Emma Krane Mathisen, Bachelorgrad i Engelsk
Foto: Amalie Leirvi
Hvordan etablerer man seg som artist i en bransje som har ligget i dvale i over et år, og hvordan driver man aktivisme i en tid hvor det er forbudt å samles? Samfunnsviter’n har snakket med Hilja Løvvik om hvordan det siste året har vært som aktivist og musiker, og hvorfor hun skriver om klima.
Aktivisten og artisten Hilja Løvvik, kjent under artistnavnet Hilja, setter ord og melodi på klimaangsten – en angst som konstant lusker i bakgrunnen for mange barn og unge. For et års tid siden slapp hun singelen “I Don’t Cry for Myself Anymore”, og i 2021 jobber hun med å skrive og spille inn debutalbumet sitt. Samtidig studerer hun musikkpedagogikk ved NMH og leder kNUst, et lokallag i Natur og ungdom for kunststudenter i Oslo. Selv om klimakunst nå spiller en stor rolle i Hiljas musikalske univers, tok det lang tid før hun innså at hun ville bruke musikk som virkemiddel i klimakampen:
– Musikk er noe jeg har holdt på med hele livet. Det hele begynte med Kjelsås skoles musikkorps, og så kom den politiske oppvåkningen på ungdomsskolen. Det var også på ungdomsskolen at jeg innså at musikk kunne være en karriere. Å ha et ønske om å leve av musikk samtidig som jeg fikk et engasjement for klima, gjorde at jeg ble redd for at det å velge en kreativ karriere var for egoistisk. Jeg har alltid hatt en tanke om at uansett hva jeg jobber med, så vil jeg hjelpe andre. Men så har jeg innsett med årene at musikk er kjempeviktig for folk, og at man også som musiker kan gjøre en stor forskjell i enkeltmenneskers liv. Jeg har også etter hvert klart å kombinere aktivismen med musikken, men det var noe jeg jobbet veldig lenge med å få til. Jeg tenkte tidlig at jeg kunne skrive om klima, men jeg hadde veldig ærefrykt for saken. Hvem som helst kan skrive en dårlig kjærlighetslåt uten at det gjør så mye, men jeg ville ikke være den som vanærer klimakampen med dårlig musikk.
«Den følelsen av å stå veldig mange mennesker tett ved siden av hverandre og rope høyt er helt umulig å gjenskape på noen annen måte»
Til tross for store utfordringer, så ble kNUst startet midt i pandemien. Formålet med kNUst er å gi kunststudenter i Oslo en plattform for å diskutere kunstens rolle i klima-kampen og nye måter å lage klimakunst på:
– Vi var en gjeng kunststudenter fra forskjellige deler av kunst-verdenen som alle brenner for kunstens plass i klimakampen, og vi syns det manglet et forum for å diskutere nettopp dette. Vi vil drive klimakamp på vår egen måte, og oppfordre flere til å delta i debatten ved hjelp av teater, billedkunst, musikk, dans og litteratur. Det har vært utrolig vanskelig å gjennomføre aktivitet, men jeg syns folk har vært utrolig flinke og kreative. Jeg er veldig imponert over, og har latt meg inspirere av hvor mye folk har funnet på i studentlag og foreninger rundt om-kring. Det har jo vært dritvanskelig å holde aktiviteten oppe når alt skal være digitalt, spesielt med et helt nytt studentlag. Så vi gleder oss masse til å kunne møtes fysisk på konserter, utstillinger, workshops, og andre arrangementer.
