Graffiti, veggmalerier, stensiler. Alle er kunstformer som går under paraplybetegnelsen gatekunst. Og alle er å finne i Oslo.
Oslo. Byen som har så mangt å by på at man lett finner seg i en situasjon der man ikke utretter noe som helst. Byen som er kjent for å ha vakker, fri natur en t-banetur unna. Byen som gir deg yrende kulturliv så lenge du får adgang til fete utesteder og gamle fabrikklokaler. Men si meg, har du noen gang vandret langs byens tettbebygde gater og bortgjemte smug? Nei? Gjør det da vel. Jeg tok meg en spasertur en søndag formiddag og oppdaget fort en by, fargerik og vakker, utsmykket med kunstverk i det offentlige rom. Kunst som skaper et levende og inkluderende bybilde.
Foto: Therese Dolva
1980-tallet var revolusjonerende for gatekunst som uttrykksform. New York opplevde en eksplosjon av nye kulturuttrykk og urban kreativitet. T-banevogner og bygninger ble brukt som lerret for å uttrykke de gruppers samfunnskommentarer som ikke ble hørt av politiske aktører. Slik skulle kunsten bli et talerør for alle og en hver, nettopp fordi kunsten i det offentlige rom gjorde deltakelse til samfunnsdebatt tilgjengelig for alle borgere.
Felles for gatekunst er formålet om å skape direkte dialog med bymiljøet. Jean-Michel Basquiat utmerket seg som en pioneer innen gatekunst, og preget New Yorks gatekunstbevegelse. Hans verker illustrerer hvordan gatekunst i stor grad forsøker å motargumentere samfunnets normer, der han var særlig opptatt av å rette søkelyset mot maktstrukturer i samfunnet og hvordan dette skapte sosiale klasseskiller. Basquiat la grunnlaget for moderne gatekunst. For graffitikunsten har TAKI 183 hatt enorm innflytelse helt siden navnet var å finne sprayet rundt om i New Yorks gater på 60- og 70-tallet. Men kunstformen har også vært brukt som uttrykksform tidligere.
Foto: Therese Dolva
Mennesket har vist seg gjennom historien tilbøyelig til å protestere mot det politiske systemet, ikke bare i aktive demonstrasjoner, men også gjennom populistisk, samfunnskritisk protest. Et eksempel på dette kan trekkes tilbake til andre verdenskrig, da Kilroy was here ble et fenomen. Soldater under krigen tegnet opp slagordet på vegger der de befant seg for å markere til andre soldater at de hadde vært der. I Norge utførte også motstandsbevegelser ulike typer form for gatekunst. De tidligste uttrykk for graffitikunst finner man allerede tilbake på 1920-tallet i New York, selv da ble biler, t-baner og bygninger fargelagt av urbane subkulturer som ønsket å endre den sosiopolitiske samfunnsstrukturen. I Europa har særlig Berlin utpekt seg som ledende innen gatekunstkulturen. Den tyske hovedstaden har blant annet forvandlet den lengste gjenværende delen av Berlinermuren til et 1,3 kilometer langt betonglerret.
«T-banevogner og bygninger ble brukt som lerret for å uttrykke de gruppers samfunnskommentarer som ikke ble hørt av politiske aktører.»
Foto: Therese Dolva
Men nok om utlandet, la oss rette blikket tilbake til Oslo. Byen har et rigid forbud mot gatekunst, og har kun oppført fem lovlige graffitivegger. På min vandring gjennom Oslos bydeler finner jeg likevel en raus mengde malte vegger å ta bilde av. Både Sagene og Grünerløkka er fremtredende innen gatekunst. Husveggene ved Blå og langs Akerselva er notorisk fargelagt av urbane uttrykk. I området ligger også Strykejernet Kunstskole, Brenneriveien og Ingens Gate fungerer som dens atelier.
Foto: Therese Dolva
I bydel Gamle Oslo popper det opp graffiti, stickers og veggmalerier rundt et hvert gatehjørne. På Tøyen, nærmere Enerhaugen, finnes det fire store veggmalerier, hvert fall som undertegnede kjenner til. Men med et bredt engasjement og iver etter å «løfte» Tøyen blant beboere i nærmiljøet, skal man ikke se bort i fra at området prydes av flere kunstverk. Borettslag har vært initiativrike og viktig bidragsytere for å få på plass flere av veggmaleriene, og mener selv det gir et positivt uttrykk av Tøyen. Usbl’s miljø- og utviklingsfond, samt foreningen for urban samtidskunst har også bidratt aktivt til å ferdigstille veggmalerier på Tøyen. Miljø- og utviklingsfondet gir støtte til alle boligselskap og andre boligrelaterte selskaper forvaltet av Usbl, og som planlegger miljøfremmende tiltak. Foreningen for urban samtidskunst arbeider aktivt for å gjøre flere vegger i Oslo tilgjengelig for kunstnere, samtidig som å øke bevisstheten rundt kunst i byrommet. Foreningen har egen facebookside der man kan få fortløpende oppdateringer på nye kunstverk, dog det anbefales å betrakte dem selv med det blotte øyet.
Foto: Therese Dolva
Bortglemt i 80-tallsklisjeen om Snowjoggers, skulderputer og BALL-genser finner man hiphopkulturens inntog i Norge. For mens noen ungdommer danset stille til George Michaels Careless Whisper, befant andre seg i norske kinosaler oppslukt av filmen Beat Street. Filmen tok for seg hiphopkulturen i New York på 1980-tallet. Ungdom ble raskt inspirert, og i urbane, kreative miljøer fostret den norske gatekunstens renessanse. Det vanker fortsatt negative oppfatninger om kunst i det offentlige rom blant folk, etter min spasertur rundt om i byen syns jeg det er nedslående. For om ikke Oslo var vakker nok fra før, setter i alle fall gatekunst kronen på verket.
