Trening og dietter tar hos mange i dag stor plass i hverdagen. Samtidig er det færre som benytter seg av den norske kirkes tilbud om Jesu blod og legeme. Misforstå meg rett, folk var opptatt av sunn kropp og mat før også, bare ikke til det punktet at meningen med livet fantes i Bikini Fitness og grønnkåljuice.
Mange mennesker som opp gjennom historien har stilt spørsmålet om meningen med livet, har søkt svar i religioner. I Norge har presten i mange hundre år hatt rollen som et slags moralsk kompass, og i katolske kirker har man kunnet betale seg til frelse og sjelefred. Den siste tiden har derimot kirken opplevd en masseflukt med ny rekord på over 11.000 utmeldinger så langt i år. Kirkerådet på sin side hevder at de ikke har noen statistikk over hvorfor så mange velger å melde seg ut.
Gud i pulverform
«Før gikk vi i kirken for frelse, nå søker vi renselse gjennom terapi og omega 3», sier sosiolog Annechen Bahr Bugge med doktorgrad fra NTNU. I vårt sekulariserte samfunn er det flere som står frem og kunngjør at veien til frelse går gjennom magen. Frelse kan vi ifølge Bahr Bugge, og noen tusen nordmenn til, oppnå gjennom sunn mat og trening. Med frelse tenker de ikke da på kristendommens frigivelse fra synd, men mer i retning av frigivelse fra stress, sykdommer og andre plager en måtte ha i livet sitt. Det er mange som nå ser på det som sitt eget moralske ansvar å passe på helsa, og å gjøre seg selv lykkelig ved å ta vare på den. Folk kommer i kontakt med sjelen sin – og seg selv – gjennom dietter bestående av mat så naturlig som mulig. Unntaket er proteinpulver, som stort sett er bra uansett hvor «unaturlig» det enn måtte virke, og noen vil kanskje til og med påstå at man nå kan få kjøpt Gud i pulverform. Færre legger altså igjen penger hos kirken, mens flere og flere nordmenn nå betaler store summer til treningssentre, PT’er og kostholdsveiledere for å oppnå «sunnhetsfrelsen» og finne meningen med livet. Det kan kanskje derfor diskuteres om det skjer en endring fra gudsdyrkelse til sunnhetsdyrkelse?
Noen dager i uka jobber jeg på at av disse sunne, naturlige salat-stedene som man kan finne spredt rundt omkring i Oslo. Noen ganger hender det dessverre at det går tomt for noen av produktene. Og like lamslått blir jeg hver gang en kunde reagerer med overveldende fortvilelse etterfulgt av en lang remse om hvor ufattelig uholdbar dagen og uka deres nå har blitt, fordi vi er tomme for noe så betydningsfullt som edamamebønner. Det virker som om fokuset på, og avhengigheten av, såkalt supermat blir større og sterkere. Stadig flere er med andre ord fanatisk opptatt av sunnhet og velvære, helst i form av raw food, grønnkåljuice og Birken. Men hvorfor i alle dager har det blitt slik?
Illustrasjon: Karoline Kaldheim.
“Brokkoli har gått fra å “bare” være fersk og sunn til å kunne føre til frelse. “
Å skille seg ut
De siste tiårene har norsk økonomi skutt i været, og flere i middelklassen blir både høyere utdannet og får bedre råd. Forbedret økonomi fører likevel dessverre ikke til at tilværelsen blir problemfri, for der noen problemer og problemstillinger forsvinner, dukker nye opp. Et slikt aspekt går kanskje nettopp på kosthold og trening. Nå er det flere som bruker muligheten til høy(ere) utdanning, og har stort, flott herskapshus. En del problemer som tidligere var relevante er ikke lenger det, og da er det godt å ha kosthold og trening som en gren man kan beherske og skille seg ut med. Jantelovene og kirkens budskap om at alle er like foran Gud er kanskje ikke lenger like relevante. I alle fall ikke for dem som vil være suksessfulle – og som gjerne vil vise det til andre. Hvis dette er forklaringen på hvorfor treningssentrene blir fullere og grønnkålchipsen forsvinner ut av hyllene før du får sagt «økologiskproduserte edamamebønnespirer», hvorfor bryr folk seg med å melde seg ut av kirken? Det er da fullt mulig å trene og gå i gudstjeneste?
