Gjennombrudd fra sammenbrudd

Gjennombrudd fra sammenbrudd
donaufestival Krems 2013: Omar Souleyman (4.5.2013) Foto: http://eSeL.at
Omar Souleyman i kjent stil på scenen under Donaufestivalen 2013
Bilde: Lorenz Seidler/Flickr, Creative Commons,

Status i Syria anno 2014: En opprivende borgerkrig har lagt landet i ruiner. Organisasjonen Syrian Observatory for Human Rights anslår at minst 130 000 er døde siden konfliktens utbrudd i mars 2011. I Tyrkia lever den syriske artisten Omar Souleyman i eksil som følge av konflikten og paradoksalt nok ser 2014 ut til å bringe hans gjennombrudd internasjonalt. Souleyman var en av de første som ble booket til sommerens Øyafestival i Tøyenparken. Utover Øyafestivalen står han på plakaten for et knippe andre internasjonale festivaler, listen blir trolig mer utfyllende i månedene som kommer.

Fra bryllup til festival

De fleste vestlige musikere som blir kjent internasjonalt gjør det i ung alder, Omar Souleyman derimot er langt fra ung. Den 48 år gamle nibarnsfaren har lang fartstid som bryllupsmusiker i Syria. I motsetning til i vesten, er bryllupsmusikere i Syria artister med forholdvis høy status. I bryllupene eksperimenterer Souleyman med tradisjonell musikk i moderne drakt. Utstyrt med en mikrofon og sin faste makker Rizan Sa’id på tangenter, blander Souleyman elementer fra musikkstiler med opphav i Midt-Østen med elektroniske instrumenter. Syrisk dabke blandes med irakisk choubi, arabisk mawal-vokal på toppen av noen Korg-synther. Resultatet er noe vestlige musikkscener aldri har hørt.

I syriske bryllup er det vanlig at brudeparet får en kopi av konserten som gave. Det anslås at det sirkulerer over 500 ulike opptak på Midtøstens gateplatemarkeder, av ymse kvalitet, der Souleyman opptrer. I 2006 fikk Souleyman en distribusjonsavtale med et vestlig plateselskap, Sublime Frequencies, og studioopptak ble normen for plateutgivelser. Souleymans nyeste skive fra 2013 er «Wenu Wenu», utgitt på Ribbon Records og produsert av ingen ringere enn Kieran Hebden, også kjent under artistnavnet Four Tet.

Lakmustesten

Under Pitchfork Music Festival Paris i november 2013 opptrådte Souleyman for 5 000 festivalgjengere. Nettstedet Pitchfork er kjent for å oppdage band og gjøre dem kjente for sine mange lesere. Festivalen er på samme måte tidlig ute med å slippe ny musikk, med en blanding av forholdvis ukjente, og mer etablerte artister. Mount Kimbie, Blood Orange, Darkside, Todd Terje og Danny Brown spilte på samme scener som Hot Chip, The Knife, Disclosure. Også denne nibarnsfaren fra Syria da.

Før de fleste artistenes opptredener foregikk det en intens rigging, noe som ikke var tilfellet før Souleyman skulle på. Der Disclosure hadde lysshow, prosjektorer, en mengde ulike instrumenter og en stor rigg på scenen, kom Souleymans synthtraktør Rizan Sa’id ut til den ensomme Korg-synth-riggen. To synther i ulik høyde på samme stativ var alt som sto på scenen. Like etter følger Souleyman selv, tilsynelatende uanfektet av at det er kveld i et regntungt november-Paris; ikledd hodeplagget keffiyeh, kjortelen thawb og solbriller ser det ut som han kommer direkte fra en bryllupsopptreden i varmere strøk. Med karakteristiske håndbevegelser oppildner han publikum. Publikum klapper med. Souleyman setter i gang sin særegne blanding av arabisk lyrikkteknikk til strømmen av elektroniske dabke-rytmer ispedd andre tradisjonelle elementer fra Midtøsten-regionen. Det bryter ut spontantdansegulv i folkemengden. Få om noen skjønner et kvekk av tekstene, men rytmene, stemningen og følelsene er smittsomme til de grader. Mellom sangene ropes det «Omar, Omar, Omar». Publikum er solgt. Det er sjelden publikum i vestlige arenaer er særlig dansevillige før alkoholens smørende effekt gir seg inn i de sene nattetimer. Souleyman spilte klokken 21, men til Souleyman er det vanskelig å stå stille.

Minimalistiske fordeler

Omar Souleymans opptreden står igjen som et eksempel for hvor lite ekstraelementer og teknisk fiksfakseri som trengs rundt musikken dersom man har et originalt uttrykk. Kontrasten mellom Disclosure og Souleyman kunne ikke vært større. Disclosures rigg var enorm, Souleymans så liten som det går an uten at det benyttes playback. Likevel ser det ut til at Souleymans spillesett var mer eller mindre spontant, noe Disclosures overhodet ikke var. Souleyman og synthtraktør Sa’id snakker sammen flere ganger mellom sangene, som om de ikke har planlagt hvilken låt de skal spille, eller hvordan de skal spille den. Den minimalistiske tekniske riggingen åpner for spontan eksperimentering som store tekniske rigger ikke gjør. Disclosures videoskjermer låser sangene deres til å spilles i akkurat den og den rekkefølgen med de og de playback-elementene for at det skal matche det som skjer på skjermen. Souleymans oppsett derimot låser absolutt ingenting, for alt publikum vet kan Sa’id og Souleyman lage en ny sang der og da på scenen dersom de føler for det. De holder seg til samme oppsett som de har gjort som bryllupssangere i 20 år, to synther og en mikrofon.

Tyrkia–>Tøyenparken–>?

Det særegne minimalistiske oppsettet og Souleymans kuriøse utseende og væremåte har truffet en nerve i noe som mangler i livefremtredener i mye elektronisk musikk; lekenhet. Souleyman gjør intet poeng at han har flyttet seg fra syriske bryllup til verdens festivalscener for tusenvis av mennesker. Et beskjedent «Thank You» er eneste engelskspråklige ytring han gir fra scenen. Han inviterer deg inn i den musikalske verdenen tilhørende syriske bryllup. I sommer skal Souleymans syriske rytmer ljome ut i Tøyenparken under Øyafestivalen. Utfra opptredenen på Pitchfork Music Festival Paris kan man forvente seg et utrykk milelangt fra det som vanligvis fyller indierockhjerter med glede. Et utrykk som viser hvor enkelt og effektfullt det kan gjøres, uten tre tonn med omreisende rigg som skal opp og ned til hver festival. En konsert man bør få med seg uavhengig om man liker utrykket på plate eller ei. Det er live denne musikken blir til og gjør seg best, det er live den bør oppleves.

Hvilket land Souleyman returnerer til etter sommerens turne og internasjonale gjennombrudd er usikkert. Syria er i skrivende stund et land i ruiner, og selv om en fredsavtale skulle komme på plass innen kort tid er det lite å returnere til. Vi får håpe at Souleyman finner inspirasjon til å fortsette sin sjangeroverskridende eksperimentering, trass at de eneste syriske bryllupene han spiller i finner sted i diaspora.

Av: Martin Arstad Isungset

Leave a reply