Forfatter: Ragnhild Bøhler
I metallkonstruksjonen står jeg
ved rushtid, omringet av bløte hender.
Sammen griper vi om poler
med magnetfeltet, strittende mot
bølgende i mellom oss.
De blander seg, hendene,
uten å berøre.
Hennes som stearin.
Voks. Dryppet i
bikuben,
strøket av mor
eltet til jevn sukkerdeig
uten særlig skygge.
Min vrange venstre hånd
bærer støt fra
kroppens ferdsel gjennom byen.
En primitiv, kvadratisk neve
med sent lastet
pixel
skaper dype groper
av partikler, tilknoklede
harde kanter.
Spor mønstret i
dyp blåprint,
der gror furer av minner
og soppsporer til
hjernebarken.
I banken hvor
pengene er skitne
og hendene hans nylig
berørte.
Til dit gråstein skaper grobunn
for istappenes skudd
mot luften.
Biter han de av?
De legger eggene sine
her. Lager barna sine her.
Vasker fatene, skjeggstubbene
og kjønnshårene som nå gnir
seg mot hvite ytterjakker.
Jeg vasket meg nylig,
men det var noe rart
i vannet denne gangen.
I vannet denne gangen
tok sommeren liksom
slutt og kom aldri.
Igjen dype krakeleringer av
evig vintertørr hud der vannet
renner ut i deltaer i saltgropede håndflater
når han gnis med veske til låret
og mine væskeløse gripbare fingre
flotter seg som best kan i havet av silkefingre
står min vintørre fingernemhet
svakt
når hun graver silikonfingre
i myke hår og gule stenger vi er
på vei til Ekeberg og jeg
knytter mine tilflassede gripepinner
syner marmorkinn i sammenlikning
strekker huden over
tilsprukne tykklag
henter meg til meg
legger de i lommen, og stoler på bena
flytter min høyre, viker hans venstre
står igjen
på holdeplass med poreløse blikk
håndløs i formen