene. Men hva hjelper dette når operasjonsteknikker og metoder med så lite helsefremmende virkning fortsetter å prege behandlingen?
Foto: Trygve Borgersen
Det skal sies at det ble gjort tiltak for å redusere dødeligheten av inngrepet, som i startfasen var svært høy (omtrent ⅓). Dette gikk blant annet ut på små endringer i hvordan selve inngrepet gikk for seg. Allikevel vet vi at mange lobotomier ble utført uten narkose, og som oftest også under tvang. Som nevnt ble pasientene i ettertid tiltaksløse og usosiale, og det kunne virke som om de helt mistet sin personlige driv. Det som til slutt gjorde at man begynte å gå bort fra lobotomi som «behandling», var inntoget av psykofarmaka, eller medisiner. Slik behandling med medikamenter ble for alvor tatt i bruk på 50-60-tallet, og hadde stor effekt på psykoser og schizofreni – lidelser man tidligere hadde forsøkt å komme til livs med lobotomien.
Et nødvendig onde
Det kan se ut som man i psykiatrien lenge fulgte et «vondt skal vondt fordrive»-prinsipp. Kanskje i troen på at det som ble gjort faktisk var til beste for pasientene. Overlege Ørnulv Ødegård ved Gaustad asyl, gikk så langt som å si at lobotomien var «et nødvendig onde i kampen mot sinnslidelsene». Et onde som det senere har vist seg at kan bekjempes med medisinering. Har det da noen gang vært nødvendig?
Den «mørke flekken» jeg nevnte innledningsvis, var lobotomi som behandlingsform. Denne anser de fleste nå som barbarisk og uaktuell galskap. Allikevel var ikke slutten på dette kapittelet ensbetydende med en endelig reform av psykiatrien, der alle former for groteske behandlingsmetoder ble avskaffet. At vi ikke benytter oss av lobotomi lenger – er ikke fordi det finnes et lovfestet forbud mot det, men fordi man har innsett at medisinering, samtaleterapi og andre verktøy kan fungere mye bedre. Det, i tillegg til at man har innsett hvor groteske mange av behandlingsformene var.
Denne positive endringen i pasientbehandling har utviklet seg over tid. Samfunnsendringer og fremskritt i teknologi (som utviklingen av medisiner) er blant faktorene som har spilt inn i dette skiftet av fokus. Spesielt kan opptrappingsplanen for psykisk helse trekkes frem. Politikere erkjente på 90-tallet en rekke mangler ved alle leddene i behandlingstilbudet til de psykisk lidende. Resultatet ble derfor en opptrappingsplan som skulle gjelde fra 1998 til 2008, og som bygget på Stortingsmelding 25, Åpenhet og helhet. Denne tok sikte på å gjøre psykiatrien mer tilgjengelig for alle. Flere lovverk står sentralt i reformen, slik som «Lov om psykisk helsevern», som blant annet regulerer tvangsvedtak, og «Lov om pasienters rettigheter», som verner om pasienter og pårørendes rettigheter. Evnen til å mestre eget liv, samt økt informasjon om psykisk helse for alle var sentrale punkter.
Økt kontroll
Vi har altså sett det mange vil kalle en langsom utvikling til det bedre innenfor den psykiske helsetjenesten. Da med tanke på anvendte behandlingsmetoder. I dag prioriteres tidlig intervensjon, behandling og forebygging på forskjellige nivåer, heller enn oppbevaring og tiltak som er til for å holde de man før ville kalt «gale» i tøylene. Norge benytter ikke lenger lobotomi, men i visse tilfeller fortsatt elektrosjokkbehandling. Dette er i midlertid kun i de tilfellene der all annen behandling har gitt lite eller ingen effekt, og til forskjell fra tidligere, blir det gitt en stabil og trygg mengde strøm, mens pasienten er i narkose. I enkelte land, dersom ingen andre behandlingsmåter gir resultater, kan små, såkalte «psyko-kirurgiske» inngrep benyttes. Selvfølgelig på en mye mer forsvarlig måte, og som nevnt ikke i Norge. Uavhengig av hvorvidt et land forbyr bruk av slike behandlingsmetoder, er et viktig aspekt på dette området at det i større grad enn før finnes måter å utøve kontroll over beslutninger rundt og gjennomføring av slik type behandling. Vi har gått fra tanken om behandlingsmessig gevinst, til en ide om at de psykisk lidende er syke mennesker som skal bli friske.
Noe annet ville i dag vært galskap.
[toggle title=”FAKTABOKS” load=”show”]Lobotomi (fra gresk λοβός) betyr å operere i en lapp.
Inngrepet slik vi kjenner det, ble introdusert av Egas Moniz i 1935.
En type hjerneoperasjon der man kutter forbindelsen mellom den fremre pannelappen og mellomhjernen.
Hensikten var å behandle psykoser og andre alvorlige sinnslidelser.[/toggle]