Før irriterte jeg meg grønn over venninner som gikk inn i dramaqueen-mode hver gang kjæresten skulle på fest. Hvorfor så bekymret? En morgen våknet jeg og forstod alt sammen. Innerst inne var jeg også et sjalu hespetre av et kvinnfolk.
Vi har alle forskjellige vennegjenger, der kjæreste, jobb og skole ofte spiller en viktig rolle i hverdagen, og dette blir naturlig nok et tema når vi møtes. Stort sett er det ganske trivelig å sitte sammen med sine nærmeste venner og diskutere nettopp disse tingene. Det er i hvert fall trivelig helt til skepsisen dukker opp. Dere vet, hun ene venninna som engster seg syk over hva kjæresten holder på med – sender hundre meldinger på en kveld, ringer kompisene for å finne ut hva han holder på med, og i verste fall dukker opp på guttekvelden for å holde styr på sin kjære. «Typen skal ut i kveld, da. Uten meg. Gud veit hva han finner på.». I blant går sytinga på repeat, som at hun forventer at han skal finne på noe galt, slik at hun kan straffe han – endelig få noe igjen for all tiden hun har brukt på å engste seg, og bevise for seg selv og for andre at «Yes! Jeg hadde rett, han var utro!» Hver gang samtaleemnet dukker opp melder jeg pass, trekker meg tilbake i et hjørne og teller til ti. Noe inni meg får lyst til å hyle ut i frustrasjon: «Hvorfor er du sammen med en fyr hvis du konstant venter på at han skal såre deg?»
Det bugnet av mistenksomme kjerringer på jakt etter utro kjærester og skyldige elskerinner. I felleskap ble det klekket ut planer som kunne få enhver samboer til å frykte sin utvalgte.
Jo mer jeg har tenkt på saken, desto oftere har det dukket opp liknende hendelser som virkelig har satt sinnet i kok. På en ellers så rolig høstmorgen bladde jeg meg gjennom «jentegruppa» på Facebook, og kommentarene som møtte meg fikk meg til å se rødt. Det bugnet av mistenksomme kjerringer på jakt etter utro kjærester og skyldige elskerinner. I felleskap ble det klekket ut planer som kunne få enhver samboer til å frykte sin utvalgte. Det var alt fra spionasjetokter og «stalking» på sosiale medier, til helling av vinglass over fienden og systematisk eggkasting på den utkåredes hus. Jeg var i sjokk! I stillhet lukket jeg PC-en og lovte meg selv at jeg aldri skulle bli så gal. Det skulle likevel ikke ta så lang tid før jeg selv skulle få kjenne på et snev av de samme følelsene som jentegruppa så grotesk hadde introdusert meg for.
Det er naturlig å føle på sjalusi fra tid til annen, men det kan også krysse en grense hvor sjalusien blir sykelig. Foto: Brian Holland/Creative Commons
Klokka på nattbordet viste 02.47. Blikket mitt var limt fast i takbjelkene og jeg telte sakte. En… To… Tre… Skal jeg sjekke mobilen? Han må jo ha svart meg nå? Kanskje han sover? Han sover sikkert, det er sent og han sovner veldig fort når han har drukket. Seks… Sju… Tenk om noe har skjedd med han? Har han blitt dårlig? Eller kanskje han har gått seg bort? Åtte… Hjertet begynte å dunke raskere, og jeg tørket bort en hårlokk som hadde klistret seg til kinnet mitt. Kanskje han møtte hun eksdama på byen? Hun jeg har stalket litt på facebook, og som nylig ble singel. Svetten piplet på panna mi. Ni…Jeg satte meg opp og strakk meg etter mobilen… TI! Det var fem minutter siden sist jeg sjekket. Hånda mi var skjelven og jeg ba en stille bønn om et livstegn, en snapchat eller noe annet form for bevis som kunne si meg noe om hvor denne natten endte, om alt stod bra til og om hvor han befant seg – helst med hvem også kanskje. Én melding mottatt. Han var hjemme, kvelden hadde vært fin, han skulle legge seg. Han husket meg. Jeg kunne endelig sove.
Var jeg i ferd med å ende opp som en kjærlighetshypokonder? En masekråke uten like, forberedt på å ødelegge en hver guttekveld som måtte gå meg hus forbi.
