I august i år døde solskinnspolitikkens far, Kim Dae-Jung av hjertesvikt. Den tidligere presidenten av Sør-Korea viet sin politiske karriere til kampen for en mykere utenrikspolitisk linje. Under den sittende presidenten har kulden atter en gang lagt seg langs den 38. breddegrad.
Tekst: Thea Nathalie Finstad, Foto: Wikimedia commons
I juni 2000 inntraff et unikt møte mellom to store ledere. I den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang møttes to statsoverhoder som geografisk sett stod hverandre nære, men som politisk, økonomisk og historisk befant seg fjernt fra hverandre. Kim Dae-Jung vil alltid huskes som den første sørkoreanske presidenten som varmt trykket hånden til Kim Jong-Il. Møtet var et direkte resultat av Kim Dae-Jungs såkalte solskinnspolitikk: politisk åpenhet og en håndsutstrekkende linje ovenfor diktaturet i Nord. Møtet var både symbolsk og realistisk sett en historisk begivenhet.
Solskinnspolitikk
Kim Dae-Jung var president i Sør-Korea fra 1998 til 2003, og ble spesielt kjent for å føre solskinnspolitikken ovenfor særlig nabolandet Nord-Korea. Også generelt i forhold til stater som Japan, der Sør-Korea tradisjonelt hadde hatt et kjølig forhold, la han opp til en “mykere” politikk. Mens en diplomatisk utenrikspolitikk for skandinaver nærmest er for en selvfølgelighet å regne, har andre stater ulike tradisjoner, Korea deriblant. Her representerte Kim Dae-Jung et skifte med sin tro på samtale og internasjonalt samarbeid. Kim Dae-Jungs arbeid for å bedre forholdet til Nord-Korea førte også til at han ble tildelt Nobels Fredspris i 2000. Hans initiativ og samarbeidsvilje ledet til samarbeidsprosjekter på tvers av landegrensene.
Bildet av de to presidentene som smilende trykker hverandres hender må ha gjort et inntrykk på koreanerne. De nyere generasjoner i Sør-Korea har ikke noe sterkt forhold til nabolandet i Nord, verken i positiv eller negativ forstand. De fleste føler liten tilknytning til Nord-Korea, tross de to statenes felles fortid. Men som resten av verden er sørkoreanere klar over Nord-Koreas spesielle rolle i det internasjonale samfunnet.
Våpenhvil
e
Det er lenge siden de to landene kunne kalles et felles rike. Krigen på den koreanske halvøya tok slutt i 1953, etter tre blodige år med store sivile og militære tap på begge sider. Det ble inngått en våpenhvileavtale mellom de to statene 27. juli 1953, som siden har vedvart. Med andre ord ble det aldri fred på den koreanske halvøya, kun enighet om å legge våpnene til side. I 2001 ble riktignok en deklarasjon om fred signert, og målet på sikt er å få til en fredsavtale mellom Nord og Sør.
Korea har på mange måter vært en kasteball i historien, og flere stormakter har konkurrert om å kontrollere over halvøya. Etter Japans nederlag i krigen ble det klart at den koreanske halvøy skulle deles i to deler. USA og Sovjetunionen ble i 1945 enige om en felles administrasjon for Korea, under internasjonalt innsyn, men slik ble det ikke i praksis. Begge valgte å styre sine respektive soner, riktignok via koranske regjeringer, men disse var håndplukket fra de miljøer som stod nært deres egne politiske syn.
– Geriljaleder
Vladimir Tikhonov er noe så sjeldent som en Korea-ekspert ved Universitetet i Oslo. Han er professor i koreansk og Øst-Asiastudier og har doktorgrad i Koreas historie. – Den nåværende presidentens far, Kim Il-Sung, ble valgt av Stalin, og var en tidligere anti-japansk geriljaleder. Stalin hadde tre alternativer, men da de to andre hadde for sterke bånd til henholdsvis Komintern og USA, falt valget på Kim, forteller Tikhonov.
De sovjetiske båndene til Nord-Korea var sterke, mens amerikanerne utøvde stor dominans i Sør.
– I Sør-Korea ble Syngman Rhee valgt til president. Det skjedde til store protester fra den politiske venstresiden i Sør-Korea, som mente at USA hadde en for stor rolle under valget, forteller Tikhonov videre.
Etter splittelsen ønsket begge sidene av den koreanske halvøy gjenforening – men kun på egne politiske prinsipper. Etter flere politiske opprør i Sør i 1950, slått hardt ned på av myndighetene, klarte Kim Il-Sung å overbevise Stalin om at en krig mot Sør-Korea var nødvendig, og et Sovjet-ledet angrep ble innledet. USA og FN kom Sør-Korea til unnsetning, og krigen var et faktum.
Etter våpenhvilen i 1953 ble det innført en demilitarisert sone langs den 38. breddegrad. Begge sider gikk med på å flytte troppene tilbake 2000 meter fra frontlinjen, noe som fortsatt utgjør en 4 kilometer bred buffersone mellom de to statene. Den demilitariserte sonen er strengt bevoktet på begge sider, og kun en selvmordskandidat ville gjøre noe forsøk på å krysse grensen. Over 7 millioner koreanere lever i dag med kjent eller ukjent familie på andre siden av grensen. De fleste av dem har ikke hatt noen kontakt siden våpenhvilen inntraff.
– Politiker med prinsipper
Kim Dae-Jung ble valgt til Sør-Koreas president i desember 1997. Makten i landet ble for første gang overført fra regjeringspartiets president til en kandidat fra opposisjonen. Kim Dae-Jung var raskt ute med sin politikk ovenfor Nord-Korea. . En av hans ideer var å lokke Nord-Korea nærmere ved å love landet belønninger. På den måten ville Sør-Korea redusere belastningen ved en eventuell gjenforening mellom de to landene gjennom en prosess av økonomisk integrasjon.
– Kim Dae-Jung tilhørte en sosialdemokratisk organisasjon da han var i 20-årene, selv om ”sosialisme” var ikke noe man snakket om i Sør-Korea. Han var en politiker med prinsipper, og som president representerte han det beste av den borgerlige liberalismen. Blant annet inntok han en vennligere tone ovenfor Japan, sier professor Tikhonov. Etter Japans århundrer med herredømme over Korea var forholdet mellom de to landene svært dårlig.
– Kim Dae-Jung jobbet for at Sør-Korea skulle overvinne det komplekset de følte ovenfor Japan. I tillegg jobbet han for utvikling av velferdstjenester og for regionalisering innad i regimet. Dette var radikalt i datidens Sør-Korea. Kim Dae-Jung ønsket seg særlig en fredelig utenrikspolitikk og et jevnere forhold til USA.
Nettopp utjevningen av forholdet til USA kan ha hatt betydning for forholdet som utviklet seg med Nord-Korea, forteller Tikhonov. – Nord forsto at Sør-Korea var modent for å skille seg fra amerikanerne. Frem til da hadde de tenkt på Sør-Korea bare som en amerikansk koloni. Nå fremsto Kim Dae-Jung som en uavhengig statsleder, og det var viktig for et eventuelt samarbeid med Nord.
– En katastrofe
I sine siste leveår opplevde Kim Dae-Jung at forholdet mellom de nabolandene igjen nådde frysepunktet. Der Kims etterfølger Roh Moo-Hyun videreførte solskinnspolitikken frem til 2007, har Sør-Koreas nåværende president, konservative Lee Myung-Bak, inntatt en tøffere holdning til Nord-Korea.
Professor Tikhonov er klar på hva han mener om den sittende koreanske presidenten, Lee Myong-Bak.
– Han er en katastrofe. Han minner om en som jobber i byggebransjen og bare fokuserer på kortsiktig profitt. Man må investere langsiktig i forholdet til Nord-Korea, og det krever både mye penger og sosial kapital. Men det er nødvendig, mener professor Tikhonov.
Tikhonov er heller ikke tvil om hva som er årsaken til det endrede forholdet mellom Nord og Sør.
– Etter Lee kom inn i bildet ble situasjonen en annen. Han har snakket fiendtlig om Nord-Korea, og vært ødeleggende for solskinnspolitikken, sier Tikhonov.
Lee Myong-Bak tilhører det konservative partiet og ble valgt inn i 2007. Han har ikke lagt skjul på at han ønsker en hardere linje ovenfor nord, og et tettere forhold til USA. Det innebærer blant annet ingen interkoreansk dialog utover sekspartsforhandlingene, ei heller økonomisk bistand og matforsyninger. Han har også kritisert Nord-Korea åpent ved flere anledninger. Et konkret resultat har vært at den nordkoreanske befolkningen, som er avhengig av matforsyninger utenfra for ikke å sulte, har måttet stole på hjelp fra humanitære organisasjoner. Lees politikk har ført til at samtalene mellom Nord og Sør har opphørt, og i desember i fjor stengte Nord-Korea all trafikk mellom landene. Samarbeidsprosjektet som ble initiert av Kim Dae-Jung, industrikomplekset i Gaeseong City, har også vært skadelidende under den sittende presidenten. Familiegjenforeningene ble også initiert av Kim Dae-Jung, men det har ikke vært noen gjenforeninger siden Lee entret presidentposisjonen i Seoul.
Kritikk er ingen heldig sak når det gjelder regimet ledet av Kim Jong-Il. Det er ikke til å stikke under en stol at den nordkoreanske lederen viser minimal evne til å motta kritikk. Når det internasjonale samfunnet kritiserer Nord-Korea faller dette som regel i svært dårlig jord. Spesielt når de kritiske røster har rot i USA eller Sør-Korea kommer det tilsvar fra Pyongyang. Da gjerne i form av trusler om blant annet atomangrep.
Nord-Korea har hisset på seg omverdenen gjentatte ganger de siste årene ved å ”rasle med sablene”, og senest i mai erklærte Nord-Korea at de ikke lenger ville rette seg etter våpenhvilen og advarte om at ethvert forsøk på å inspisere nordkoreanske fartøy ville bli fulgt av en hurtig og kraftig reaksjon. I Sør-Korea blir dette som regel sett som tomme trusler, og professor Tikhonov er enig.
– Det er mange fornuftige menn som styrer i Nord-Korea som nettopp ikke ønsker å sprenge noen selvmordsbombe. For hva slags forsvar har Nord-Korea mot USA i dag? Hovedfokus for lederne i Nord er regimets overlevelse. Og penger.
Lys i tunnelen?
Professor Tikhonov mener at det har skjedd en endring i Korea den siste tiden.
– Siden i sommer ser det ut til at Lee Myong-Bak har begynte å reparere det han har ødelagt. Han har sendt ut flere signaler til Nord-Korea om at han ønsker dialog.
Også fra Nord sin side har en sett endringer. I juli kom det signaler fra Pyongyang om at de ønsket å gjenoppta samtalene med USA. I august ble også Pyongyang og Seoul enige om en avtale om de første familie-gjenforeningene på to år. All trafikk over grensen ble stengt i desember i fjor, men trafikken åpnet igjen i august i år. Det ser også ut til at samarbeidsprosjektet i Gaeseong er på bedringens vei, etter å ha vært skadelidende under grensestengningen de siste åtte måneder.
Men til tross for en endring i Nord-Koreas attityde siden juli i år, spekuleres det i om dette kun er bare en taktisk endring, og ingen fundamental holdningsendring. Det har ikke blitt observert endringer i Nord-Koreas syn på atomvåpen og sekspartsforhandlingene. Og når det gjelder Nord-Korea, er det lite som er sikkert.
Som tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik skrev i sin kronikk i Aftenposten like etter Kim Dae-Jungs død i år: – Nå må verdenssamfunnet jobbe samlet og målrettet for å gi solskinnspolitikkens grunnleggende ideer om dialog og engasjement en ny sjanse. Men dialogen med Nord-Korea må handle om mer enn atomvåpen; målet må også være å bedre levekårene og respekten for menneskerettighetene i landet. Vi kan ikke tillate at det nordkoreanske folks lidelser nok en gang havner i skyggen av atomvåpenspørsmålet.