Videre sier Hilja at hun mener kunst har en egen evne til å vekke følelser hos folk, og at det er nettopp derfor klimakunst spiller en viktig rolle i klimakampen. Klimadebatten fremstilles ofte i form av grafer, tall og statistikk. Sangen hennes “I Don’t Cry for Myself Anymore” skildrer enkeltskjebner som lider av konsekvensene av klimaendringer, og som musiker vil Hilja få frem den menneskelige siden av klimakampen for å inspirere engasjement:
– Det er mye tall, statistikk, og isbjørner i klimadebatten, men når jeg tenker på økende havnivåer og tørke, så jeg tenker jeg på folka som opplever det. De gangene jeg har følt på klimaangst, så er det fordi jeg har følt meg ansvarlig. Vi er alle en del av et kjempestort problem som går utover livskvaliteten og hverdagen til folk. Kunsten kan kanskje fremprovosere følelser som er støttet opp av fakta. Man er nødt til å ha faktakunnskap, men hvis jeg ikke hadde følt meg redd, kjent på samholdet i Natur og ungdom, eller kjent på sinnet over urettferdighet, så hadde jeg ikke fortsatt å jobbe for klimaet. Det er veldig lett å rasjonalisere seg fram til at man ikke kan gjøre noe med et så stort problem hvis man ikke føler på frykten eller sinnet selv. De følelsene tror jeg kommer bedre frem gjennom kunst, enn gjennom statistiske fremstillinger og forskningsartikler.
For å overleve som musiker er man i stor grad avhengig av at mennesker samles, noe som har vært umulig i store deler av 2020 og 2021. Hun beskriver det siste året som utfordrende, selv om hun selv mener hun har vært heldig:
– Som musiker har jeg tross alt vært heldig siden jeg har vært student og ikke vært økonomisk avhengig av å opptre. Samtidig er det å spille live jobben min, og det er utrolig vanskelig når en konsert man har jobbet hardt for å gjennomføre blir avlyst. Det er jeg definitivt ikke den eneste som har opplevd. Jeg har også vært heldig med at jeg har vært i en innspillings-periode med albumet, men også det har vært preget av utsettelser og uforutsigbarhet.
«Det er mye tall, statistikk, og isbjørner i klimadebatten, men når jeg tenker på økende havnivåer og tørke, så tenker jeg på folka som opplever det»
17. april 2020 hadde nedstengningen i Norge vart i en drøy måned. Karantene, sosial isolasjon, og en stor uvisshet om hva vi hadde i vente preget både samfunnsdebatten og livene våre. Midt i den nye monotone og uforutsigbare hverdagen slapp Hilja musikk for første gang. Hun beskriver det som en uvirkelig følelse å slippe musikk uten å ha muligheten til å spille konsert og få umiddelbar reaksjon fra et livepublikum:
– Det føles så rart, for jeg vet jo at sangen er der ute, men jeg har liksom ikke møtt noen eller sett noen av de som hører på den. Det føles uvirkelig i ordets faktiske betydning. Det å slippe musikk er jo den ene tingen jeg har drømt om siden jeg var 14 år. Jeg tenkte at “en dag skal jeg få spilt inn noe et sted, også skal jeg slippe det ut i verden”. Det gjorde jeg 17. april 2020, og det var veldig antiklimatisk. Jeg har jo hatt meldingsutvekslinger med folk, men jeg savner kontakt med publikum. Jeg er sånn som glemmer hvor mye jeg elsker å spille live mellom hver gang jeg gjør det, og nå er det altså så lenge siden sist. Det er faktisk noe av det aller beste som finnes. Det er en helt egen type kontakt som mangler.
Siden muligheten til å samles fysisk er satt på vent, tror Hilja at kunst kanskje kan ha en ekstra viktig rolle i å skape engasjement og oppslutning rundt klimasaken, selv om store deler av kulturlivet ligger i dvale:
– Jeg tror at musikk har vært veldig samlende i pandemien, og selv om vi ikke har kunnet gå på vanlig konsert, så har ting som strømmekonserter og verandakonserter vært en av få arenaer der vi kanskje kan kjenne at mange sitter og føler på det samme. Likevel, så er den følelsen av å stå veldig mange mennesker tett ved siden av hverandre og rope høyt helt umulig å gjenskape på noen annen måte. Og det er jo en av de beste følelsene i verden. Derfor er både demonstrasjoner og konserter ting jeg har savna veldig det siste året. Det, og å stå på en scene. ■