Morgenen etter våknet jeg med en klump i halsen. Hadde det klikka fullstendig for meg? Innerst inne visste jeg at ingen verdens ting hadde skjedd, men det hindret meg likevel ikke i å bli jentegruppa-gal over det jeg nå trygt kunne kalle ingenting. Hvorfor reagerte jeg sånn? Var jeg i ferd med å ende opp som en kjærlighetshypokonder? En masekråke uten like, forberedt på å ødelegge enhver guttekveld som måtte gå meg hus forbi. Hvorfor droppet jeg plutselig alle tanker om tillit til fordel for mistenksomhet og usikkerhet? Var jeg sjalu? Tidligere hadde jeg ristet på hode over alle disse «crazy girlfriend» scenarioene som dukket opp i vennegjengen. «Latterlig!» og «unødvendig!» hadde jeg liret av meg uten en eneste tanke på hvordan jeg selv hadde hatt det i denne situasjonen. Og nå var jeg altså der. Usikker og fæl. Hvor kom denne klumpen i magen fra, som plutselig fikk meg til å bekymre meg i hjel helt uten videre?
Vincent Anderlucci @ Flickr, Creative Commons
Ikke bare i et parforhold, men i situasjoner både på skolen og i jobb, kan følelsen av å bli forbigått være tilstede. Dette kan være ødeleggende både for deg selv og for andre. Dette er noe jeg har følt på tidligere, men aldri så kraftig som jeg gjorde denne høstkvelden. Jeg har alltid hatt lyst til å være flink på skolen, være god i jobben min og bli sett på som en god venninne. At venner eller kollegaer skal si noe annet om meg har jeg bekymret meg for fra tid til annen, men aldri slik at det har fått følger for andre enn meg selv. Hva er det vi egentlig er så redde for? Hvor stor er sjansen for at kjæresten din faktisk er utro, eller at sjefen din dropper deg for noen andre sånn helt uten videre? Handler dette egentlig om noe vi selv har gjort, eller at forholdet mellom deg selv og den andre parten er for usikkert?
Først og fremst er sjalusi en naturlig følelse, som kan dukke opp når man ikke har kontroll på en situasjon, og derfor blir redd for hva utfallet av situasjonen kan bli.
Sjalusi er en sammensatt følelse, og kommer til utrykk ved hjelp av hat, fortvilelse og skam. Det er følelsen knyttet til frykten for å miste sin posisjon, enten som kjæreste, venn eller i jobb – og skolesammenheng. Etter min egen lille opplevelse kunne jeg likevel puste lettet ut. Joda, jeg hadde engstet livet av meg for en filleting, men jeg hadde fortsatt en vei å gå for å ende opp i jentegruppas hat-forum om eggkasting og hevn. Først og fremst er sjalusi en naturlig følelse, som kan dukke opp når man ikke har kontroll på en situasjon, og derfor blir redd for hva utfallet kan bli. Var sjalusien min egentlig et tegn på at jeg er normal? Kanskje. Jeg vet likevel med sikkerhet at det som hendte den høstkvelden ikke kan bli en vane. Jeg kan skylde på at jeg engstet meg, men jeg må også bite i det sure eplet og meddele at jeg følte på sjalusien fordi jeg ikke var til stede. Tanken på at noen andre underholdt min nærmeste var uutholdelig og jeg ble redd. Livredd i et par sekunder, og full av skam etterpå fordi jeg skjønte hva slags tull jeg holdt på med. Endelig kunne jeg forstå hva mine venninner hadde følt de gangene jeg hadde himlet med øynene og telt til ti på jentekvelder. Jeg unner ingen den følelsen. På en måte ble jeg faktisk litt lettet over at jeg nå forstod hva sjalusi dreide seg om, samtidig som jeg var fast bestemt på å holde følelsene i sjakk. Kanskje er det sunt å føle litt på sjalusi, det være seg i et parforhold, i et vennskap eller i jobbsammenheng? Kanskje er det bra å føle seg litt redd for å miste noe man har nær, for det vil jo egentlig bety at du ikke ønsker en endring? At du har det fint? Ikke vet jeg. Det er likevel en lang vei fra engstelse til eggkasting på hus – en vei jeg ikke har noen planer om å bevege meg ut på. Jeg bekymrer meg i blant, og kjefter på meg selv når det går litt langt. Og så har jeg sluttet å lese på jentegruppa, bare sånn for sikkerhets skyld.