Gir du rom?

Gir du rom?
Overlevelse: Gjennom tid og rom har romfolket bevart deres evne til å overleve, mener forsvarsadvokaten Alain Behr. Foto: Biso/Wikimedia Commons
Overlevelse: Gjennom tid og rom har romfolket bevart deres evne til å overleve, mener forsvarsadvokaten Alain Behr. Foto: Biso/Wikimedia Commons

Heldigvis har ikke de fleste nordmenn et personlig forhold til aktivitetene på gateplan. Vi passerer forbi, stenger ut mylderet med øreproppene og glemmer. Heldigvis slipper vi å tigge etter penger, sove på kald asfalt eller mangle skoleutstyr slik at våre søsken kan begynne på skole. Vi vet vi er heldige.

Gatene er passasjer som leder oss til ulike destinasjoner; fra rom til rom. Vi venter på bussen, hører på musikk, tenker over timeplanen og hva vi skal ha til middag. Livet for dem som lever på gateplan er uforutsigbart og ustabilt. De fleste nordmenn har ingen forståelse for hvordan det er å leve på gata; å leve av andres brødsmuler. Heldigvis.

Mange av oss går de samme veiene til daglig. Vi er så vandt til det vi ser at vi har lukket øynene. Det vi ser på gateplan tar vi for gitt; vi stiller oss likegyldige. Ofte foretrekker vi å sjekke Facebook-feeden på iPhonen fremfor å smile til sidemannen. Ofte velger vi bort å lytte og observere.

Vi gjemmer blikket i skjermen. Vi passer ikke på hverandre. Vi snakker ikke med dem vi ikke kjenner når de kan trenge vår hjelp. Hva er i det hele tatt vår rolle som byborgere? Har vi tatt på oss den rollen?

Politisk konsensus tar tid og desto mer gjør politiske implementeringer. Hvorvidt vi skal tilrettelegge for romfolket og andre minoriteter i det norske samfunn er et komplekst og svært omstridt spørsmål. Jeg har heller ingen klare svar. Men jeg har noen tanker om hva jeg, du, og vi som byborgere kan gjøre for å skape en mer humanistisk holdning til romfolket oss i mellom, og i offentlig debatt.

 

Et nytt møte

Hilde Kirkebøen er leder for prosjektet «Rom for fattige tilreisende» under Kirkens Bymisjon. Utenfor Bymisjonssenteret i Herslebsgate på Tøyen står en gjeng unge romkvinner på min alder. De deltar i et av kursene til Kirkens Bymisjon.  Kirkebøen har snakket med et flertall romfolk og spurt om hvilke tiltak de ønsker seg i Oslo. Sykurs var et populært svar, og Bymisjonen har tilrettelagt for dette. Jentene ler og snakker seg i mellom, de åpner døren for meg i det jeg går inn.

Kirkebøen har jobbet i felt med romfolket, både i Norge og Romania. Hun har hatt samtaler med flere romfolk i følge med tolk og har vært i dialog med dem på gata, der de bor, og på kursene.

«Fellesårsaken til at  romfolk kommer til å Norge er for å overleve.»  Før den Europeiske finanskrisen jobbet mange med jordbruk; på fruktplantasjer i Spania og Portugal. Problemet ligger i at de kommer sist i jobbkøen. Etter finanskrisen har det vært vanskeligere å finne jobb. Som følge av jobbmangel, har noen av de reist til land som Norge, der de kan tigge penger for å sende hjem til familien. Ved å tigge kan de tjene fra 50-200 kroner dagen.

– De kommer til Norge for å få smuler av vårt brød. Om dagen tigger de, om kvelden samler de flasker og leter i containere, sier Kirkebøen.

Kirkebøen forteller meg at de fleste Romfolk som kommer til Norge er fattige mennesker som lever under minimale kår. En etnisk minoritet med lite makt som ikke har et land eller ressurser å kjempe for. En gruppe som vekker mye forakt. Kanskje fordi de tigger, lever på gata og er ubeskyttet, har diskrimineringen blitt legitimert.

 

Fortellinger og myter

Den ungarske antropologen Livia Jaroka, skriver i New York Times at det dreier seg like mye om integrasjon av disse menneskene i det vestlige samfunnet, som å overkomme gammeldagse stereotypier. I tillegg må det investeres i utdanning, flere jobber og helsetiltak.

Røde Kors og Kirkens Bymisjons la fram en rapport i oktober 2013. Rapporten formidler statistikk og erfaringer fra deres overnattingstilbud for fattige tilreisende EØS-borgere. De formidler at det har vært myter i media om romfolk som bråkete og forsøplende. Andre myter er grunnlagt i at de er kriminelle, late og ikke gidder å finne seg jobb.

Jeg mener ikke å fornekte at det finnes enkelte som gir grunnlag for disse mytene, men oppførselen til enkelte er ikke representativ for alle. De fleste romfolk som kommer til Norge er født i fattigdom og vokser opp i fattige kår – de sitter fast i en fattigdomssyklus. Parallelt, fører de overnevnte mytene, i media og i private og offentlige dialoger, til en evig syklus av diskriminering som bidrar til at romfolkets rykte blir farget med stigma. Et like stort problem som å sitte fast i en fattigdomssyklus, er å være født som offer i en diskriminerende diskurs. Fattigdomssyklusen skaper mønster som er vanskelig å bryte; mytene skaper en stigma som er vanskelig å kvitte seg med.

I rapporten til Røde Kors og Kirkens Bymisjon sitt overnattingstilbud ble myten om romfolk som trøbbelskapende og forsøplende motbevist. I prosjektrapporten står: «Det har vært ytterst få episoder med uroligheter/ordensforstyrrelser og de aller fleste gjester har kun vist veldig stor takknemlighet for tilbudet».