Teknologi og massemedier
Et annet aspekt ved dagens samfunn er teknologi, massemedia og sosiale medier. Da dette oppsto førte det i første omgang til enklere kommunikasjon, mer kunnskap og meningsutveksling. Dessverre førte også den teknologiske utviklingen med seg presset på sosial prestasjon og rask utbredelse av trender som kanskje ikke alltid er like positive – deriblant en del trenddietter som ofte innebærer svært omstridt informasjon om trening og kosthold. Noen dietter går på å kutte ut karbohydrater, andre på å kutte ut mettet fett, og andre igjen handler om og kun spise epler. Et viktig aspekt ved slike dietter er muligheten til å poste bilder og oppdateringer via sosiale medier. De fleste tilbederne av slike dietter vil nok påstå at bildedelingen er for å inspirere og motivere andre. Enkelte ville nok likevel til slutt innrømt at det også er for å vise andre hvor flink og suksessfull man er som har selvdisiplin nok til å holde seg til en bestemt diett eller et bestemt treningsprogram. Teknologi og medier spiller altså muligens også en rolle i kostholds- og treningsbølgen, men hva med kristendommens masseflukt? Om Kirkerådet hadde undersøkt utmeldingsgrunnlagene nærmere hadde de nok sannsynligvis kommet til konklusjonen om at den massive utmeldingen i år i stor grad skyldes kirkens foreldede syn på en del saker, deriblant likekjønnedes rett til å gifte seg. Applikasjonen Utmelding.no gjør det lettere enn noen gang for de som ønsker det å melde seg ut, og liknende teknologi gjør det minst like lett å melde seg inn i et treningssenter.
Dobbel frelse?
Samtidig som utmeldingene fra statskirken ser ut til å slå rekorder, gjør likevel også innmeldingene i kirken i nyere tid det. Over 2.000 mennesker har så langt i år meldt seg inn i den norske kirken. Men om så mange som 11.000 har meldt seg ut, sannsynligvis på grunn av kirkens konservative ståsted, hvorfor i alle dager er det fortsatt så mange som melder seg inn? Er det de som ikke klarer å lykkes i den voksende kostholds- og treningstrenden som søker tilflukt hos Gud? Eller er det teknologien som gjør at det også er enklere å melde seg inn for de som ønsker det? En mulig forklaring kan være tilgangen på kunnskap og det å finne likesinnede gjennom mediene. Kunnskap om hva kirken faktisk står for, og muligheten til å ta kontakt med andre som har likt verdisyn gjør det jo enklere for folk i tvil å kunne ta en beslutning. Kan det ikke også ha seg slik at kirke- og treningsinnmeldinger kan ses på som et forsøk fra noen på helgardering for frelse? Litt god og gammeldags gudefrelse kan vel ikke skade, og det samme kan sies om mosjon og sunn mat, eller i det minste et medlemskap hos noen som driver med slik? Det er tross alt viktig med frelse. Uansett hvilken form den kommer i.
Om kirkens massive utmeldingstall og den økende trenden for å gå på treningssenter å spise sunt har en sammenheng, kan være problematisk å påstå. Det har seg likevel slik at en del aspekter ved samfunnet som for eksempel økonomi og teknologi kanskje har vært med å påvirket begge deler. Sosiologen Annechen Bahr Bugge presenterer dermed ikke helt bunnløse påstander når hun sier at vi har gått fra å søke frelse hos Gud til å søke frelse gjennom livsstil og kosthold, selv om grønnkålfrelsen innebærer noe litt annet enn gudefrelse. I og med at det er flere enn noen gang som opplever at raw food, spinat, Bikini Fitness og årlig deltakelse på Birkebeineren er den optimale oppskriften på frelse, hadde det vært interessant å testet ut selv hvor effektiv grønnkålfrelsen faktisk er.
