Hestekjøtt og verdenshandel

Strukturene som illustreres gjennom denne saken mener han er langt mer interessante enn at noen har spist hestekjøtt uten å vite det.
– Makta i europeisk matindustri samles på stadig færre hender, samtidig som man har lange forsyningslinjer spredd over en rekke land. Det grunnleggende problemet er hvordan store selskaper outsourcher produksjonen av råvarer, for å kunne lage produktene sine så billig som mulig. Da får vi aktører som gjør hva som helst for å få pressa ned prisene, sier Løkeland-Stai.

Espen Løkeland-Stai er journalist i Dagsavisen, og har ellers skrevet mye om internasjonal matpolitikk. I 2012 ga han ut boka En nasjon av kjøtthuer, sammen med statsviteren Svenn Arne Lie. Boka handler om utviklinga i norsk landbruk, hvor produksjonen stadig mer baseres på arealer i andre land. Fordi landbruket blir sentralisert bort fra naturressursene, produseres stadig mer av maten ved hjelp av importert kraftfôr. I stedet for å spise norsk gress spiser kyrne og kyllingene for en stor del importert soya. Denne soyaen mener han blir produsert på lite etisk vis, så vel miljømessig som sosialt.

Han argumenterer for at soyaimporten og hestekjøttskandalen er symptomer på samme problem: Produksjonen blir forflytta bort fra fra forbruker, og splittes opp i mange ledd. Vi som kjøper den ser ikke hvordan maten produseres, og matselskapene kan vanskelig ha kontroll på hva som skjer i alle leddene. Det ser han på som langt mer interessant enn at noen har fått i seg litt hestekjøtt mot sin vilje.

 Villedende glansbilde

Løkeland-Stai mener myndighetene og landbruksorganisasjonene har presentert et villedende glansbilde av norsk landbruk og matindustri, både tidligere og i denne saken.

– De snakker som om noe slikt aldri kunne skjedd i Norge. Vi kunne kanskje ikke fått en hestekjøttskandale, men den samme utviklingen preger norsk matproduksjon. Vi ser en sterk industrialisering i alle ledd, og da blir slike saker konsekvensen.

Dette mener mener han går ut over så vel etikken rundt hvordan maten produseres, som matens kvalitet og mangfoldet av forskjellige varer.

– Pengene havner øverst i kjeden, og de som er lengre ned blir sittende med lite. Landarbeiderne og arbeidere i kjøttindustrien betaler den høyeste prisen. Forbrukerne må leve med en ekstrem industriell ensretting. Vi får et kommersielt pseudomangfold. Alle de store kjedene på dagligvaremarkedet får produsert ferdiglasagne på ett og samme sted med de samme råvarene. Da har det lite å si at vi får tilgang på flere varemerker. Hvis produksjonen skulle foregått på en anstendig måte, hadde ferdigmaten blitt langt dyrere enn den er, sier Løkeland-Stai.

Han understreker at vi også ser en slik utvikling i Norge.

– Norske daglivarekjeder outsourcher produksjonen av egne merkevarer ut i Europa. Alle de store dagligvarekjedene har gjort det. Dette viser hvor latterlig begrepet egne merkevarer er. Det er en oppfinnelse som er skreddersydd for å presse ned prisene i norsk matproduksjon enda lenger ned, på bekostning av mangfold, kvalitet og etikk.

 Snever matdebatt

Løkeland Stai mener at vi trenger et bedre kontrollregime, men ser det ikke som tilstrekkelig.

– Vi må også gjøre noe med logikken i handelssystemet. Det går ikke an å ha en politikk hvor det eneste saliggjørende er høye volum til svært lav pris. Jeg vil ikke at prisene skal være høyest mulig heller, men i matdebatten virker det nesten som om ikke noe annet enn pris er viktig. Et ensidig prisfokus er en oppskrift på sosial dumping og dårlig kvalitet.

Han syns det er påfallende hvordan norske media gjør landbruksdebatt til noe som primært handler om bøndenes, dagligvarebransjen og forbrukernes særinteresser, og etterlyser en bredere debatt.

– Etter hvert har mange i media satt denne saken i sammenheng med prisjaget, men jeg syns det er litt underlig hvordan det er så lite journalistikk på dette i utgangpsunktet. I andre land har man en sterk tradisjon for slik journalsitikk om landbruk og mat. Vi lar oss overraske gang på gang. Det er veldig trist. Dette er et viktig felt i samfunnet, selv om en liten del av arbeidsstokken jobber i landbruket og matindustrien.

 

Av: Øyvind Aukrust

 

Leave a reply