Etter å ha arrangert sykursene under Kirkens Bymisjon, samsvarer heller ikke Kirkebøens erfaringer med fortellingene vi blir presentert i media: «Myter om at de ikke vil jobbe, lære, er umotiverte og ikke vil gå på skole, er helt motsatt av min erfaring. Syersken og designerer Mari Melliot, som holdt kursene, sier hun ikke har erfart folk som har vært så arbeidsomme, flittige og flinke til å lære så fort.»

 

Moralsk panikk

På kommentarfeltet til en artikkel i Aftenpostens Osloby, med overskrift «Forbereder seg på storinnrykk av romfolk», kommer misfornøyde med utrykk som «hvorfor skal rom-folket komme hit?», «Romfolket plager folk på t-banen med tiggerkoppen helt opp i ansiktet uten at du har mulighet for å komme deg unna», «Er det noen som har tenkt å rydde opp i det her?», «himmel og hav hvor mye mas skal en vanlig forbruker/borger som meg måtte tåle?» Kommentarskribentene oppfatter romfolk i Norge som en ordensforstyrrelse.

De negative utsagnene jeg har lest i kommentarfelt og de ovennevnte mytene i media er typiske konsekvenser av moralsk panikk. Sosiologene Goode og Ben-Yehuda teoretiserer moralsk panikk fra et sosiologisk og konstruktivistisk synspunkt: når en fremmed folkegruppe introduseres i samfunnet som truer den sosiale orden oppstår det en bekymring om at disse «folkedjevlene» er farlige for samfunnet. Gruppen blir utsatt for stereotypier som forsterker distansen mellom dem og kjernekulturen. Det foreslås tiltak som er ute-av-proporsjon i forhold til faktiske skadevirkninger. Eksempler på slike tiltak kan være å stenge dem ute, ikke gi dem nødhjelp eller stenge grensenene.

 

Hvor ligger problemet?

Problemet ligger ikke bare i at det finnes tiggende mennesker som legger tiggekoppen framfor nesa

mens man venter på bussen midt på natten etter en helgefest. Det ligger ikke bare i det faktum at det tigges penger; at de i dele tatt må leve på gata og under broer; at de ikke har råd til betale for skolesaker som hindrer barna å gå på skolen. Problemet er ikke bare fattigdommen.

Et grunnleggende problem ligger i våre holdninger til disse menneskene. Våre holdninger bidrar til spredningen av myter. Myter som bidrar til at fortellingene om disse menneskene -i media og i personlige og offentlige dialoger- får et negativt søkelys på seg. Noe som hindrer romfolk videre

i å delta i samfunnet, skaffe seg jobber, eller i det hele tatt bli sett på som enkeltindivider.

 

Ordne opp i hva?

Med grunnlag i terminologien til moralsk-panikk teori, utrykker de moralske entrepenørene– individene som ønsker å overholde normene og den sosiale orden – at politikere «må ordne opp i hovedstaden». Handlingsansvaret forflyttes til myndighetene. Men er lovforbud og utestenging den mest effektive måten å «ordne opp i hovedstaden» på? Kanskje vi kan prøve å ordne opp i noe av det selv.

Christian Delcea uttaler seg i Bergens Tidene om hvordan romfolket blir mottatt i Romania: «Vi har kampanjer for integrering, kampanjer for språket og kulturen, men ingen kampanjer for å få folk til å stoppe å le når de ser en pukkel-rygget sigøyner i gatene.»

Jeg vil spørre kommentarskribentene og andre likesinnede om dere noen gang har prøvd å snakke med en romperson? Har dere prøvd å lytte til deres historie? Har dere gjort en innsats for å utforske deres perspektiver? Kanskje vi kan starte med å ordne opp i vår forståelse av den komplekse sannheten. En sannhet bestående av mange ulike fortellinger. Ikke bare politiets og enkelte media sine fortellinger som bidrar til å fremheve den moralske panikken mot romfolket. Fortellingene til romfolket selv, aktører som jobber tett sammen med dem, antropologer, Antirasistisk senter, Røde Kors og Kirkens Bymisjon bør også lyttes til.

 

Å møte enkeltindividet

Mytene i media skapes av distansen mellom romfolket og de som kritiserer deres tilstedeværelse i Norge. Hilde Kirkebøen tror på de direkte møtene med personene. Det bidrar til å se hvert enkeltindivid og ikke den kategoriseringen som blir presentert i media. Å møte hvert menneske med respekt; å forstå deres erfaringer og utgangspunkt. På lik linje utrykker Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk senter:

– Hvis man tar seg tid til å snakke med folk, lytte til folk, er det ikke rom igjen for hat, kun for empati.

Ved å diskriminere, ser vi bort i fra deres perspektiver og historier. På et vis er det paradoksalt at deres fortellinger ikke er i søkelyset med tanke på romfolkets musikalske og historieformidlende kulturarv. For å legge til rette for historieformidlingen må vi legge fordommene til side og ønske å lytte.

Alternative fortellinger er ikke alltid lette å finne. Spesielt med tanke på at mediene filtrerer etter ønske. Du kan begynne med å observere og lytte ordentlig. Vi har muligheter til utdanning og kan lese all mulig informasjon på nettet. Derfor har vi ingen unnskyldning for å spre myter basert på  mediesynsing og enkelte erfaringer. Hvert menneske har en historie de ønsker å fortelle. Jeg håper det gis rom for flere.

 

Av Kristina Klakegg

Leave a reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *