Himmelens Mandat?

I det tradisjonelle kinesiske tankesettet er ideen om Himmelens Mandat et sentralt konsept.

De gamle kinesiske keiserne ble kalt himmelens sønn. Keiserens rolle var å sørge for harmoni mellom den menneskelige sfære på jorden, og den kosmiske orden. Ved uorden i denne harmonien kunne derfor keiseren holdes personlig ansvarlig. Himmelens mandat vil derfor ikke si at keiserens styre er lik himmelens ønsker, eksempelvis slik vi ser i den europeiske tankegangen om kongers guddommelige rett til å styre. Himmelens mandat som konsept påfører den kinesiske lederen en pågående moralsk test, en kvalifisering av hans styre, istedenfor enn en guddommelig sanksjonert styringslegitimitet som er naturlig å tenke seg er meningen når man hører ordene, Himmelens Mandat. Keiserens styre må derfor være til det beste for samfunnet og folket som en helhet, hvis han skal utføre jobben med å opprettholde harmonien på jord, og dermed inneha himmelens mandat.
Den siste kinesiske keiseren abdiserte for nøyaktig hundre år siden, men ideen om himmelens mandat har forblitt en av de viktigste innenfor kinesisk politisk tenkning. Demonstrantene på Tiananmen Plassen i 1989 brukte nettopp argumentet om at kommunistpartiet hadde mistet himmelens mandat, som et av sine argument. Kommunistpartiet klarte den gangen å slå tilbake sine motstandere. Nå er det neste tiårets kinesiske ledere presentert. Hva kan stå i veien for at de kan opprettholde mandatet fra himmelen?

«De kinesiske statsfinansene, som på papiret virker meget solide, er dermed ikke på langt nær så sunne som antatt»

Skjult gjeldskrise
For mange ledere i vesten må Kinas evne til å holde seg unna en resesjon, og at på til opprettholde en økonomisk vekst på mellom 10 og 7 prosent i årene etter finanskrisens inntog, virke som en drømmesituasjon. Problemet med denne ”drømmen” er bare at den kanskje har lagt grunnlaget for et fremtidig økonomisk mareritt. Da finanskrisen var på sitt verste, i 2008 og 2009, svarte de økonomiske administratorene i Beijing med en kriselånspakke på rundt 1500 milliardær dollar, rundt regnet tilsvarende 10 norske statsbudsjett. Mesteparten av disse pengene gikk til investeringer i eiendom og infrastruktur. Klassisk motkonjunkturpolitikk i henhold til den Keynsianske spilleboken. So far so good, right?
Problemet, og kilden til marerittet, er bare det faktum at mange av prosjektene som ble påbegynt og ferdigutviklet, eksempelvis jernbaner, flyplasser, skyskrapere, leilighetsbygg, fabrikker etc., ikke har vist seg å være økonomisk levedyktige. Disse prosjektene har blitt finansiert gjennom lån fra statseide banker til regionale og lokale myndigheter i landet. Det vil igjen bety at staten, gjennom de statseide bankene, sitter på et fjell av lån som ikke vil kunne tilbakebetales. De kinesiske statsfinansene, som på papiret virker meget solide, er dermed ikke på langt nær så sunne som antatt. Offisielt er statsgjelden på rundt 20 prosent av BNP. Regner man derimot inn gjeldsbyrden fra de lokale myndighetene, og kostnadene ved å rekapitalisere bankene, stiger gjeldsgraden tre til fire ganger.
Demography as Destiny?
Verden eldes og i likhet med vårt kontinent, så står Kina ovenfor en stor demografisk forandring. Frem til i år har andelen av den kinesiske befolkningen som var i arbeidsfør alder økt. Denne demografiske trenden har gitt landet en ekstra økonomisk avkastning, gjennom tilgang på billig arbeidskraft og en raskere akkumulering av kapital pga. reduserte utgifter til støtte av eldre arbeidsuføre innbyggere. Disse makroøkonomiske godene vil bli erstattet av faktorer som sannsynligvis vil senke landets vekstrate. Vi ser allerede økende lønnsutgifter, sparingsrater i befolkningen som en helhet vil reduseres, dette vil igjen redusere mengden kapital som kan brukes til investeringer og helseutgifter for enkeltindivider og samfunnet som en helhet vil stige. Etter hvert som befolkningen eldes vil kravet om økt pensjon og helsestøtte fra myndighetene føre til en kinesisk versjon av eldrebølgen vi skjenner her til lands. En utfordring som vil være vanskeligere å møte i et relativt sett fattigere land, enn hva som generelt er situasjonen i Europa.
Korrupsjon og maktkamp
Ser vi på den politiske fronten er det flere faktorer som taler for at kommunistpartiets relativt rolige 20-årsperiode etter Tiananmen massakren etter hvert vil gå over i et mer konfliktfylt politisk miljø i Kina. Internett, selv med den berømte “Great Firewall of China”, har gitt en stor andel av befolkningen mulighet til å forme kollektive opprop og krav mot partiet. Antallet ikke offentlig sanksjonerte demonstrasjoner har også økt jevnt og trutt det siste tiåret, med en dobling i perioden 2006 – 2010. I 2010 var antallet «masse hendelser», som demonstrasjoner kalles i Kina, oppe i 180 000. Hvis den økonomiske situasjonen tar en negativ vending, eller kanskje bare hvis veksten reduseres en del, vil partiets nåværende begrensede politiske legitimitet utfordres. Den største utfordringen partiet står ovenfor er å redusere den utbredte korrupsjonen som har spredt seg fra topp til tå i deres maktapparat. Mangelen på menneskerettigheter, ettbarns-politikken, skjulte statsfinanser og diskriminerende velferdssystem er alle eksempler på områder hvor befolkningen kan tenkes å bestride den rådende politikken. Blant den maktpolitiske eliten i kommunistpartiet er også en utbredt konflikt, slik som i fortiden, ikke fullstendig urealistisk. Bo Xi Lai saken har avdekket sprekkene blant landets øverste ledere, og en økende misnøye blant befolkningen kan føre til en splittelse blant de ulike ideologiske gruppene innad i partiet.
Økologisk krise
En viktig menneskelig og økonomisk faktor som fortjener å bli nevnt for seg selv, er miljøkrisen landet står ovenfor. Den økonomiske veksten Kina har opplevd de siste tretti årene er nær enestående i menneskelig historie, og fullstendig enestående hvis vi kun ser på antallet mennesker som er hjulpet ut av fattigdom. Rundt 400 millioner mennesker er ikke lenger klassifisert som fattige, og de resterende 200 millionene som fremdeles lever under en dollar om dagen vil sannsynligvis også løftes ut av den mest knusende fattigdommen, i årene som kommer.
Denne enorme veksten i rent økonomisk levestandard, med sin utbredte industrialisering og urbanisering, har vært akkompagnert av en høy miljømessig regning. En studie fra verdens helseorganisasjon sier at 50 prosent av de viktige elvene inneholdt vann som ikke var trygt for mennesker, hvorav de fattigste delene av landet rammest hardest når det kommer til helseinnvirkningene det forurensede vannet får.
Luftforurensing er også en viktig kilde til miljørelaterte helseproblemer. Estimater fra verdens helseorganisasjon anslår at rundt 700 000 kinesere lider en tidlig død årlig, som en følge av utsettelse for forurenset luft med partikkelkonsentrasjoner flere ganger over hva som er ansett som trygge nivå. Disse dødsfallene koster også landet flere prosent av sitt BNP i tapt arbeidskraft og helseutgifter. Disse miljøproblemene er også en viktig kilde til framtidig delegitimering av kommunistpartiet, og har allerede ført til store demonstrasjoner i flere kinesiske regioner.
Kinas ”nye keisere” står ovenfor store utfordringer i årene som kommer. Himmelens mandat er i balansen, og kommunistpartiets fremtidige eksistens vil avhenge av deres evne til å ivareta sitt mandat.

Leave a reply