Forfatter: Tori Kongsvold
Døra i gangen utenfor gjesterommet mitt blir åpnet med et lite dunk. Julie hysjer og sier:
– Bare vent litt no, lillegutt.
Babyen hviner med lys stemme, og gir fra seg svake gråtelyder. Et par lyse hvin til, og de går inn på badet. Det romsteres litt, og etter kort tid er de på vei ut igjen. Resten av natten forblir stille.
Neste morgen våkner jeg svett og kald, og forstår at jeg må ha glemt å lukke vinduet før jeg sovnet.
Fra stua høres tv-en. Markus banker på døra og sier at dagen går fra meg. Han banker hardt, og sier
jeg ikke kan forvente å komme på besøk for så å ligge å sove hele dagen. Før jeg rekker å komme
meg inn på badet, får Julie øye på meg i døråpningen til stua. Lille Marius ser meg også.
Morgengrettenheten i meg orker ikke å sosialisere. Motvillig styrer jeg inn på stua med utstrakte
armer og et varmt smil på lur:
– Hei, lille morgenfugl, er du oppe alt? Gutten strekker seg mot meg, og jeg mildner.
Markus går fort forbi bak meg og roper:
– God morgen!
Jeg kjenner meg fortsatt morgengretten, og klarer ikke si det samme tilbake.
– God morgen, sa jeg! gjentar han kortluntet.
– God morgen, grynter jeg tilbake.
Han forsvinner i dusjen, Julie går for å lage frokost, og Marius og jeg blir liggende å leke på gulvet.
Han tviholder på en muldvarpkosebamse, mens keyboardet han fikk til jul gir fra seg strevsomme
lyder.
Markus har kommet inn på kjøkkenet nå. Stemmene heves. Hennes lyse, sterke, og hans mørke,
bestemte.
– Koffor må du det? Nei, æ syns ikke at du ska det!
– Jeg må få lov til å møte vennene mine av og til. Det er helg, og jeg har vært flink hele uka.
Du bare kritiserer meg! svarer han.
Hun går inn på soverommet deres, innenfor kjøkkenet.
– Julie, hveser han sammenbitt etter henne.
Straks kommer Markus ut på stua og jubler et hei til sønnen sin. Til meg sier han:
– Nå er hun helt umulig igjen. Hun er mye verre når du ikke er på besøk. Takler henne ikke.
Få minutter senere kommer Julie inn på stua med hevede øyebryn. Uten å møte blikket til noen,
spør hun med lysere stemme enn vanlig om jeg vil ha te, jeg nikker. Markus har satt seg i godstolen
foran tv-en. Julie går fram og tilbake med flakkende blikk, hun har funnet fram et par små votter.
– Han trenger ikke å sove ennå, Julie.
– Eh, jo, æ trur det, eh, fordi i går fikk han itj formiddagsduppen sin, og da sleit vi sånn med
å få han te å sov te kvelden, huske du? sier hun mildt og rolig.
Hun gløtter forsiktig på ham. Han fokuserer hardt på skjermen foran seg, øynene hans myser
konsentrert innimellom.
– E det greit, Markus?
Han trekker en dyp pust. I hendene krøller hun vottene sammen, slik at de passer inn i knyttneven hennes.
– Gjør det da, men tror ikke det er så nøye. Han blir trøtt til kvelden fordet.
Julie går rolig ut og legger ungen i vogna. Markus snur seg raskt til meg og hvisker:
– Hun er helt umulig for tida, hormongreier.
Av høflighet nikker jeg. Da Julie kommer inn igjen veksler blikket hennes mellom meg og Markus.
Hun begynner å hoppe og smådanse foran ham, og denne gangen er det han som har hevede
øyebryn. Til slutt stjeler hun en klem fra ham og sier unnskyld. Han mumler lavt for seg selv, smilet
hennes visner gradvis vekk.
– Ka sa du? Markus, koffor e du sånn her? Hun tramper inn på kjøkkenet.
Han følger etter, og jeg kan umulig la være å høre hva de snakker om, selv om jeg helst ønsker å
zappe rundt på tv-en og finne noe som kan være interessant nok til å stenge samtalen ute.
– Hvorfor kan du ikke bare si at jeg er bra nok, du gir meg ikke skryt for noe lenger. En pils,
en pils med vennene mine i kveld, det må være lov, fortviler han.
Den lave mumlingen øker i volum:
– Æ si ikke at du ikke e bra nok, Markus! Herregud, kor tar du det fra. Æ bare ber om at du
gjør mæ den ene tjenesten, for æ og vil ha fri. Æ prøve å vær trivelig mot dæ, og…
– Jeg er helt ødelagt nå, avslutter Markus. Julie går inn på soverommet deres, døra lukkes
med et lavt smell. Jeg tar en slurk av den kalde teen min som står på bordet, og blir klar over at
skuldrene mine er hevet.
– Jeg blir ikke med deg inn til byen etterpå, allikevel. Jeg må være hjemme i kveld, jeg har
en familie nå.