Tekst: Martin Ellevold
Reinsdyret hans heter Rudolf, ja, men hva heter plantene hans? Eller dvergene, alvene, hjelperne, hva enn de er, de som jobber på verkstedet? Hva med Nissemor den Barnløse? Og han, hva heter han? Han kunne vært litt mer åpen, Julenissen. Stått frem litt oftere, for ikke å si hjerteligere. Gått ut med mer. Gitt flere gaver til de millardene av barn som faktisk finnes og har funnes oppigjennom historien, for ikke å si livstegn til dem fra ham. Når var forresten sist du så fotnoter på et Julenissen-sitat? Hva er det han driver med, sier nå jeg. Jeg vet ikke hva han driver med. Men det verste med det han driver med? At han driver andre til det samme. Rudolf selv, monsteret som gjemmer seg under seng i entall, den sykt kule gamlekompisen en jeg heldigvis ikke henger med lenger hadde da han bodde i Oslo, Tor, Odin, han tredje guden som i Thor-filmene (jepp, Tor med h. H for hammeren, si, haha? Neida, er vel h for muricans, som de sylkrasse ville lekt seg og sagt det. Som om kludring med protagonisters trebokstavsnavn i oversettelse likes jevnlig av vitere, som om hverken åpningsordet i dopinglegenden Lance Armstrongs foretrukne konkurranse Tour de France eller det semi-populariserte akronymet til anonymitetsnettverket The Onion Router utgjør nok induksjonsgrunnlag, som om… hvor begynder Mand, egentlig?) spilles av han som spiller Stringer Bell i The Wire, serien der kanskje et flertall av hovedrolleinnehavere, også Stringer Selv, har mørk norrøn gudehud – de holder alle kjeft tjuefire sju tresekstifem totusenogseksten pluss alltid før det, uten å gjøre noe annet som helst av den grunn. Til og med de sikkert faktiske, for eksempel Buddha og Jesus, er og blir jo i beste fall bare jord uten å gjøre, riktignok en fin greie, det, å utgjøre nye generasjoner organismer eller nevntes mat og drikke, men nevnte greie gjør så lite for oss som trodde på fyrene, som ikke først og fremst trodde på det de sto og falt for, slik noen forventet av oss, oss som i vi, vi som i noen utenom meg og det har du vel skjønt, tenker jeg, men la meg likevel uttrykke meg såpass klart som at julenissen kan dra til h. For helsike. Vi trenger ham ikke lenger. Vi klarer oss uten denne fyren kjent (og kjent) for å bu der ingen skulle tru at smelter snart, og gjør vi ikke det, trenger vi ikke engang å vente til julaften, for nå om da“““n bynner dem jo å selge julegaver i buttikken totre måner før kristus.